Det er nok bare The Last Guradian som i det hele tatt kan konkurrere konkurrere med Final Fantasy XV – gigantseriens seneste installasjon – om den noe tvilsomme tittelen «Mest utsatte spill». FFXV ble nemlig annonsert allerede i 2006 under navnet Final Fantasy Vs. XIII, en tid som føles som en mannsalder siden. Litt som hvordan julaften venter i horisonten etter en lang adventstid, er spillet endelig lukeparkert i diskleseren på PS4en min (med det unntak at jeg har spillet nedlasta, men bare spill med).

Serien er kjent for å by på et nytt univers, nye karakterer og helt uavhengige historier i hvert nye spill, noe som også gjelder for FFXV. Denne gangen møter vi Noctis – tronarving og hårgeleforbruker av de sjeldne. Han skal gifte seg med Lady Lunafreya, ei dame som i et heldig sammentreff både er hans barndomskjæreste og et religiøst symbol av stor diplomatisk viktighet. Til tross for Noctis’ status som kongelig høyhet, skal han reise til bryllupet i baksetet av en massiv, svart kabriolet. Bruden bor ganske langt unna, og uten å røpe for mye havner Noctis i løpet av reisen i situasjoner som gjør at han må slåss både for kongeriket, sine venner og for å finne seg selv. Men aller mest er dette en road trip-fortelling om fire venner med asfalt under hjulene og late dager med camping på sida.

Med seg på ferden har han nemlig tre venner. Først ute er Gladiolus; superboler med attitude og en forkjærlighet for store våpen, men helt uten skjorte på overkroppen. Videre har vi den høylytte og klomsete Prompto, som skryter på seg å være fotograf, men som ikke evner noen bedre foto enn overeksponerte froskeperspektivselfies. Til slutt har vi Ignis, som egentlig bare er en velstelt, veltalende og velmenende fyr, med et særlig talent for å lage mat.

Til tross for at karakterene er noe varierte, er det likevel langt fra den mest mangfoldige hovedrollebesetningen i et Final Fantasy-spill. Denne gjengen er til syvende og sist lite mer enn fire karer med frekke replikker, svarte skinnjakker og et kilo brylkrem i håret. Det er ikke det at jeg ikke har sansen for Prompto og hans fotofetish, men de føles ut som de er skjært ut fra mer eller mindre det samme stykket filt. Samtidig må jeg medgi at forholdet karakterene mellom er langt mer interessant og sier mer om dybden i de enn noen bakhistorie som blir presentert i løpet av den rundt regnet 30 timer lange historien.

I seg selv er narrativet relativt spennende. Vi blir presentert for en klassisk konflikt mellom godt og ondt, samt en skurk som etter hvert oppfører seg så sadistisk at det er umulig å ikke hate han med hver eneste celle i kroppen din. Det er ikke på noen måte et litterært mesterverk, men det fungerer i å gi deg et driv for å spille og komme deg videre. Dessverre jobber nærmest andre akt av spillet mot dette samme drivet. Etterhvert som hovedhistorien bygger seg opp blir spillet gradvis mer lineært. Man går litt etter litt fra en stor åpen verden med mange pittoreske steder å utforske og sideoppdrag å glemme seg vekk i, til en trang og kjedelig korridor fylt av tre ulike typer fiender, noen rombaserte gåter og dører som bruker noen smertelige sekunder på å åpne seg.

Etter å ha nådd bunnen av kjedelig, repetitiv korridornavigasjon, klarer spillet fremdeles å klatre seg tilbake opp i kvalitet. Etter noen plotttvister av tvilsom legitimitet ender spillet i en finale som er like stilig, grandios og forvirrende som man gjerne ville forventet av et Final Fantasy-spill.

Dette står i kontrast til kampsystemet, som er langt i fra hva man ville ventet seg fra ikke bare et spill i denne serien, men også fra selve sjangeren. Action-RPGer har kanskje blitt mer vanlig i selv de japanske rollespillene, med spill som Monster Hunter og God Eater som eksempler på svært suksessfulle JRPGer med denne typen kampsystem (I den grad de hører til sjangeren ved å være både japanske og rollespill). Likevel; at Final Fantasy, denne bastionen innen japanske RPGer, skulle finne på å skifte til et kampsystem i sanntid ville nok vært utenkelig på 90-tallet.

