Tony Hawk’s Pro Skater, Jet Set Radio og Crazy Taxi møtes i sommerens mest absurde energibombe.
Er du blant dem som mener at livet er best når alt går på skinner og ting går i rute? Tenker du at spill er best når de inkluderer sekvenser hvor du sklir på gelendre, rør eller lignende? Hvis svaret på ett av disse punktene er «ja» er du i samme båt … eh, tog … som det spanske studioet Undercoders, som nå har servert oss sommerens mest fargerike, kreative og helsprø spillopplevelse i form av Denshattack!.
Verden har gått på trynet som følger av klimaendringer, og i Japan har megaselskapet Miraido tatt kontrollen ved å bygge enorme glasskupler der de rike og privilegerte kan bo, mens all reise mellom dem skjer ved hjelp av superlyntogene Vactrain. De mindre privilegerte bor i ruinene av den gamle verden, hvor lokførere bruker gamle, forfalne og livsfarlige jernbanelinjer til å frakte gods og folk. Det er her den eksepsjonelle togføreren Emi møter frilansskribenten Fernando, som forteller henne at det finnes mennesker kalt Denshattackers som bruker tog til å kjempe, kjøre om kapp og leve det frie livet de ønsker. Full av pågangsmot legger de to ut på en reise gjennom Japan fra Kyushu i vest til Hokkaido i nord for å oppsøke landets Denshattackers, sette Emis evner på prøve og stikke kjepper i (tog)hjulene for Miraido.
Det er en munterhet som møter oss tidlig i Denshattack! til tross for den postapokalyptiske settingen, noe som blant annet skyldes persongalleriet, som fremstår som overraskende positive og herlige. Emi har et ukuelig pågangsmot som kan minne om manga-figurer som Luffy i One Piece og Goku i Dragon Ball. Her er det overraskende lite kynisme, til tross for at det hele etter hvert bygger seg opp til en rebelsk opprørskamp mot overmakten. Vennene og fiendene Emi skaffer seg underveis er også en fargerik gjeng som gjør historien overraskende artig å følge, selv om den aldri kan klassifiseres som dyp.
Densha er det japanske ordet for tog, og som du sikkert har skjønt allerede er tog nøkkelen i Denshattack!. Dette er imidlertid så langt unna en vanlig togsimulator som du kan komme, for her skal du hoppe, sprette, trikse og angripe for å gjøre stunts som ville vært klin umulig med et vanlig tog. Det hele føles egentlig som et skatespill, bare at du kjører tog i stedet for rullebrett. Det er et lettfattelig konsept som selger seg inn på premisset alene, og det er nettopp dette som gjør Danshattack! så lett å plukke opp. De store overraskelsene underveis ligger altså ikke i de store plottvistene eller at spillet brått skifter spor, men i hvordan konseptet videreutvikler seg underveis.
Hvis Denshattack! skal oppsummeres med noen nøkkelord, må «kreativ galskap» sies å være ganske treffende. Tempoet alene er nok til å gi deg nakkesleng, og i høy hastighet skal du også behandle toget ditt som et rullebrett. Dette betyr at du gradvis lærer deg nye triks som å hoppe, bremse ned og akselerere ut av svinger, snurre, flippe rundt, ta en ollie og en flipkick (tror jeg det heter; jeg kan ingenting om skating) og selvfølgelig «grinde» oppå rør i beste Sonic-stil. Gjør du en skikkelig god innsats havner du til og med i en form for transe som lar deg kjøre på Rainbow Road-lignende skinner. Gjennom spillets gang får du også muligheten til å kjøre oppå et løst pariserhjul, kjempe mot en gigantisk tog-mech, spille baseball og surfe på enorme bølger oppå en båt. Jeg nevnte at spillet er sprøtt, ikke sant?
Det som gjør Denshattack! til en så herlig opplevelse er at det balanserer nærmest perfekt mellom utfordringer, mestringsfølelse og nye spillmekanikker. Du trenger sjelden å gjøre stort mer enn å komme deg gjennom banen for å gå videre i historien, med unntak av noen baner der du må nå en viss poengsum eller komme på pallplassering i et kappløp. Samtidig er det mer enn nok av utfordringer som venter deg på hver bane for å nå en enda høyere poengsum, og å gå tilbake til gamle baner for å nå gull blir fort en aktivitet du kan bruke hele sommeren på. Dette er perfekt for å gi deg en god unnskyldning til å gå tilbake til gamle baner når du har bedre tid og har fått teknikkene mer mellom fingrene. Denshattack! har også en utmerket balanse når det kommer til å introdusere nye mekanikker, som å henge i en vaier eller å bruke vinden til å skape oppdrift.
