Med en ny hovedperson og setting staker Asobo ut en ny kurs for A Plague Tale-serien, men fungerer det?
I de to første A Plague Tale-spillene skapte franske Asobo (som også står bak de to nyeste Microsoft Flight Simulator-utgivelsene) en gripende og dramatisk fortelling om det franske søskenparet Amicia og Hugo de Rune under Svartedauden. Selv om det ikke var vanskelig å se at spillene hentet elementer fra større navn i bransjen, som The Last of Us, var det imponerende å se hvordan studioet klarte å gjøre formelen til sin egen og skape sin unike vri på den. Spesielt A Plague Tale: Requiem ble en så sterk, velregissert og uforglemmelig spillopplevelse at det står som min personlige favoritt fra spillåret 2022.
Med fortellingen om søskenparet de Rune i havn har tiden kommet for Asobo å se videre, og i den forbindelse har de valgt å se seg tilbake. Nærmere bestemt har de plassert det tredje spillet i serien femten år lengre bak i tid, hvor både ny setting og hovedperson også fører med seg muligheten til å gjøre tydelige endringer med resten av spillopplevelsen.
Oppveksten til den unge Sophia er alt annet enn A4. Ikke bare vokser hun opp i et kollektiv av pirater og smuglere sammen med sin far, hun får også glimt og syner av en gammel minoisk sivilisasjon som bugner over av makt og rikdom. Visjonene fører ikke bare til at hun blir kidnappet og utsatt for eksperimenter som barn, men også til at hennes far dør i jakten på rikdommene. Når Sophia flere år senere har blitt en habil kriger får hun tilgang på en gammel nøkkel og lysmekanisme formet som en kule, som blir avgjørende for å entre de gamle ruinene og komme til bunns i mysteriet som har hjemsøkt henne i alle år. Men også andre fraksjoner er på jakt etter øyas hemmeligheter, og mye tyder dessuten på at det skjuler seg mer i dypet enn bare ruiner etter den mytiske kong Minos.
Å følge opp en såpass sterk hovedrollefigur som Amicia de Rune er en nokså krevende oppgave, og selv om Sophia har mye godt å komme med er det ikke til å komme unna at Asobo har gjort det vanskelig å følge opp sin egen suksess. Det fine med Resonance er at det tjener som en nokså fri og selvstendig prolog, noe som betyr at du fint kan hoppe inn her uten å kjenne til de foregående spillene i serien. Det kan nok også være en fordel, for historien til Sophia gjør seg nok bedre dersom man ikke har noe forhold til serien fra før. Hennes personlige reise er god, men klarer aldri å få den samme emosjonelle tyngden som de Rune-familiens, til tross for at vi får spennende vekslinger i perspektiv mellom Sophia i nåtid og en minoisk kriger i fortid som hun får visjoner om på øya. Den overordnede handlingen byr på en god og spennende skattejaktopplevelse, men også her halter det litt, særlig med tanke på de ulike interessegruppene som kjemper om øyas hemmeligheter.
De to foregående spillene var preget av en The Last of Us-lignende spillmekanikk med sniking rundt og konfrontasjoner med både menneskelige fiender og de ukontrollerbare havene av levende rotter. Denne gangen har Asobo valgt en litt annen vri. Den solfylte middelhavsøya som huser de minoiske ruinene inviterer til en god, gammeldags skattejakt i beste Indiana Jones-stil, hvor Sophia til og med har ei notatbok med farens notater på slep. Dermed føles det som om Asobo har byttet ut Joel og The Last of Us med en annen Naughty Dog-serie, nemlig Nathan Drake og Uncharted-spillene. Her finner vi dødelige feller, fresker med gåter og en vag anelse om hva som har skjedd tidligere, falleferdig terreng som krever god evne til å lese omgivelsene og fiender som alltid er hakk i hæl på våre helter.
For en som er glad i skattejakthistorier er det mye moro å finne her. Mange av gåtene er orientert rundt lys, og du må med jevne mellomrom justere på både speil og lyskilder for å komme deg videre. Står du fast kan du trykke på en knapp for å spørre om råd, men i motsetning til andre spill der datastyrte figurer gir deg råd (les: God of War) er disse hintene helt frivillige, slik at du slipper unødvendig mas. Det er moro å se at Asobo tør å leke seg med en etablert serie på denne måten, selv om mer kjente elementer som sniking gjør seg mer gjeldende etter hvert.
