Stua så plettfri ut. Entreen likeså. Jon Cato sjekket at den nystrøkne skjorta var dyttet stramt ned i buksa, og kastet et blikk gjennom døråpningen til kjøkkenet på klokka. Fem over to. Meget mystisk, det var svært ulikt den gode professoren å være sent ute. Jon Cato tok et nytt blikk i speilet, rettet på noen hårstrå, og gikk inn på kjøkkenet og satte på kaffemaskinen. Professoren måtte da være rett rundt hjørnet.

Det tok ikke mer enn et minutt før det ringte på, og hjertet til Jon Cato gjorde et ekstra byks. Endelig var han her. Jon Cato småløp ut i gangen, pustet ut to ganger, og åpnet døra. Der ute i regnet stod en alvorlig mann med høy flosshatt og sort frakk. Kragen på frakken gikk nesten helt opp til ørene hans. Han studerte ansiktet til Jon Cato et par sekunder, før et lite smil dannet seg på leppene hans.

– Kjære venn, godt å se deg igjen, sa mannen.

– Professor! Kom inn, kom inn fra regnet, svarte Jon Cato, og tok et steg tilbake så mannen i frakk kunne komme få plass i entreen. Han ristet forsiktig paraplyen utenfor, og steg inn i varmen, mens Jon Cato gikk til kjøkkenet.

– Bare gå inn i stua, min venn. Sett deg i sofaen. Kaffen er klar, ropte Jon Cato.

Professor Layton gikk sakte gjennom entreen og inn i stua. Han lot blikket gli over veggene. Studerte Elvis-bildene ved siden av fjernsynet. Tok et langt blikk ut av vinduet mot bakgården. Studerte de innrammede konsertplakatene over sofaen. Idet Jon Cato kom inn i stua med et brett, tok han plass i sofaen.

– Jeg ser du liker Elvis, sa Layton med et smil om munnen.

– Det minner meg om en gåte jeg hørte en gang… fortsatte han, men Jon Cato avbrøt ham.

– Nå, professor, det gjør det sikkert, men vi har langt alvorligere ting å prate om.

Professor Layton så litt brydd ut.

– Du er sent ute, professor. Du skulle være her to, men klokka var seks over to da du kom. Det er svært ulikt deg, sa Jon Cato.

– Meget beklagelig, svarte Layton.

– Jeg var faktisk her helt presis, men måtte et kjapt ærend på Rema 1000 utenfor for å kjøpe noen hodepinetabletter, unnskyldte Layton seg.

– Etter mitt siste eventyr har jeg dessverre slitt med en tilbakevendende hodepine, mumlet han, før Jon Cato igjen grep ordet.

– Det var leit å høre, men grunnen til at jeg ba deg komme har ikke med ditt siste eventyr å gjøre, men med et av dine første eventyr. Nærmere bestemt historien om hvordan du traff din assistent Luke for første gang i byen Misthallery, og dere sammen bekjempet det mystiske spekteret som hjemsøkte byen.

Professoren lyste opp i fjeset, og Jon Cato skjenket i en kopp kaffe til ham.

Julekrimen fortsetter på neste side!

– Jaså, du har hørt om den episoden. Et svært intrikat mysterium, om jeg må si det selv, sa Layton, mens han grep etter to sukkerbiter som han puttet i kaffen.

– Mysteriet var intrikat nok. Historien var både spennende og engasjerende, og jeg likte spesielt godt hvordan Luke var fremstilt i Professor Layton and the Spectre’s Call, svarte Jon Cato.

– Problemet mitt er at jeg synes det er et av de svakere eventyrene dine.

Professoren frøs til i noen sekunder, før han rettet seg opp. Sakte tok han en skje og begynte å røre i kaffen. Blikket var frosset ned i koppen.

– Hva mener du?

– Jeg mener gåtene. Oppgavene. Livsnerven i spillene dine, Professor. Etter tre spill med varierte og morsomme hjernetrimsoppgaver virker det som du har begynt å gå tom, sa Jon Cato, med blikket festet på professoren.

Professoren fortsatte å røre i koppen sin uten å se opp. Jon Cato ventet på et svar, men professoren virket uvillig til å plukke opp tråden. Gjennom det store vinduet i stua kunne Jon Cato skimte kirkegjengerne på vei hjem fra søndagsgudstjenesten, en lang rekke med paraplyer på den smale stien foran naboblokka.

