Av og til blir man konfrontert med hvor subjektive spillopplevelser er. I de fleste storspill er det enkle, universelle knagger å hekte seg på når man vurdererer om noe kommer til å være verdifullt for dere lesere å oppleve. Er grafikken tydelig og formidler den spillets hensikt på en overbevisende måte? Er spillets mekanikk engasjerende? Selvfølgelig spiller smak alltid en rolle som spillanmelder, men det er en del ganger jeg må distansere meg selv fra det som kun er min subjektive smak og heller prøve å sette meg inn i hvordan andre vil oppleve det.
Med Rhythm Paradise Groove ser jeg ingen annen måte å vurdere det på enn gjennom min subjektive opplevelse. Her snakker vi om et rytmespill bestående av en rekke håndtegnede minispill hvor du stort sett trykker en eller to knapper i takt med musikkens rytme og med hjelp av animasjonen som vises. Stilen er enkel, tegnefilm-aktig og ved flere anledninger veldig grovt utført. Til tross for det simple uttrykket, sitter jeg nesten alltid med et smil om munnen når jeg spiller det.
Grooves minispill er korte musikkvideoer hvor du styrer en eller flere elementer i videoen. Du spiller for eksempel som en liten paraplyfyr som må åpne og lukke paraplyen din i takt med de tre andre små paraplyfyrene. Om du ikke åpner eller lukker på rett tid er det ikke sånn at du får masse åpenbare visuelle elementer som et kombometer eller noen form for tallscore for å vise deg hva som har skjedd. Nei, i Groove gir nemlig en av de andre paraplyfyrene din fyr et stygt blikk ved feiltiming, kanskje de snubler om du gjør det veldig feil. Den eneste belønningen du som spiller får er en tilfredsstillende animasjon som går som den skal.
For hvert femte minispill du gjør kommer et remixoppdrag som blander sammen de fire forrige spillene til en samlet musikkvideo for å teste dine reflekser og evne til å lære deg mønstrene. Det er en hel haug med ting å gjøre her. For hvert oppdrag du gjør får du et nytt et. Senere kommer oppfølgere til tidlige oppdrag som byr på nye vrier og vanskeligere rytmer. Ved siden av alt dette har man andre, større spillelementer som ikke helt passer i minispillformatet.
Du har for eksempel en hel liten rytmespill-RPG inni her, hvor du må trykke knappen i forskjellige rytmer for å gjøre ulike trylleformler mot fiender. Det er som alle andre deler av Groove, mye større enn det ser ut på overflaten. Her kommer det stadig nye oppdrag mens du spiller i andre moduser. Det er alltid kjekt å hoppe tilbake til rollespill-delen hvis man er litt lei av hovedspillet. Man går nok ikke tom for innhold med det første, da dette heller ikke er eneste tilleggsspill til hovedopplevelsen.
Flerspillermodusen byr også på mange fler minispill du ikke finner i enkeltspillerdelen. Her kan man sammen med opptil fire spillere gjøre rytmiske spill i lag med mål om å få alt til så presist som mulig. Det er en sånn type opplevelse som kler Switchen veldig godt; noe man kan dra frem i de flestes selskap uten at det er komplisert eller vanskelig å lære seg. Det er også fint at det i stor grad ikke er kompetitivt. Her jobber man sammen for å skape noe tilfredsstillende. Det er ikke så farlig om man gjør alt perfekt eller ikke.
Jeg synes det er vanskelig å vurdere om dette er en verdifull spillopplevelse for andre. Det jeg derimot tror er at det kan treffe visse folk skikkelig godt og være en overraskelse for andre. Liker du tradisjonelle rytmespill er Rhythm Paradise Groove noe unikt innenfor sjangeren. Jeg tror også denne unike stilen kan være helt bom for andre. Heldigvis tror jeg du kan se på spillet og skjønne om det er for deg eller ikke. Det du ser er akkurat det du får, på en flott måte. Av og til er det deilig å få et spill som ikke har store ambisjoner. Spillet sikter på å gi en viss opplevelse som helt klart er for noen, men ikke for andre.
Personlig synes jeg at Groove er et fantastisk lite partyspill som byr på moro om du har rytme eller ei. De kreative animasjonene er god motivasjon for å se hva det neste oppdraget kommer til å være, og musikken er fengende nok til at jeg vil høre alt. Jeg har noen klare favoritter, spesielt den hvor du er en liten brus som hopper hoppetau med mennesket sitt, og den med mannen som strammer bicepsene sine for å sprette frukt bortover skjermen. Det er mye rar, personlig Nintendosjarm her som du ikke finner noe annet sted. Om du er nysgjerrig anbefaler jeg å gi demoen en sjanse.
PS: Om du primært spiller med bluetooth-hodetelefoner, styr unna! Det er faktisk bare frustrerende da.
