Tenk deg en blek fremtid der menneskeheten har blitt invadert av romvesener og jordkloden er full av monstre og mutanter som skal bekjempes av små frihetsstyrker som holder stand.
Massivt
Defiance vinner kanskje ikke noen pris for sin uoriginale historie, men den klisjefylte rammen er utgangspunktet for en litt annerledes spillopplevelse, mye takket være en unik kobling til et helt annet medie.
Transmediale opplevelser kalles det når opphissede markedssjefer står foran powerpoint-presentasjonen og presenterer inntjeningsmuligheter. Defiance er nemlig ikke bare et spill, det er også en TV-serie, og spillet og TV-serien skal utvikle seg samtidig. Det som foregår i serien skal påvirke det som skjer i spillet og motsatt.
Verdensbildet er det samme, mens TV-serien foregår i et postapokalyptisk St. Louis befinner de som spiller spillet seg i San Francisco. Dermed kan de to ulike mediene fokusere på ulike hovedpersoner og handlinger i den samme verdenen. Målet er at en dramatisk hendelse i TV-serien skal kunne påvirke det som skjer i spillet. Kanskje reiser en av hovedpersonene i serien til San Francisco, og dermed dukker han opp i spillet som en figur man kan møte og hjelpe.
Hvordan dette skal foregå andre vei er jeg usikker på. Jeg vil tro at hendelser i spillet kan være med å forme de store linjene i historien fra sesong til sesong, men det blir nok relativt vanskelig å skape umiddelbare konsekvenser for handlingen i TV-serien, som jo er spilt inn på forhånd.
Onlineaction
Så hvordan er spillet da? Defiance er et onlineskytespill, det vil si en blanding av skytespill og World of Warcraft. Spillerne styrer en soldat som skal ut og kjempe mot romvesener, monstre og mutanter på vegne av menneskebosetningen i San Francisco.
Det er et relativt enkelt tredjepersons skytespill, kontrollen er som et standard MMO men i stedet for rundebaserte kamper må man streife fiender, ta dekning og skyte dem manuelt. Fiender har helsemålere og de områdene vi fikk besøke var stappet med eksplosive tønner som kan sprenges i nærheten av slemmingene.
Spilluniverset er åpent, og i tillegg til utforsking og oppdrag kan man også kjempe mot andre spillere, samarbeide i bosskamper og delta i kriger om ulike områder.
Våpen blir en sentral del, i vår prøvespilling hadde helten to våpen tilgjengelig til enhver tid, men disse kunne vi bytte ut når som helst med andre. Variasjonen var stor, alt fra granatkastere til elektriske strålepistoler, kraftige små håndvåpen og digre automatgevær. Variasjonen var kanskje ikke like gigantisk som i Borderlands, men tovåpensystemet byr på mange muligheter for taktikker basert på hvilke våpen man velger å ha med seg og hvilke fiender man møter.
I tillegg til våpen har man også spesielle ferdigheter. Vår testkanin kunne lage en klone av seg selv som distraherte fiendene, for eksempel.
Likevel klarer jeg ikke å riste av meg følelsen av at Defiance er litt for generisk, grått og trist til å vekke engasjement. Det har ikke den sorte humoren til Fallout eller den fargerike galskapen til Borderlands. Det føles som et MMO som ønsker å være et skytespill, et upolert et sådan. Jeg savner identitet, noe særegent.
Slik jeg ser det vil populariteten til Defiance helt avhenge av hvor bra TV-serien er. Om TV-serien tar av kan spillerne komme strømmende til, men hvordan de skal få til det i Norge, der serien ikke kommer til å bli vist på noen kanaler, aner jeg ikke.
Se flere bilder fra Defiance på neste side!
Defiance er utviklet av Trion Worlds og utgis av Namco Bandai. Spillet lanseres på Playstation 3, Xbox 360 og PC 2. april. Vi prøvde spillet i en time på et lukket arrangement i Oslo sentrum.
