Estetisk sett er Orbitals som å oppdage en tapt anime fra 80-tallet, men hva med historien og spillmekanikkene?
En uskreven lov i spillenes verden er at dersom ett spill oppnår stor suksess, vil andre spill følge med en noenlunde lik formel. I kjølvannet av Doom ble førstepersons skytespill bare omtalt som «Doom-kloner.» Spill som PUBG og Fortnite har gitt oss en mengde battle royale-spill. Overwatch har vært blant de største inspirasjonskildene for hero shooters, og vi må for all del ikke glemme alle Soulslikes som forsøker å kanalisere den samme stemningen (og forhåpentligvis suksessen) som Dark Souls og andre FromSoftware-titler.
Orbitals, som nå er ute eksklusivt til Switch 2, har åpenbart benyttes Josef Fares sine spill som inspirasjonskilde. Du skal ikke se mange sekundene med klipp fra spillet før du ser at det forsøker å skape den samme opplevelsen som A Way Out, It Takes Two og Split Fiction har gitt oss de siste årene. Kanskje ikke så rart, ettersom en av to regissører bak Orbitals, Jakob Lundgren, har jobbet som nivåutvikler på nettopp Fares sine spill tidligere. Spørsmålet som har brygget i forkant av Orbitals-lanseringen er dermed ikke hva slags spill dette er, men hvorvidt det klarer å videreutvikle den etter hvert kjente formelen og eventuelt forbedre dens svakheter.
Orbitals er en tospilleropplevelse hvor det er umulig å spille alene, og dermed må du alliere deg med en annen spiller enten lokalt eller over nettet for å reise gjennom historien til Maki og Omura. Som barn overlevde de en katastrofal storm i verdensrommet som i praksis sørget for at romekspedisjonen de var en del av ble strandet, og nå utgjør de en ung og dynamisk duo i en ellers aldrende og døende koloni. Sammen må de legge ut på en reise gjennom rifter i verdensrommet for å finne tre reaktorkassetter som forhåpentligvis kan styrke skjoldet rundt kolonien og hjelpe dem å overleve den neste truende stormen. I løpet av ekspedisjonen oppdager imidlertid Maki og Omura at virkeligheten der ute kanskje ikke er helt som de har trodd.
Både It Takes Two og Split Fiction har høstet mye velfortjent ros, men en tilbakevendende kritikk har vært rettet mot manusene, som verken har vært de dypeste eller de mest velformulerte. Dette kunne med andre ord vært Orbitals’ mulighet til å utmerke seg, og dermed er det desto mer skuffende å erkjenne at det faktisk kommer dårligere ut enn sine inspirasjonskilder. Verdensbyggingen her er både rotete og mangelfull, hvor du aldri kommer i dybden på kolonien, innbyggerne som bor der eller hvordan de ulike teknologiske løsningene fungerer. Det føles nesten som at spillet baserer seg på en allerede etablert verden hvor du som spiller er forventet å kjenne til denne fra før. På toppen av dette er manuset og dialogene klønete skrevet, til tross for enkelte genuint morsomme innslag nå og da. Samlet sett er disse imidlertid langt ifra nok til å løfte den narrative delen av Orbitals, noe som virkelig er synd, ettersom resten av spillet hadde fortjent dette.
For det er ingen tvil om at Orbitals er et blikkfang denne spillhøsten, noe det visuelle uttrykket skal ta mye av æren for. Å si at et spill ser ut som en japansk anime har nesten blitt en klisje som ofte ikke stemmer, ettersom den ofte brukes om japanske rollespill med en distinkt stil inspirert av anime, men som samtidig hører veldig tydelig hjemme i spill. Orbitals er et meget hederlig unntak fra dette, for her føles det virkelig som å oppleve en tapt animeserie fra 80-tallet. Enkelte omgivelser kan gi visse assosiasjoner til Studio Ghibli-produksjoner fra 80-tallet som Castle in the Sky, men først og fremst virker det som om utviklerne her har utviklet Orbitals som et kjærlighetsbrev til sci-fi-serier som Legend of the Galactic Heroes, Macross og Patlabor, kombinert med rollefigurer inspirert av Dragon Ball, Ranma ½ og Sailor Moon. Detaljnivået er skyhøyt, og å studere alle små mekaniske detaljer i maskiner, romskip og lignende slutter aldri å imponere. Dette gjelder ikke bare i de lekre animerte filmsekvensene, men også mens man spiller, hvor hver minste animasjon og bildefrekvens jobber i synk for å skape illusjonen av at du spiller deg gjennom en 80-tallsanimasjon. Takket være en stabil ytelse gjennom hele reisen blir også denne illusjonen opprettholdt hele veien gjennom.
Her må det også legges til at musikken er med på å bidra til 80-tallsstemningen. Introlåta alene føles som en tapt slager fra animescenen flere tiår tilbake i tid, og resten av lydsporet fra Falk & Klou understøtter dette. Det er kanskje ikke så mye her utenom introen man går og nynner på i ettertid, men musikken bidrar absolutt til den gode stemningen underveis. Stemmeskuespillet leverer også godt, enten man spiller på japansk eller engelsk.
Ute på sine ekspedisjoner må Maki og Omura samarbeide for å komme videre, og i likhet med sine inspirasjonskilder betyr dette at de to spillerne i Orbitals må løse hver sine deler av ulike oppgaver. Det unike her er at man har større frihet til å velge hvem som skal løse hvilke deler av oppgavene, ettersom hver spiller må velge ett av to nødvendige redskaper før de legger ut på tokt. Dette betyr at dersom én spiller for eksempel liker å bruke lasergeværet og misliker vannkanonen, kan den andre spilleren ta vannkanonen og løse de vannrelaterte oppgavene. Ettersom de fleste oppgaver i spillet er knyttet til bruk av disse redskapene, får vi ikke samme variasjon av spillestiler som i It Takes Two eller Split Fiction. Til gjengjeld er også de fleste oppgavene her lettere å løse, noe som gjør terskelen lavere for nybegynnere å bryne seg på eventyret sammen med en litt erfaren spiller.
De største avbrekkene fra den vanlige miljøbaserte oppgaveløsningen kommer i form av minispill som dere kan finne og låse opp underveis. Disse kan spilles om bord på skipet til Maki og Omura og byr på morsomme små avbrekk fra den normale tralten. De fleste av minispillene krever bare ett eller to knappetrykk for å spilles, noe som igjen gjør opplevelsen lettere tilgjengelig for de fleste.
Orbitals byr kanskje på mindre variasjon enn sine inspirasjonskilder fra Hazelight, og det er samtidig synd å se at potensialet til å skape en bedre fortalt historie heller ikke blir utnyttet. Til gjengjeld leverer spillet på stemning og estetikk så det synger etter, og oppgaveløsningen føles også lettere og mer tilgjengelig enn det vi er vant med fra lignende spill. Med en begrenset lengde er Orbitals heller ikke spesielt langt, men i en travel spillhøst kan dette bare være en bonus hvis du er på jakt etter en kort og god samarbeidsøkt med en venn eller et familiemedlem.