– Professor. Du må da innrømme at snerten fra de forrige spillene ikke var til stede i oppgavene i ditt nyeste spill. Det var rett og slett for få briljante gåter. Nesten ingen som fikk meg til å smile bredt etter å ha vridd hjernen en lang stund. For mange kjedelige eliminasjonsgåter eller uklare billedgåter. Jo da, det har alltid vært svake gåter i spillene dine, uklare formuleringer i oppgavetekster som skal skjule tåpelige gåter som kun er med som ekstrafyll, men jeg synes likevel nivået på gåtene i dette spillet var svakere enn i dine tre forrige spill, sa Jon Cato med en mild og vennlig stemme. Pulsen hans var i taket, han nistirret på professoren, så etter et tegn. Raseri? Skuffelse? Desperasjon? Pokerfjeset til Layton rørte seg ikke. Han nistirret ned i koppen sin i over ti sekunder til, før han hevet blikket.

– Som en mann som har viet livet sitt til gåter må jeg si meg uenig, men jeg setter pris på tilbakemeldingen. Du har fulgt meg gjennom alle mine eventyr, og jeg verdsetter dine råd, svarte Layton.

Les den spennende konklusjonen på krimgåten på neste side!

– For all del, jeg hadde det moro med mange av gåtene, men jeg etterlyser litt mer briljante oppgaver. Litt mer variasjon er alt, sa Jon Cato, lettet over å endelig ha fått en respons. Han strakk seg mot bordet og plukket opp et fat med småkaker som han rettet mot professoren, som umiddelbart lyste opp.

– Småkaker? Hm. Vet du, det minner meg om en gåte….

Jon Cato avbrøt ham igjen.

– Der har du noe annet igjen, professor. Du begynner å gjenta deg litt vel ofte. Det begynner å bli rutine å trykke rundt på skjermen med styrepenna for å finne gjemte hint coins. Å gå frem og tilbake for å snakke med folk. Samle deler til meningsløse ekstraspill. Kanskje er det bare meg som har fulgt deg gjennom fire eventyr som reagerer, men spillmekanikkene føles oppbrukt. Det hadde ikke gjort noe om du klarte å fornye det spilltekniske, sa Jon Cato. Professoren stirret på ham med smale øyne, og Jon Cato klarte ikke lenger å holde blikket hans.

– Vet du, jeg anser deg som min venn, og jeg verdsetter din kritikk. Men nå synes jeg kanskje du går litt vel langt, så Professoren med en litt strengere stemme.

Jon Cato stirret ned i bakken og trakk pusten, før han nok en gang våget å møte professorens blikk.

– Unnskyld, professor. Hvis du oppfatter meg som svært negativ så beklager jeg virkelig. Noen av mine hyggeligste spillopplevelser har vært i selskap med deg. Kanskje er det nettopp derfor jeg er litt ekstra streng.

Professoren foretrakk ikke en mine.

– Jeg er kanskje streng, men det er fordi jeg ser tegn til at spillserien din er i ferd med å slå sprekker. Bli oppbrukt. Ta snarveier. Miste inspirasjonen. Og jeg føler det er på sin plass å si fra, fortsatte Jon Cato.

Det så ut til å være dråpen for professoren. Layton kastet et blikk på lommeuret sitt, og reiste seg brått.

– Det var god kaffe, min venn. Men jeg må dessverre komme meg videre. Har flere ærender i dag.

Jon Cato bykset opp og fulgte etter professoren som skrittet bestemt mot entreen.

– Professor da, jeg prøver jo å være konstruktiv her. Jeg vil bare advare deg mot slurv. Oppfordre deg til å gjenoppfinne det som gjorde de første spillene dine unike!

Layton stoppet brått opp og snudde seg rundt.

– Slurv? Oppbrukt? Snarveier? Jeg… du prater tull!

Jon Cato ristet på hodet.

– Jeg gjør ikke det professor. Du har begynt å slurve. Du har mistet inspirasjonen, og tar heller snarveier enn å innovere. Du serverte meg en løgn da du kom hit. Du har slett ikke vært på Rema og kjøpt hodepinetabletter, du måtte bare finne på en unnskyldning fordi du slurvet med tiden og kom for sent og ikke våget å innrømme det.

Professor Layton åpnet munnen for å si noe, og lukket den igjen. Han så sjokkert ut.

Han stirret Jon Cato i øynene, før han åpnet munnen nok en gang.

– Jeg… hvordan vet du at jeg ikke var på Rema? spurte han?

– Det, kjære professor, er verdt 30 Picarats…

Hvordan kunne Jon Cato vite at Professoren løy? Hva var det som avslørte løgnen? Og hva synes du om en spillanmeldelse i novelleform? Diskuter i kommentarfeltet under.

Professor Layton and the Spectre’s Call er uviklet av Level-5 og utgitt av Nintendo. Spillet er lansert på Nintendo DS.