Jeg var ikke spesielt forberedt på å prøvespille Dark Souls II når jeg skulle til å møte den nordiske PR-sjefen for Bandai Namco Games, Andrè Persson, torsdag ettermiddag. Et ganske normalt møte var det jeg hadde i kortene, men etter at jeg fikk noen små hint over SMS og kom opp på hotellrommet til mannen ante jeg at noe annet var i gjære. Før jeg visste ordet av det var spillet i gang på skjermen foran meg, og jeg så ikke annet enn å ta det lille privelegiet på sparket på best mulig måte.

Minnene jeg har etter å ha prøvd meg på Souls-serien tidligere består hovedsakelig av visse øyeblikk fra det første spillet i serien, Demon’s Souls, som jeg enten vil karakterisere som særdeles smertefulle eller ubeskrivelig ekstatiske. Mange følelser kommer nemlig inn i bildet når man spiller disse spillene; opp gjennom årene har det ikke blitt noen hemmelighet at en brutalt høy vanskelighetsgrad har blitt deres varemerke, men med dette kommer også en oppfordring til å spille på en helt annen måte enn man vanligvis gjør i dagens spill.

Borte vekk er utviklernes hånd du så kjært holder i når du spiller kommersielle skytespill, og plutselig må du finne deg i å dø om og om igjen. Du må holde frustrasjonen i sjakk når det du har bygget opp de siste timene viskes vekk rett foran de blodskutte øynene dine. Men selv om jeg bokstavelig talt har tatt pauser på mange uker pga. frustrasjon over spillets kyniske, utallige, men akk så rettferdige langfingre mot meg, har følelsen over faktisk å ha klart noe vært helt uovertruffen.

Noe stakkarslig føler jeg meg også ganske stolt over å ha tatt knekken på de første fiendene spillet kaster mot meg, men det tar heller ikke lang tid før de røde bokstavene “YOU DIED” setter skjermen i svart. Og mange ganger skal det bli. Et lite feilgrep med det egentlig ganske enkle kontrollsystemet sender meg ofte tilbake til start, det sørgelig svake startvåpenet mitt tar ganske fort kvelden, og Persson får en liten latter hver gang jeg dør og legger til: “Jaja, det er jo Souls!”. For joda, det er det så absolutt.

Det betyr imidlertid ikke at From Software følger oppskriften spesielt slavisk. I følge både dem selv og Persson skal nemlig Dark Souls II bli mer tilgjengelig enn de to utilgivelige forgjengerne. Det blir viktig for utvikleren å holde på den dedikerte fansen som har fått dem fremover i årene som har gått, så hvordan de vil finne balansen mellom tilgjengelighet og en skyhøy vanskelighetsgrad blir interessant å se når sluttproduktet dukker opp i mars.

Begynnelsen er i alle fall knapt sammenlignbar med introduksjonen jeg for et par år siden fikk til serien gjennom et planlagt drap på karakteren min. Etter en typisk mystisk Souls-introduksjon sendes jeg nemlig inn i noe så uventet som en opplæringsdel. For første gang i serien sendes man ikke øyeblikkelig inn i alvoret, og først etter 15-20 minutters spilletid ramler jeg inn i første brett. Her møtes jeg av åpne, lyse områder og en grønn og frodig skog, noe som på ingen måte minner om Souls-seriens gjennomgående dystre brettdesign. Selv om vi fikk oppleve noe lignende i Dark Souls-tilleggspakken Artorias of the Abyss.

Større variasjon i brettdesign er kanskje noe From Software planlegger å legge større vekt på i Dark Souls II; det kan nemlig komme godt med, siden spillet i følge Persson skal ha en mye mer sammenhengende og historiefokusert struktur enn tidligere spill i serien. Den svært filmatiske CGI-sekvensen jeg får servert i begynnelsen vitner om nettopp dette, noe som gjør meg øyeblikkelig interessert i å se hvordan From Software vil bevege seg fra det svært diffuse, gameplay-orienterte Souls-universet til et mer moderne opplegg med historien plassert nærmere sentrum. Kanskje vi får et nærmere innblikk i selve verdenen, etter å ha fokusert på vår egen historie i de to forgjengerne? Persson forklarer i alle fall to-tallet i tittelen med at spillet ikke bare vil fokusere på spillets historie, men også gi flere svar på ting som skjedde i Dark Souls.

Var det noe jeg fikk inntrykk av etter den relativt korte prøvespillingen på torsdag, var det at Souls-serien er en serie i tydelig utvikling. Dark Souls II ser ut til å bli et svært ambisiøst spill som vil fri til massene uten å miste kontakten med sine beryktede kjerneelementer, og selv om det blir en skremmende vanskelig oppgave, sitter jeg igjen med en god følelse etter å ha spilt spillet i en time.

Det er med all sannsynlighet et spill som i likhet med sine forgjengerne krever mangfoldige timer før det kommer seg under huden, og dermed ender kanskje erfaringen min opp som litt smal for at jeg kan komme med noen konkrete, troverdige inntrykk. Likevel pirret det interessen min, og ga meg troen på at det sammen med spill som The Witcher 3: Wild Hunt og Dragon Age: Inquisition fort kan gjøre 2014 til et av de beste årene for rollespill på lenge.