Indiespill blir stadig mer populære, og det skulle bare mangle om ikke konsollmarkedet tok del i den nylige bransjeutviklingen på dette området. Oprinnelig var det PC og smarttelefoner som ledet an på indiefronten, men økt oppmerksomhet rundt dette markedet de siste årene har ført til at det har fått fotfeste på en rekke nye plattformer, deriblant Sonys ulike PlayStation-konsoller. Med Doki-Doki Universe føyer utvikler HumaNature Studios seg inn i rekken engasjerte utviklere i denne sjangeren, men verket deres ender dessverre opp som en tynnslitt affære strippet for dybde og variasjon.

Når griser kan fly

Doki-Doki Universe kan best beskrives som et fargesprakende eventyrspill som oser av sjarm og surrealisme. Vi introduseres for roboten QT3, som er blitt forlatt av familien sin på en enslig asteroide i selskap av en rød, levende ballong. Flere tiår senere kommer romvesenet Jeff til unnsetning, men nyhetene han bringer med seg er alt annet enn gode: QT3-modellen må bevise at den har en menneskelig sjel, ellers bærer det rett til skraphaugen. I det påfølgende eventyret må han dermed besøke spillets 20 tilgjengelige planeter, mens han sakte men sikkert danner seg en personlighet underveis.

Og om det er èn ting Doki-Doki Universe har mengder av, så er det nettopp personlighet. Spillets viktigste trumfkort ligger nok i den overhengende sjarmen; den fargerike visuelle stilen og gjennomsyrende absurditeten gjør Doki-Doki Universe til et forfriskende og tiltalende spillunivers, og fører til at det skiller seg fra mengden voldsspill som dominerer dagens spillmarked. De håndtegnede omgivelsene er enkle, varierte og unike, og av skapninger vil man støte på alt fra snømenn og blomster til hulemenn og flyvende griser. Tegnefilmaktige animasjoner basert på en stop-motion-effekt styrker det visuelle inntrykket, og grafikken er dermed i en klasse for seg selv.

Lydbildet er også imponerende, og står unektelig i stil med den fargerike grafikken. Både muntre, dystre og bisarre toner tas i bruk avhengig av hva som er hensiktsmessig, og variasjonen her er like mangfoldig som hos den strålende grafikken. Det er heller ikke noe å si på lydeffektene, som gir ytterligere inntrykk av at man spiller seg gjennom en interaktiv tegnefilm.

Stivt og ensformig

Det er først når man har kommet over det sjarmerende førsteinntrykket man innser hva for en tynn spillopplevelse Doki-Doki Universe har å by på. Hensikten med reisen er som sagt å gjøre seg kjent med menneskeheten, og dette gjøres stort sett ved å utføre oppgaver for skapningene man møter på gjennom spillet. Problemene som skal løses innebærer som regel å trylle frem gjenstander man har samlet fra tidligere av, noe som gjøres gjennom en slags forenklet utgave av systemet fra Scribblenauts-serien.

Doki Doki Universe mangler imidlertid dybden som tilbys i sistnevnte, ettersom å navigere de uoversiktlige menyene fort blir en slitsom og langtekkelig prosess, og de få andre elementene gameplayet baserer seg på er dessverre ikke nok til å gjøre opp for dette. Å utøve forskjellige hilsener og å plukke opp og kaste andre skapninger blir nemlig gammelt nytt veldig raskt, og det er rett og slett ikke stort mer å gjøre i dette spilluniverset. Det er heller ikke til å komme unna at den samme formelen gjentas for hver planet du besøker, og når den i utgangspunktet ikke er særlig underholdende blir det helhetlige inntrykket rimelig magert og kjedelig.

Man får også tilgang på en mengde personlighetstester, som heldigvis gir mer pusterom enn resten av gameplayet. Her besvarer man en rekke merkelige og direkte absurde spørsmål, ofte med en humoristisk vri, før det til slutt trekkes en konklusjon som avduker mer om hvem QT3 er som person. Problemstillingene man stilles overfor dreier seg som oftest om å velge hvilken påstand som best beskriver en bestemt situasjon, eller å velge ut fra en serie valgmuligheter hva som beskriver en selv i størst grad. Disse testene gir naturligvis ikke noen nøyaktig innsikt i spillerens sinnstilstand, og mange av konklusjonene virker svært søkte, men de fungerer godt som en underholdende avveksling fra resten av eventyret.

“Houston, vi har et problem”

De verste sidene ved Doki-Doki Universe ligger i det rent tekniske, da spesielt med tanke på optimalisering og stabilitet. Det har seg nemlig slik at hakking, lange lastetider og uresponsiv kontroll forekommer alt for ofte, og av og til fryses hele maskinen slik at en omstart er nødvendig. Alle spillets plattformer lider av dette, men problemene er utvilsomt mest fremtredende i den håndholdte Vita-utgaven. Med tanke på omfanget av disse frustrasjonsmomentene kan man spørre seg om spillet i det hele tatt er et ferdig produkt, da slike kvalitetsmessige mangler ikke bør være akseptable med tanke på pris og forventninger.

Alt i alt er Doki-Doki Universe en høyst middelmådig spillutgivelse som, på tross av sine sjarmerende visuelle effekter, har lite å by på hva engasjerende gameplay angår. De vakre verdenene vil nok virke tiltalende på mange, men selve spillopplevelsen trekkes ned av et klønete menysystem, repeterende spillstruktur og et gameplay som er på grensen til pinlig tynt og dybdeløst. En mengde grove tekniske feil sørger for frustrasjon på toppen av det hele, og inntrykket jeg sitter igjen med er dermed svært gjennomsnittlig.

HumaNature Studios skal ha skryt for å prøve seg på et konsept som skiller seg ut, men slik det står nå kan jeg ikke annet en tenke at Doki-Doki Universe hører hjemme i en annen prisklasse og på en annen spillplattform.

Doki-Doki Universe er utviklet av HumaNature Studios og utgitt til PlayStation 3, PlayStation 4 og PlayStation Vita. Spillet ble sluppet 11. desember 2013.