Jeg sprinter over slagmarken, klatrer opp på en fjellhylle for å få bedre oversikt over terrenget, før jeg plaffer ned horder av fiendtlige covenant- og promethean-fiender. Akkompagnert av kjente og kjære Halo-toner, i tillegg til nye verk, er stemningen på plass. Halo 5: Guardians byr på mange scenarioer du kan oppleve sammen med tre kompiser i kampanjemodusen, og har du ikke venner kan du alltids spille det sammen med tre datamaskiner, eller vente til at en tilfeldig person slenger seg på.

Kampanjemodusen byr på en splitter ny historie, og starter et nytt kapittel i Halo-serien. Temaet kan minne noe om historien i Avengers: Age of Ultron(2015) eller iRobot(2004), og jeg synes også jeg oppdager hint av Neon Genesis Evangelion(1995) til tider. Vi følger hovedsakelig spartankrigeren James Locke og laget hans, Fireteam Osiris, på jakten etter Master Chief og Team Blue. Master Chief får nemlig en åpenbaring, og Cortana viser seg for ham. Hun nevner noe om Meridian, og dermed velger Master Chief og Team Blue å gå imot ordrene sine for å finne ut hva som egentlig foregår på Meridian. Det er da Fireteam Osiris’ oppgave å hente han tilbake.

Man får spilt noen oppdrag som Team Blue og Master Chief, men man spiller som sagt hovedsakelig som Fireteam Osiris, bestående av James Locke, Olympia Vale, Holly Tanaka og Edward Buck. Karakterer som Halo-fans sannsynligvis kjenner igjen fra tidligere spill. Som nevnt tidligere byr kampanjemodusen også på sammarbeid, hvor fire spillere kan slå seg sammen og komme seg fra A til B i de forskjellige oppdragene. Baksiden er at dette kun går online, og det er ingen lokal sammarbeidsmodus, noe jeg savner en smule.

Når det kommer til banedesignet i kampanjemodusen, er de laget med taktikk i tankene. Med godt samarbeid kan man splitte seg og angripe fra forskjellige kanter, man kan gå samlet, eller to og to. Det er haugevis av muligheter, og det er alltid en ny måte å gå frem på. Noe som igjen skaper en høy gjenspillingsverdi. Det skal sies at jeg synes kampanjedelen var litt kort, og noen oppdrag var rett og slett alt for små til å telles som egne oppdrag. I tillegg er det noen scener i spillet som burde vært interaktive istedet for kinematiske filmklipp. Jo, da. Det er tøft, men allerede i første oppdrag følte jeg meg litt snytt for en sjefskamp.

Men igjen er vel ikke Halo i overkant kjent for sjefskamper. Allikvel byr Halo 5 på slike kamper opp til flere ganger. Hovedproblemet da er at de er bokstavelig talt helt identiske hver gang. Men til gjengjeld får vi haugevis av forskjellige mindre fiender, både av covenants og prometheans, og ganske intense slag. Og gjerne midt i sjefskampen. Dette legger også opp til et stort arsenal og stor variasjon av våpen.

Visuelt sett er spillet pent, og det er alltid interessant å oppleve nye områder på forskjellige planeter i forskjellig terreng. I tillegg som jeg elsker designet på gode, gamle covenant og prometheans, er designet på selveste Guardians noe av det tøffeste i spillet. Og Warden Eternal, som man møter i løpet av spillets historie, ser så tøff ut at det gjør vondt. All ære til 343 Industries’ konseptartister.

Men nok om kampanjemodusen. Flerspillermodusen er kanskje den største delen av Halo 5: Guardians. Det er garantert her man kommer til å bruke flest timer, enten man spiller Arena eller Warzone.

I Arena spiller man med fire spillere på hvert lag, og objektivet er annerledes utifra hvilke Arena-modus man spiller. For eksempel i Slayer er det om og gjøre å slakte femti motstandere først, og det dukker opp nye, kraftigere våpen på banen med gjevne mellomrom. Ellers har man Breakout, hvor kampene går veldig raskt. Her er det om og gjøre å drepe de fire motspillerne, heller å hente flagget på banen og frakte det trygt til målpunktet. Ellers er det også Free For All, Swat og Team Arena som alle er variasjoner av Slayer.

I Warzone spiller man større slag, hvor man kan være opptil 24 spillere på en bane. Det går hovedsakelig ut på å slakte 1000 fiendtlige spillere, eller å ødelegge kraftkjernen i fiendens base. Her kan man bruke det nye REQ-systemet til Halo 5. REQ står for requisitions, eller anmodninger, om du vil. Man vil av og til få REQ-pakker som inneholder våpen, fartøy, eller kosmetiske ting som nye hjelmer, rustninger, merker, farger, osv., som man kan bruke til å lage sin personlige spartankriger. I Warzone kan man bruke REQ-stasjoner til å hente våpen og fartøy, men ikke før man når et visst nivå. Nivået nullstilles i begynnelsen av hver kamp, og jo bedre man spiller, jo raskere kommer man opp i nivå. Jo høyere nivå, jo bedre våpen og fartøy kan man hente ut fra REQ-stasjonene. Jeg synes dette er en glimrende måte å gjevne ut en match på.

Det er kult å se at Halo 5 legger opp til kompetetiv flerspiller på denne måten, og jeg ser for meg at disse modusene kommer til å bli veldig populære fremover. Jeg kommer helt klart til å spille en del flerspillermodus selv fremover. Kanskje vi møtes på slagmarken.

Som avsluttende ord er Halo 5: Guardians et spill du helst vil spille med venner, for å kunne gå taktisk frem i de forskjellige modusene, men det er ikke et krav for timevis av moro. Om du er ute etter å kun spille alene for å få med deg historien, eller om du er ute etter å herje med kompiser online, er Halo 5 helt klart noe for deg. Om du er ute etter noe mer historietungt med mye variert gameplay, kanskje ikke så mye. Halo er og blir et løp og skyt-spill, men det holder seg blant de beste i sin sjanger.