Avskjeder kan være vanskelige, også i spillform. Goodbye Deponia, som markerer slutten for tyske Daedalic Entertaiments ambisiøse pek og klikk-trilogi Deponia, er også en trist avskjed å overvære, men dessverre ikke av alle de rette grunnene. Noen ganger er nemlig ikke avskjeder vanskelig på grunn av at du vet du kommer til å savne det som forsvinner, men heller fordi du vet at du kunne fått så mye mer ut av det før det ble borte.

En verden av søppel

I Goodbye Deponia får vi på nytt ta del i eventyrene til slasken Rufus, kjærligheten i hans liv, Goal, og en enhver merksnodig karakter de møter i deres reise. Det første som slo meg da jeg spilte det originale Deponia for første gang, og som kom tilbake da Goodbye Deponia stod for tur, var imidlertid ikke de mange unike karakterene, men hvor detaljert, gjennomført og imponerende verden som skapes i trilogien egentlig er.

Daedalic Entertainment har virkelig lykkes i å skape et særegent uttrykk med Deponia-trilogien, som blander humor og en leken kunststil med stor suksess. Fra den skitne og nedfalne søppelverdenen Deponia (nei, det var ikke en barnslig måte på å uttrykke min mening om Deponia, stedet er bokstavelig talt lagd av søppel), til idylliske Elysium – det  er tydelig at utviklerne har lagt mye arbeid i å bringe Goodbye Deponia til live. 

Til og med et søppelsted som Deponia har sin sjarm, spesielt når det er gjengitt i vakre og detaljerte tegninger, og det er nettopp redningen av denne gedigne søppelfyllingen som står i fokus i Goodbye Deponia. Overklassesnobbene på Elysium, som er besatt av renhet og morsomt nok har en slags britisk aksent, finner ut at de like greit kan sprenge hele Deponia i lufta, og det blir opp til Rufus å stoppe det hele. 

Premisset som ligger til grunne for Goodbye Deponia, og egentlig for hele trilogien, er sterkt. Universet som skapes er interessant, det gir et perfekt bakteppe for en spennende historie med litt samfunnskommentar skjult mellom linjene, og fra et visuelt og til dels teknisk standpunkt er det hele overraskende bra bygd opp. Da kommer det bare som en enda større skuffelse når sluttproduktet gir en så bipolar opplevelse som det Goodbye Deponia gjør.

Et ujevnt pek og klikk-eventyr

Goodbye Deponia kan gå fra å være et svært fornøyelig spill i det ene øyeblikket, til å være et flaut sammensurium av dårlig manus og ulogiske gåter i det neste. Bakteppet som ligger til grunne for eventyrene til Rufus, Goal og deres venner er som nevnt interessant, men det hjelper dessverre ikke når jeg sjeldent nyter tiden jeg tilbringer der.

Spillet lider av en tendens til å treffe veldig godt på noen aspekter i en del av spillet, for så å bomme helt på de samme aspektene i neste del, men til gjengjeld overraske på andre områder. Resultatet er dermed et spill som konstant viser potensiale til å være meget bra, men ender opp som en frustrerende skygge av det som kunne ha vært.

For å ta et eksempel, ble jeg i en del av spillet, hvor Rufus og Goal er tatt om bord på «fiendenes» skip, frustrert over hvor ulogiske gåtene var. Løsningene innebar handlinger som lå forbi all logikk og mening, og det at man klarte en del av oppgavene, ga sjeldent noen større klarhet for hvordan de andre delene skulle løses.

Det som gjorde slik at jeg klarte å fortsette med spillingen uten å bli alt for frustrert, var imidlertid den underholdende dialogen som ble kastet rundt blant karakterene. Goodbye Deponia er et spill som satser stort på humor, og med ujevne mellomrom treffer det. Rufus er en sjarlatan av beste (eller verste) sort, og hans humoristiske sans kan være støtende, men samtidig morsom.

I en senere del av spillet, var det derimot et stikk motsatt scenario som gjorde slik at mitt inntrykk ble blandet. Rufus’ humor gikk over til å kun være motbydelig, og jeg hadde fått nok av han og resten av karakterene i Deponia og omegn. Daedelics forsøk på å skape en dritsekk man faktisk kan relatere til har dessverre ikke lykkes helt, og Rufus går meg mer på nervene enn han underholder. Men i denne delen av spillet var det faktisk gåtene som fikk meg motivert til å fortsette, om enn bare litt, for å se om historien kunne ta seg selv sammen og gi en fornuftig konklusjon på Deponia-trilogien.

For Goodbye Deponia er som nevnt slutten på en trilogi, og med det kommer det en del forventninger. Ingen av de foregående spillene i serien har i min mening vært fantastiske spill, men potensialet har alltid vært der, og derfor håpet jeg inderlig at Goodbye Deponia skulle være spillet som kastet av seg barnesykdommene, og steg opp som Daedalic Entertainments første virkelige perle.   

Bortkastet potensiale

Mine forventninger var dessverre for høye. Daedalic Entertainment viser med Goodbye Deponia at de er teknisk dyktige, de legger mye arbeid i titlene sine, og de har potensiale til å lage noe virkelig bra innenfor sjangeren. Men er Goodbye Deponia spillet som gjør slik at vi kan nevne Daedalic sammen med andre av pek og klikk-sjangerens storheter? Absolutt ikke.

Hadde gåtene holdt et jevnere nivå, og ikke tydd så ofte til tilfeldigheter, kunne jeg sagt at Goodbye Deponia er et spill du burde sjekke ut. Eller hvis historien og karakterene ikke hadde vært så lett å mislike til tider, kunne jeg sett forbi det middels til dårlige gåtedesignet, og roset spillet allikevel.

Men slik det står nå, slik Goodbye Deponia virkelig er, kan jeg ikke gjøre annet enn å riste skuffet på hodet, og håpe at Daedalic Entertainment nå legger Rufus bak seg for godt. Goodbye Deponia er ikke særlig morsomt, har ikke gode gåter, og varer for langt for sitt eget beste. Forhåpentligvis vil Daedalics neste spill en gang for alle bevise at de kan lage eventyrspill som er fornøyelige tvers igjennom, ikke bare i små doser.

Goodbye Deponia er utviklet og utgitt av Daedalic Entertainment, og er ute til PC nå.