Se for deg Super Mario 64(1996), men denne gangen er slottet til Princess Peach en stor ørken. Alle maleriene du kan hoppe inn i er byttet ut med huler du kan utforske, og alle stjernene du kan samle på hver bane er byttet ut med Prismatic Cores. Det virker som om Comcept og Armature Studio tok inspirasjon fra gode, gamle 3D-platformere da de utviklet den nye tittelen sin: ReCore. Det ligger mye moro i gameplay og utforskningsverdien i spillet, men det sliter på andre måter.

Rundt år 2020 ble jorden rammet av et virus kalt Dust Devil, og menneskeheten begynte å se etter en plass de kunne flykte til. Svaret viste seg å bli planeten Far Eden – den nærmeste beboelige planeten – til tross for at den lå mange lysår unna. Derfor ble det sendt roboter (kalt Corebots) i forveien for å kunne terraformere Far Eden og gi den en atmosfære lik jorda. I tillegg ble de første kolonistene sendt, sovende i hypersøvn i 200 år for å vente på at terraformingen skulle bli ferdig. Men i løpet av disse 200 årene var det mange av kolonistene som forsvant, og flere Corebots ble korrupte. Hva skjedde?

Hva som skjedde er opp til deg å finne ut i rollen som Joule Adams, med hjelp fra Corebot-kompanjongen din: Mack. Du får utforske et stort ørkenlandskap, som til tross for størrelsen ikke føles tom, hvor du sloss mot fiendtlige Corebots, utforsker underjordiske baser (dungeons), og samler mystiske Prismatic Cores, samtidig som fortellingen utfolder seg. Landskap og basene er bygd opp som en 3D-platformer, med hovedfokus i å undersøke hver eneste krok av Far Eden. I hver base finner man et visst antall Prismatic Cores, som man trenger for å åpne dører til andre områder i spillet. Det er egentlig litt som en dystopisk Banjo-Kazooie(1998) dungeon crawler.

Man utforsker hver base ganske strømlinjet, med lite back tracking. Det kan være en arena-dungeon hvor man må overvinne bølger med fiender, rush dungeon hvor 3D-platform er stikkord nummer 1, og utforskings-dungeon som kommer i større skala enn de to andre. Det er også ofte en obligatorisk boss-kamp mot slutten. I tillegg har man tre sekundære oppdrag: skyt alle blinkene, finn den gule nøkkelen, og fullfør basen innen en viss tid. Klarer man alle tre samtidig, får man en bonuspris.

Man blir også introdusert for Metroid Prime(2002)-elementer (kanskje ikke så rart når noen fra teamet bak Metroid Prime var med som utviklere), som at laservåpenet man bruker får forskjellig farget ammunisjon og virkning. Fiender er svake mot ammunisjon som har samme farge som dem, rød, gul eller blå, og blinkene man må skyte, må også treffes med sin representative farge.  Man har en autolås på våpenet, så man slipper å sikte så utrolig presist. Det handler mer om å bruke riktig farge mot riktig fiende. Spillet har veldig responsive kontroller, så å manøvrere seg over landskap og inne i underjordiske baser, samt skyte istykker fiender går som en lek.

Selv om kampsystemet har lite til ingen endringer igjennom hele spillet, føles det allikevel ikke ensformig. Det kan ha noe med at det er enkelt og greit. Kontrollene er ikke særlig mer avanserte enn f.eks. Super Mario 64. Joule kan dobbelthoppe, bruke rakettstøvlene til å styrte fremover, og skyte. Og svekker hun fiender nok, kan hun dra ut kjernen deres. Ellers kan hun rope på hjelpe fra kompanjongene sine for å ta i bruk evnene deres, i og utenfor kamp. Coreboten din har en evne basert på hvilke farge den har på kjernen sin, og hvilke “kropp” kjernen er satt i. For eksempel hundekroppen Mack er satt inn i, kan lete etter ting som er gravd ned og grave dem opp.

Og det er mange samleobjekter å finne. Jeg har allerede nevnt Prismatic Cores, men vi har også kapsler som gir Joule mer helse, blue prints til nye og bedre Corebot-deler, og ikke minst skrapjern man trenger for å bygge Corebot-delene. Man kan finne skrapjern ved å ødelegge fiender, eller samle det rundt på kartet. I basen til Joule kan man sette sammen bitene til Corebot-deler, bytte delene på Coreboten din, eller bruke energien fra fiendenes kjerner til å øke ferdighetspoengene til kompanjongene dine. Og jo høyere nivå de er i, jo mer energi fra fiendenes kjerner kan de absorbere, og jo sterkere blir de.

