Nyheten om at Assassins Creed skulle ta et års pause for å forbrede spill-serien ble tatt imot med åpne armer av fansen, som hadde følt at serien begynte å gå på autopilot. Kvantativ før kvalitet og hastverk var stikkordene, særlig etter Unity. Det var velbegrunnet med denne kritikken, men selve serien har vært viktig for spillkulturen. Serien har presset frem ideer og debatter som man sjelden har sett før i spill. Her er fem grunner til at Assassins Creed fortjener et bedre rykte enn hva det har fått

Jesus korsfestelse

hanging, that never yet did amiss? For, surely, God’s son is he. Therefore, a tomb is made for me therein his buried shall be, for he is king of bliss.

I spillet Brotherhood fikk man i slutten av spillet anledning til å stoppe et mord på en velkjent skuespiller. I ruinene av Coloseum får du nemlig i oppgave å innfiltrere et skuespill som tar for seg korsfestningen av Jesus. Akkompagnert av dine snikmordere må du kunne spille stykket godt nok til at noen ikke får mistanke. Det som er spesielt med dette stykket er at det tar for seg en tung kristen kulturstykke og klarer å gjennomføre det uten at man føler at det er malplassert eller ikke verdig fremført. Når spill prøver å innføre religiøse kultur innad i spillet blir det som regel bråk fra religiøse krefter. Bare spør Resistance. Likevel kom det få klager, og hvorfor skulle det? Ubisoft mestrer det å balansere respekt for menneskers tro med underholdning. Det er det ikke mange som har klart (av de få som tør å prøve)

Nothing is true, everything is permitted

Nothing is True… is to realize that the foundations of the reality is fragile and we must be the shepherds of our own civilizations.
Everything is permitted… is to understand that we are the architects of our actions and we must live with our consequences

Det er ingen her I verden som vil argumentere mot at Assassins Creed sin Ezio triologi står for seriens høydepunkt, og det er også I disse tre spillene vi får et innblikk I det mer komplekse rundt kampen mellom tempelridderene og snikmorderene. Hvor de første spillene handler om de onde tempelridderene som prøver å ta fra menneskets frie vilje får vi en gradvis oppmykning hvor man i noen tilfeller også forstår hvor tempelridderene kjemper for sine verdier. I det mye glemte Rogue spiller vi som en tempelridder som får nok av snikmorderene. Ikke på grunn av han er uenig, men han er lei av at mennesker med navn of fjes kan ofres for det felles gode.

Hvor tempelridderene drømmer om en harmonisert verden uten konflikter, men fjerning av menneskets frie vilje, kjemper snikmorderene for vold og drap, men som et resultat av hva menneskeheten gjør. I de siste øyeblikkene av Assassins Creed 3 forklarer man også at snikmorderene kan jobbe for å gjøre en bedre verden så mye de vil, men på et tidspunkt vil menneskets natur ta det verste fra dem og gjøre alt ugjort.

God, Its God that dwells within

Det er en linje I hele serien som gjorde meg forelsket I serien og det er den siste dialogen mellom Rodrio Borgia og Ezio. Etter gjennom nesten 12 år med jakt etter mannen som drepte familien møtes de to endelig. Først inne ved det Sikstinske kapell og senere under vatikanet hvor «de som kom før» bygde et hemmelig hvelv. Dialogen mellom mannen som er blitt leder over verdens kristne og en snikmorder forteller oss alt om mennesklig nødvendighet for å tro. Hvor Borgia har sett nok til å forstå at den mennesklige intrepasjon av kristendom er feil, tror han fremdeles på Gud.

Tror du virkelig Gud bor i himmelen med syngende engler rundt seg? Spør Borgia mens han triumferende sier at han har funnet det ut. Det er latterlig at Gud bor i himmelen, han må bo i et futuristisk hvelv rett under kristendommens helligste sted. Når Ezio kaller ham ut av sier Paven at det spiller ingen rolle. Det er makten han vil ha, og med pavestaven har han endelig våpenet som kan ta livet av en Gud. I over 30 år han drept, villedet og ødelagt fordi han har tror han er profeten som skal ta livet av gudene som har styrt menneskeheten. Da han endelig er slått av Ezio får han vite sannheten at han var aldri den personen han hadde trodd, han var ikke helten, han var skurken i historien.

Hva definerer en Gud?

Gjennom hele spillet snakkes det om de som kom før, en rase av humanoide skikkelser som levde på jorden for mange millenier siden. De er ikke romvesen, de er mennesker som utviklet seg gjenom evolusjon frem til de ble høyere og mer intelligente enn hvor langt vi har kommet i dag. De skapte mennesker som en slaverase som skulle bygge og produsere for dem. De var våre skapere og de var dem som styrte vår skjebne.

Er de da Guder? Alt av vår historie og kultur er basert på hva de har gjort. Kain, han var den første tempelridder da han drepte sin bror Abel. Adam og Eva var de første menneskene som gjorde opprør mot sine skapere, og senere startet menneskeheten på nytt da den naturlige katastrofen startet. Faktisk kan man si at hele kampen mellom templeridderene og snikmorderene har vært en plan av Juno for å komme tilbake til jorden og styre som Gud. Kan man da kalle dem guder?  Er det feil å tilbe dem?

Mystikk driver oss

Det er liten tvil om at det er mystikk ved en fortelling som driver oss videre. Alle som har sett LOST vet at gode definerte mysterier som gjør at vi kommer tilbake, drøfter teorier og kommer sammen. Religion har gjort at vi diskutert det største mysteriet av dem alle. Hva kommer etter døden? Et spørsmål som har gjennomsyret mennesklig kultur siden vi startet å gå på to. I likhet med de fleste spørsmålene i LOST vil vi nok aldri få et svar på dette. Assassins Creed har spilt på våre teorier og skapt en som tar alt vi liker å snakke om når det gjelder religion og mystikk rundt kulturelle riter. Det har ført at unge mennesker som aldri har brydd seg om teologi plutselig vet om en liten orden av religiøse krigere som kjempet og definerte korstogene. Vi vet om alle religiøse reliker som kommer med en religiøs mysterium som f.eks Skjebnespydet og torino-kledet. I tilegg til mange viktige historiske epoker og omgivelser fra historien.

Uansett hva du føler om serien og melking så må det innrømmes at serien har vært viktig for spill-kultur. Det har gitt andre utviklere tro på at man kan bruke virkelige teologiske virkemidler til å fortelle gode historier på spillmediumet. Så får det heller våge seg at noen går glipp av disse punktene fordi de er for opptatt av hva som er under buksene på hovedpersonene.