Samtidig er det påfallende lite i Resonance som dytter sjangeren i nye retninger. Fremfor å skape en banebrytende og revolusjonerende opplevelse, blir Sophias eventyr en nokså klassisk opplevelse som følger de fleste sjangerkonvensjoner. Dette trenger ikke bety noe dersom helheten er god – og det er den – men det er samtidig litt synd at Asobo ikke tar større grep for å skape en opplevelse som skiller seg mer ut i en tettpakket spillhøst.
Dette gjelder også kampsystemet, som er forholdsvis enkelt å sette seg inn i, men som heller ikke byr på noen store overraskelser. Sophia kan angripe, parere eller dukka unna fiendens slag, og hun har også muligheten til å sparke fiender, noe som er veldig gøy hvis de står på kanten av et stup. En gripeklo med et tau brukes ikke bare til å klatre i ulent terreng, men også til å dra fiender nærmere. Samlet sett er kampsystemet likevel litt kronglete, først og fremst fordi du ikke har muligheten til å låse kameraet på én bestemt fiende om gangen. Dermed går det fort litt i surr når det er flere fiender å ta hånd om.
Den grafiske presentasjonen er det lite å utsette på. Asobo er som vanlig flinke til å skape pene visuelle opplevelser med sin egen grafiske motor, og det gjelder også i Resonance. Øya som opptar mesteparten av spillets handling er vakkert skildret, både i nåtid og i fortid, med en rik bruk av sterke og flotte farger. Her er det kanskje fortidsglimtene hvor Sophia ser verden fra en gammel krigers blikk som er de mest imponerende, ettersom vi får en klassisk antikk verden kombinert med enorme bygninger og tekniske mekanismer som ikke akkurat er realistiske å forvente, men som ser kule ut i aksjon. Lyseffektene er også noe som gir spillet en god innpakning, selv om spillet bruker skjermromsrefleksjoner og indirekte opplysning fremfor strålesporing. Ytelsen på Xbox Series X er også god, både i kvalitets- og ytelsesmodus, og enkelte svakheter som små spor av spøkelseseffekter er ikke så påfallende at de blir forstyrrende. Det er riktignok få spektakulære elementer som skiller seg ut, slik som de enorme rottehavene i A Plague Tale: Requiem, men den helhetlige visuelle opplevelsen er likevel meget solid.
Lydbildet fortjener også mye ros, men også dette sliter med å følge opp det høye nivået i Requiem. Olivier Derivier leverer nok en gang svært gode komposisjoner med et gresk lydbilde som kler spillet godt, men også han må leve i skyggen av sitt mesterlige arbeid med forgjengeren, som var i en klasse for seg. Stemmeskuespillet er jevnt over godt, men heller ikke fremragende, og her føles det heller ikke like naturlig å skifte stemmeskuespillet over til fransk (et stalltips for de to første A Plague Tale-spillene er å skifte til fransk stemmeskuespill, som både passer bedre til konteksten og helhetlig sett er bedre fremført).
Resonance: A Plague Tale Legacy tar noen spennende grep for å videreføre serien. Fremfor å kopiere alle mekanismene og stemningene fra de to første spillene, har Asobo valgt å skifte takt og tone med ny hovedperson, ny setting og nye måter å spille på. Blandingen av gåteløsning, kamper og visjoner gir ikke bare assosiasjoner til eventyrspill som Uncharted eller Tomb Raider, men også til Hellblade-serien, og resultatet er slettes ikke ille. Samtidig gir opplevelsen en følelse av at dette like gjerne kunne båret et annet navn, ettersom A Plague Tale-koblingene blir noe løse. Som en selvstendig skattejaktopplevelse med mytiske koblinger til den minoiske kulturen står Resonance: A Plague Tale Legacy nokså sterkt. Som et A Plague Tale-spill står spillet fortsatt godt, men samtidig som det svakeste så langt i serien.