Likevel er det ikke uten voksesmerter spillet tar steget fra rundebasert linedanceformasjon til klyngeslagsmål med overvokste våpen. Du får aldri ta styring over noen annen karakter enn Noctis, og selv om han har ulike typer våpen å benytte seg av gjennom spillet, har ikke dette særlig mye å si for variasjonen i kampene. Samme hvilket våpen man velger å bruke, føles aldri kampsystemet særlig dypt, og man kan i prinsippet kun velge mellom å bruke vanlige angrep, eller et teleportasjonsangrep. Dette fører til at kampene ofte føles ensformige, til tross for at denne følelsen nok var nettopp det man villa ha bukt med ved å gå over til dette nye systemet.

Jeg lot meg også frustrere av hvordan spillet introduserer kule mekanikker og funksjoner som later til å være av stor betydning, men som fort forsvinner, eller viser seg å være av liten betydning. Tidlig i spillet blir en funksjon for å oppgradere våpen ved å levere skrot til en mekaniker introdusert. Disse oppdragene blir aldri referert til igjen, og selv det oppgraderte utstyret er ikke særlig anvendelig særlig lenge. Et annet eksempel er seriens maskot, den gule kylling-strutsen Chocobo, som man etter hvert kan ri på i spillet. Denne funksjonen blir introdusert et lite stykke inn i første halvdel av spillet, men forsvinner ikke så lenge etterpå. Som en stor fan av dette spesifikke fjærkreets musikalske tema – for ikke å snakke om følelsen av å ri den bevingede krabaten nedover ei bratt skråning – var jeg ganske skuffet over å miste de såpass tidlig i gjennomspillinga.

For så vidt er det forståelig at disse valgene er tatt. Den senere delen av spillet kler utvilsomt en mer lineær stil bedre, og noen av disse mekanikkene ville ikke gitt like mye mening i senere områder. Dette hadde vært helt greit, hadde de bare fylt dette lunkne midtpartiet med noe like interessant. I stedet sitter man igjen med en bro mellom anslag og klimaks som føles mer som en gammel skittentøyskurv enn noe annet. Man må ta seg av den før mandag så man har noe å ha på seg til hverdagen kommer, men ohoi hvor den stinker!

Til tross for frustrasjonen jeg følte over deler av spillet, får jeg ikke meg selv til å mislike spillet. Det er for vakkert i sine landskap og cinematiske scener. Det har for mye personlighet i både verden- og karakterdesign (i hvertfall utenom de fire hovedfjesene). Og ikke minst er det for genuint entusiastisk til sitt eget opphav. Spillets mange brudd med tradisjoner til tross, finner man referanser til tidligere Final Fantasy-spill i hver eneste centimeter av dets langsomt utviklede ham. Man møter en guttunge som samler på Cactuar-figurer, spillet byr på en Moogle-kosebamse, for ikke å snakke om utvalget klassiske Final Fantasy-sanger du kan spille over høyttaleranlegget i den tross alt ganske fete kabrioleten.

Alle Final Fantasy-spill jeg kan komme på er representert på radioen, inkludert spin-offs og selv animesideplottet til nettopp FFXV er inkludert. Samtidig tar ikke dette fokuset vekk fra spillets originale lydspor, som også holder den skyhøye kvaliteten fans har vendt seg til. Og hvor musikken er like bra som vanlig, er stemmeskuespillet ikke like dårlig som noen kanskje forventer. Noen replikker blir kanskje ikke gitt helt den innlevelsen en kan se for seg at manusforfatterne ønsket da de skrev dem, men jevnt over er det en helt grei framføring. Man kan også velge å spille med de originale japanske stemmeskuespillerne, men i dette tilfellet har jeg vanskelig med å bestemme meg for hvilken versjon jeg egentlig fortrekker.

Kanskje er ikke dette helt det spillet vi så for oss da det først ble annonsert i 2006, og det er i hvert fall ikke hva enkelte begynte å se for seg etter hvert som årene gikk og utviklingstida vokste seg så groteskt lang som den til slutt gjorde. Likevel hører dette hjemme på hylla sammen med de gode Final Fantasy-spillene. En vakker verden med umulige steinformasjoner og hjertevarmende relasjoner mellom ellers litt flate karakterer bidrar til dette, men mest av alt er det rett og slett spillets enorme entusiasme til fortida den kommer ut av som vinner meg over. Dette er et Final Fantasy som virkelig ikke har noe i mot å bære navnet Final Fantasy videre.