Triksene brukes ikke bare for å komme deg gjennom de ulike banene, men også for å sanke poeng og få tak i samleobjekter. Det fine her er at toppresultatene for de ulike aktivitetene blir stående, slik at du slipper å klare alt sammen på én gang for å nå gullnivå. Samleobjektene gir deg innhold til Fernandos fan-magasine (fanzine) om Denshattackers, som igjen er med på å utbrodere den helsprø verdenen. Sprayboksene du samler kan på sin side brukes til å dekorere toget ditt med nye motiver og fargekombinasjoner.
En dyster klimakatastrofe til tross er presentasjonen leken og fargerik, der alt presenteres i en pen cel-shadet stil som gir assosiasjoner til spill som Jet Set Radio, dets åndelige oppfølger Bomb Rush Cyberfunk eller redaksjonens personlige favoritt, Hi-Fi Rush. Ting kan se flatt ut ved første øyekast, men det tar ikke lang tid før den grafiske stilen popper mot deg. Det estetiske uttrykket og den kaotiske spillestilen passer like godt med hverandre som hånd i hanske og glir like silkemykt av gårde som et japansk shinkansen-tog. De klare fargene spretter mot deg og kler spillets rebelske undertone perfekt, og stilvalget oser rett og slett av lekenhet, selvsikkerhet og galskap.
Det grafiske uttrykket er naturligvis det første blikkfanget, men den store stjernen i Denshattack! er uten tvil musikken. Her leveres et knallsterkt lydspor som veksler lekent og lett mellom rock, beatbreak, punk, funk og hip-hop, der de tre hovedkomponistene Tee Lopes, Sean Bialo og Andrew One leverer like solid arbeid som de pleier å gjøre. Som om ikke det var nok har de fått med seg en rekke gjesteartister, og når talenter som Richard Jacques (Jet Set Radio), Takenobu «Daytona» Mitsuyoshi og Persona 3-komboen Shoji Meguro og Lotus Juice får lov å leke seg er det tilnærmet umulig å ikke glise fra øre til øre. Idet du tror spillet har nådd sine musikalske høydepunkter, klinker Denshattack! til igjen og igjen, og sluttresultatet vil uten tvil bli nevnt i mange kåringer når årets beste spillmusikk skal kåres.
Å spille Denshattack! på Switch 2 er stort sett en god opplevelse. Den tekniske ytelsen kjører uten merkbare problemer, verken på TV-en eller i håndholdt modus, og spillet holder en jevn presentasjon på 60 bilder per sekund med unntak av et lite fall akkurat når du dør og kommer tilbake på banen igjen. Derimot har spillet litt småplukk når det gjelder kontrollsystemet og responstiden, som er nokså avgjørende for et spill som dette. Muligheten for å stokke om på knappeoppsettet er en fin bonus, men styrespakene på Switch 2 føles for lite presise for et spill som dette, enten på grunn av stikkene i seg selv eller fordi utviklerne ikke har tatt nok hensyn til spakenes responstid. Det er også småting i designvalg som irriterer, som at du må hoppe og deretter trykke styrespaken før du kan skifte sporet du skal lande på, i stedet for at du holder spaken inne før du hopper. Sistnevnte er jo nokså vanlig i de fleste spill der man glir på skinner, som Ratchet & Clank: Rift Apart, så det kommer som et frustrasjonsmoment at man må venne seg av dette.
Svakhetene med kontrollsystemet er likevel ikke nok til å forhindre Denshattack! fra å bli en av sommerens store og mest positive energibomber i spillform. Det gir en herlig assosiasjon til hvordan spillbransjen var rundt årtusenskiftet, da utviklere turte å eksperimentere med helsprø konsepter. Sluttresultatet er intet enn et forfriskende pust i spillform som beviser at kreativitet og et velutviklet konsept fortsatt kan by på formidable spillopplevelser. Hvis kombinasjonen Tony Hawk’s Pro Skater, Jet Set Radio, Crazy Taxi og Hi-Fi Rush høres appellerende ut for deg, er det ingen grunn til å bli stående igjen på perrongen.