Mange underjordiske baser krever at du er på et visst nivå før du kan entre døren, og for å nå høyere nivå, må man sanke erfaringspoeng. Klassisk. Og dette gjelder både kompanjongen din, og geværet til Joule. Nivået på geværet indikerer Joules nivå, og blir kun sterkere og sterkere jo mer det blir brukt. Ved å nå et høyt nok nivå, og ved å samle nok Prismatic Cores, lar spillet deg fortsette inn døren til neste område. Når man interakterer med dørene, får man vite hvor mange Prismatic Cores man trenger, og hvilke nivå man anbefales å være i før man begir seg videre i historien. Du når ikke Bowser i toppen av slottet til Peach uten 70 stjerner, vet du.

Men historien er ganske tynn og forutsigbar. Den er langt ifra banebrytende, og den tar i bruk ting vi har hørt tusen ganger før. Jeg var ganske optimistisk når spillet startet, og historien virket ganske lovende, men jeg ble skuffet da jeg skjønte at omtrent alle teoriene mine var korrekte, og at spillet nærmet seg slutten. Historien var ferdig på knappe 8-9 timer, og før jeg visste ordet av det sloss jeg mot siste boss. Det virket litt som om manusforfatterne hadde et kult konsept og en god start, til og med en kul avslutning! Men det virker også som om de ikke fikk samlet alle temaer og karakterer ordentlig til en sammenhengende og tight fortelling, og noen vendepunkter ble korte og føltes stresset ut.

Spillet kunne hatt godt av lengre produksjonstid. Ikke bare for historiens del, men også for helheten. Utseendemessig ser mange av modellene ut som forrige generasjon, bare i høyere oppløsning. Spillet hadde hatt godt av en finpuss på animasjoner, modeller, og ikke minst feil og bugs. Jeg oppdaget mange feil i løpet av spillet. Noen ubetydelige, og noen som ødela spillopplevelsen. Og dette var etter utgivelsesdatoen i USA og Japan. Jeg har falt igjennom gulvet, viktige elementer i et puzzle har forsvunnet, for ikke å nevne at siste boss falt igjennom gulvet og forsvant. Okay, den siste var litt komisk, faktisk.

Poenget mitt er at spillet viser utrolig potensiale. Hadde selve fortellingen blitt skrevet lengre og med mer drama og fler karakterer man kunne bry seg om, hadde det allerede hjulpet mye. Og med en finpuss på grafikk, hadde spillet blitt utrolig bra. Med nesten sømløst gameplay, visuelt kult design, stort landskap å utforske, og Star Wars-inspirert musikk og lyd, er mange av elementene der allerede. Jeg skulle virkelig ønske utviklerne hadde brukt mer tid på de andre tingene også, for jeg likte virkelig ReCore, men jeg kan ikke bare overse så mange feil. Jeg er sikker på at ReCore lett kunne nådd en femmer, kanskje til og med en sekser om det hadde vært ordentlig forseggjort.

Jeg husker jeg ble overrasket da jeg skulle installere spillet, som var på knappe 7GB i størrelse. En positiv overraskelse ettersom spill pleier å ta opp nesten 10% av harddisken. Men med en gang jeg startet spillet, ble jeg møtt av en lasteskjerm som varte alt for lenge. Og dette er faktisk hovedproblemet mitt med spillet. ALT for lange lasteskjermer. Jeg kunne tatt lettere på alle feil og bugs, om ikke det var for at jeg måtte restarte spillet, og se på en lasteskjerm i mange minutter etterpå! Fun fact: Du rekker å gjøre husarbeid imellom slagene. Hell i uhell!

Alt i alt likte jeg spillet hovedsakelig for gameplay, konsept og Corebots. Fortellingen var tynn, lastetiden alt for lang, og selve spillet var upolert. Det er et stort potensiale i hele ReCore-universet, så jeg krysser fingrene for at ReCore 2 – Bedre, Sterkere, Raskere blir en suksess. Jeg kan se for meg at mange vil droppe ReCore utifra de negative grunnene jeg har ramset opp, men jeg synes absolutt det er verdt å prøve det uansett. Det kjipe i spillet er kjipt, men ikke så kjipt at spillet blir dritt. Gameplayet er morsomt hele veien igjennom, og det ligger omtrent 30 timer med utforsking av planeten Far Eden i spillet. Kanskje du oppdager et univers du blir forelsket i. Skal selv ut på en date med ReCore så fort jeg har publisert denne anmeldelsen, og vi skal utforske hver krok av Far Eden. Sammen.

“Woof, woof.”
– Mack, ReCore 2016

ReCore er det første Xbox One-spillet som også kan lastes ned på Windows 10 og spilles fra PC’en din. Kjøper du spillet en gang, kan du spille det begge steder når du vil.