Resident Evil har sjelden lykkes på lerretet, men med regissøren bak Barbarian og Weapons er det lov å håpe på litt bedre kvalitet enn normalt. Eller?
Resident Evil-serien fyller 30 år i år, et jubileum Capcom har valgt å markere ved å lansere nok et knallspill i serien som bidro til å gjøre den til den tredje bestselgende japanske spillserien noensinne. Til tross for enkelte bomskudd underveis er det ingen tvil om at Resident Evil-spillene jevnt over har mestret balansegangen mellom action, skrekk og småteit humor på utmerket vis.
Men det er i spillform. Går vi over til filmenes verden er situasjonsbildet ganske annerledes. Mens de dataanimerte filmene jevnt over har vært midt på treet, har spillefilmene til Paul W. S. Anderson med kona Milla Jovovich i hovedrollen vært et sammensurium som sjelden har ytt spillserien rettferdighet. En viss underholdningsverdi kan de alltids by på, men å kalle dem direkte gode filmer ville vært å ta litt vel hardt i.
Dermed har det vært knyttet stor spenning i forkant til Zach Creggers filmatisering av Resident Evil-serien. Cregger har bevist at han mestrer det mørke og litt nifse med filmer som Weapons og Barbarian, men å bryne seg på en såpass etablert serie som Resident Evil kommer både med en rekke forventninger og en filmhistorisk ballast. En utfordring like stor som å hamle opp med Umbrella Corp., kunne man sagt, men Cregger er heldigvis ingen hvemsomhelst.
En helt vanlig dag på jobben (det vil si kaotisk, stressende og med altfor lange skift) tar en uventet vending når medisinkureren Bryan (Austin Abrams) tar på seg et ekstra hasteoppdrag for å tjene raske penger. En medisinsk pakke må fraktes over glatte veier og snødekket landskap, men mot dobbel betaling er det vanskelig for Bryan å si nei, selv om leveransen skal så langt av sted som Raccoon City.
Fremfor å knytte manuset opp til noen av de kjente rollefigurene fra Resident Evil-universet, velger Cregger her å gå for en helt vanlig mann i gata idet Raccoon City-utbruddet finner sted, som for filmens skyld er flyttet til nåtid i stedet for 1998. Å knytte handlingen til kjente navn som Redfield og Ashcroft ville fort skapt altfor mange forventninger og konnotasjoner hos enkelte seere, samtidig som det kunne stått i fare for å fremmedgjøre nykommere. Bryan blir i stedet en hverdagsmann fanget i tidenes skrekkscenario, hvor hans fomlende og skrekkslagne oppførsel står i sterk kontrast til den våpenføre actionhelt som vet hvordan å hamle opp med zombier og annet utyske. For å ta et nyere eksempel fra spillserien kan vi si at filmen liggere tettere opp til Graces del av Resident Evil Requiem enn Leons. Det gir filmen en helt egen driv som tjener til dens fordel.
Derimot er det mer å utsette på selve manuset, både når det kommer til handlingsforløpet og dialogen. De færreste av oss går til Resident Evil-universet for å få de beste replikkene (med unntak av morsomme enkeltreplikker fra Leon Kennedy, selvfølgelig), men det hadde vært lov å håpe på en litt mer minneverdig dialog enn det filmen serverer oss i løpet sine 90 paniske minutter. At de fleste av oss ikke lirer av seg de mest gjennomtenkte utsagnene i liv-og-død-situasjoner er forståelig, men fra et filmperspektiv fører det til at filmen mister det ekstra krydderet som kunne løftet opplevelsen ytterligere. Det samme gjelder også dumme enkeltavgjørelser som styrer filmen i bestemte og til tider forutsigbare retninger. Dårlig gjennomtenkte valg pleier å være en skrekkfilmklisjé, og håpet om at Cregger kunne klare å heve seg over disse blir dessverre ikke oppfylt.
Det betyr imidlertid ikke at filmen kommer til kort, for når det kommer til skrekkfilmens viktigste formål – å skremme – lykkes Resident Evil absolutt. Cregger bruker flere av de klassiske sjangerelementene som fravær av lyd og et nedjustert tempo før han setter en solid støkk i oss, men det er selve gjennomføringen som er verdt å trekke frem her. Det er en kløktig bruk av lyd, lys og distraherende elementer som koker sammen til å bli en grønn mikstur som Resident Evil-filmene sårt trengte for å bli friskmeldt. Den som har hatt et håp om en film som faktisk kan skremme fremfor å bli full av tanketom action vil ikke bli skuffet her.
En sentral grunn til at filmen lykkes med dette ligger også i monsterdesignet, som er i mesterklasse. Resident Evil er kanskje først og fremst kjent for zombier, men har alltid hatt mer enn nok annet guffent å by på. Her utmerker ikke bare Creggers film seg med å hente inspirasjon fra spillene, men også ved å legge til nye gufne monstre som får deg til å gyse. Her fortjener filmen også skryt for at den faktisk tør å gå i retninger spillene aldri har tatt, uten å gå mer i spoiler-detalj.
Det er også morsomt å se Cregger leke seg litt med kildematerialet. Det er ikke flust av åpenbare referanser til spillene her, noe som er et gode med tanke på seere uten forhold til spilluniverset, men det er små nikk her og der til den som vet hva man skal se etter. Snutter hvor vi ser Bryan sikte fra førstepersonsperspektiv er også med på å bevisstgjøre oss på spillrøttene, og det samme er hans stadige jakt på nye og bedre våpen. Slike elementer kunne blitt billig fan-service, og det er dermed godt å se at filmen unngår dette, samtidig som at disse punktene heller ikke løfter filmen mange hakk.
Resident Evil har sett mange halvhjertede filmprosjekter opp gjennom årene, og det skal derfor ikke mye til for å si at Zack Creggers film er det beste vi har fått på denne fronten. Det er den også, men heldigvis er den mer enn bare «bedre enn middelmådig.» Dette er en oppriktig god og guffen skrekkfilm, som bruker tiden sin fornuftig og hele tiden har et godt driv over seg. Med noe bedre dialog og færre sjangerklisjeer kunne denne blitt enda bedre, men det er samtidig lett å se bort fra svakhetene til fordel for filmens kvaliteter.
