Call of Dutys neste kapittel nærmer seg med stormskritt, og denne gang skal vi inn i fremtiden. Nærmere bestemt 2054, hvor verden – selvsagt – har gått til helvete. 

Opplegget med en stor katastrofal hendelse som endrer geopolitiske spilleregler har blitt gjort før, senest i fjorårets utgave der de onde skurkene var så onde at de ødela USA med et hemmelig våpen. Denne gang har utviklerne i Sledgehammer gått en helt annen vei. Denne gangen har nemlig onde skurker ødelagt USA (og til en mindre grad, resten av verden) ved å sprenge verdens atomreaktorer. I kaoset som følger viser det seg at de etablerte militærstyrkene ikke har mulighet til å stoppe alle verdens onde skurker, og i desperasjon retter de seg mot private sikkerhetsfirmaer, som effektivt rydder opp og skaper stabilitet. Det gjør dem også veldig mektige, og særlig et firma, Atlas, blir en enorm militær maktfaktor. Så mektige at Jonathan Irons, som blir spilt av den kjente skuespilleren Kevin Spacey, har en fast plass blant presidentens sikkerhetsrådgivere og kan invadere land alene.

Inn kommer Jack Mitchell, en tidligere marinesoldat som ble skadet under kampen om Seoul. Lokket av god lønn og teknologi som gjør skadene hans ubetydelige, blir han en av de mange tusen under lønningslisten til Atlas. Herfra begynner en historie som utviklerne selv kalt lineær og rett frem. Som eneste norske nettside fikk vi en eksklusiv sniktitt på hva vi kunne forvente oss.

Ulempene med å fly

Det var tidlig morgen idet jeg våkner og gjør meg klar for sette meg i flyet til Stockholm. Sammen med en dansk kollega setter vi oss av gårde på SAS-flyet i et lett tåkehav. Når flyet etter lang ventetid letter får jeg endelig sjansen til å skrive ned mine forventninger og spørsmål om Advanced Warfare – bare for å oppdage at jeg egentlig ikke har noe særlig av dem. Etter skuffelsen med Ghost har jeg rett og slett ikke tro på at et nytt kapittel i Call of Duty vil være den revolusjonerende fanebæreren for sjangeren, slik som Call of Duty 2 og Modern Warfare var. All promosjon av spillet som jeg har opplevd har vært å fokusere på Kevin Spacey og hans stemme. Erfaringer har visst at hvis kjendiser er det sterkeste kortet å vise frem for et spill, så er det sjeldent et godt spill.

Idet jeg ankommer Stockholm blir det to timers venting på kontoret til et lokalt PR-byrå før vi blir sent med taxi til Nordens største internett-kafe. Her skal vi sjansen til å spille de nye modusene som kommer til flerspillerdelen, og i tillegg få se et av oppdragene i spillet.

Kaos i Lagos

Brettet som blir vist fram tar plass i Lagos i Nigeria. Sledgehammer sin representant viser stolt fram sine nye detaljer i spillet og alle de teknologiske våpnene som eksisterer og kan brukes. Det foregår i første akt og oppdraget er å redde den nigerianske statsministeren. Undertegnende påpekte at Nigeria har en president og ikke en statsminister som statsoverhode, og svaret jeg fikk var at dette var i fremtiden og da har noe endret seg, noe som vi forsåvidt får la gå da spillet foregår 40 år inn i fremtiden.

Vi ser lagkameratene til Mitchell snike seg fremover og sakte fjerne fiendtlige soldater. Etter hvert utvikler dette seg til åpen kamp og vi kriger oss fremover til statsministerens kontor. Vi redder han, bare for å oppdage at han ble brukt til å lokke oss vekk fra noe enda større som skjer, på den andre siden av byen. Spillet endres fra å være i snikemodus til å bli en hektisk kamp rundt en rundkjøring.

Representanten fremhever at det finnes ting som kan brukes strategisk til fordel for deg rundt brettene, og for å bevise dette skyter han på en stor tankvogn som eksploderer og fjerner mange av fiendene. Så kommer vi til en quicktime-event hvor vi må hoppe på en kjørende bil som i full fart gjennom motorveien prøver å bli kvitt oss. Etter mye skyting og hektisk trykking på en ikke spesifisert knapp tar vi kontroll over en lastebil bare for at den kjører utfor broen vi er på og nedi havet. Her sluttet fremvisningen. Jeg er ikke så veldig imponert enda.

Sledgehammer-representanten påpeker også at historien er lineær, men at brettene skal tilby større muligheter og alternative strategier for å komme seg frem. Etterpå får jeg igjen se en trailer med Kevin Spacey. Denne gang hvor han forteller en amerikansk general at det er han som bestemmer om et land skal invaderes eller ikke. Oppgitt går jeg videre til flerspiller-modusene som skal testes.

Blitzball

Det er noen vesentlige endringer i spillet denne gangen. For å lage utstyret som er best tilpasset deg selv, får du 13 tilgjengelige bokser. I stedet for å velge perks kan du nedprioritere dette for å putte mer tilleggsutstyr på hovedvåpenet ditt. I tillegg er det noen moduser som er svært originale.

Den mest spennende av disse er faktisk noe som kan minne om en lagsport. Her er målet nemlig å få tak i en rund drone og få den gjennom et magnetisk felt. Får du tak i dronen har du ikke mulighet til å skyte eller forsvare deg selv. Du kan kaste eller sentre dronen, og du får et poeng får å kaste den inn i det det magnetiske feltet, og to hvis du klarer å komme deg gjennom det. Det er et godt konsept, men for meg blir det kun rotete.

Jeg får dronen totalt sett gjennom to spill, kun tre sekunder, ikke ulikt hvordan det var når jeg spilte fotball i virkeligheten. Det er rotede og passer ikke for dem som bare vil spille. Det kan likevel bli en hit blant mange som vil spille organisert og fokusere på strategi, men jeg er likevel ikke helt overbevist. Brettene skal på sin side være mer dynamiske, og de fleste av dem vil ha hendelser som vil påvirke banene på et vilkårlig tidspunkt. I mitt tilfelle var det en flodbølge som vil tvinge deg høyere på brettet. Det blir aldri noe spesielt revolusjonerende.

Elysium møter Crysis (med en liten smak av Titanfall)

Det siste jeg vil nevne er endringene i spillbarheten generelt. For å reflektere og bevise at dette er fremtiden, har du nå fått noen superkrefter i form av dine mekaniske drakter som du bruker. Har du spilt Titanfall vil du kjenne igjen superhoppet som du nå har tilgang til. I tillegg kan du få superstyrke, supersprint og mye annet supert som man kan kjenne igjen fra Crysis.

Fremvisningen begynner å nærme seg slutten, og jeg sitter igjen med blandende følelser, og forventningene har ikke økt.  Jeg hadde håpet på å se noe mer radikalt i hvordan de fremstilte historien. Mye av konseptet de har fremstilt virker som en videreføring av det Black Ops II innførte i sin tid.  Selve historien virker klisjefylt og tar ikke sitt ansvar når det gjelder å promotere videospill som en voksen og god plattform for litterære epos. Det er ikke noe galt i seg selv å være en serie for enkel underholdning, men Call of Duty har en sterk arv som det ser ut som de glir mer og mer vekk fra hvert år. Kan nykommerne i Sledgehammer endre franchisen i år?

Call of Duty: Advanced Warfare lanseres den 4. november til PC, PS4, Xbox One, PS3 og Xbox 360.