Fire Emblem er en serie som har vært på radaren min kjempelenge etter anbefalinger i fra alle kanter. Dette har resultert i at jeg har kjøpt nesten alle spillene i serien, men da jeg begynte å spille de gikk det utrolig tregt. Jeg prøvde det første som kom til europa, Fire Emblem på Gameboy Advance, men brukte en evighet bare på det første kapitelet. Jeg prøvde storfavoritten Awakning i ca. 2 timer før jeg la det vekk. Fire Emblem Echoes: Shadows of Valentia derimot så mye mer fristende ut fra første øyekast, og nå skal jeg garantert bruke hele sommeren min på resten av serien. Jeg er hekta!

Fire Emblem Echoes er en remake av det det andre Fire Emblem-spillet som ble laget; Fire Emblem Gaiden på NES fra 1992, men alle Fire Emblem-spill fra det første til det sjette var eksklusive til japan. Det betyr at Echoes er den første muligheten for vestlige spillere å prøve Gaiden. Fire Emblem Gaiden har vært relativt kjent for å være det sorte fåret til serien, noe jeg kan kanskje forstår for hardcore fans som allerede har spilt alt de kan, men for en nybegynner er spillet mer eller mindre perfekt. 

Denne gangen følger vi Alm og Celica som bor på kontinentet Valentia. De er vokst opp som søskenbarn, men når krig bryter ut mellom regionene Zofia og Rigell blir de tatt fra hverandre for å leve hvert sitt liv. Alm vokser opp til å bli leder for en hær som skal sloss mot Rigell for å beholde friheten i Zofia, og finne den forsvunnede prinsessen, mens Celica blir sendt ut på tokt for å finne ut hva som har skjedd med Mila, gudinnen som representerer Zofia. Det kan virke som ganske mye, men historiene deres binder seg fort sammen igjen, og selv om historien kan virke litt typisk og cliché så velger jeg å heller se på den som klassisk. Det er jo den nøyaktig samme historien vi får i Echoes som var i Gaiden for 25 år siden.

Kampene er det vi kjenner igjen fra alle Fire Emblem-spill. Taktisk rollespill der du flytter hver og en av figurene dine i et rutemønster mot motstanderhæren på tur. Fire Emblem er derfor for de som liker å tenke litt, samt bruke god tid. Til tider synes jeg faktisk en kamp kan ta litt for lang tid fordi man må flytte hver enkelt “brikke”, men det er bare de letteste kampene det føles litt irriterende. Heldigvis kan du la datamaskinen simulere hele kampen for deg, men mot sterkere fiender er du pent nødt til å tenke ut hvert enkelt trekk på egenhånd. Det jeg mener er den store fordelen til Echoes er hvor enkelt det er her i forhold til andre spill i serien. Før du går til angrep på en fiende blir du fortalt utfallet av kampen på forhånd, så du vet om det lønner seg å angripe eller ikke, og i starten er det ikke så mye mer enn det å passe på. Den småberømte våpentrekanten er helt borte. Det har ingenting å si om du bruker sverd mot lanse eller omvendt, og økser er det kun fiender som bærer. Senere vil du lære at f.eks. bueskyttere har fordel mot flyvere, og du kan gjemme enhetene dine i små skogholdt for å gjøre det vanskeligere for fiender å treffe. Det er litt lettere enn andre spill, noe jeg mener gjør spillet mer tilgjengelig for nye spillere, meg selv inkludert. 

Kjent fra Awakning og Fates kan du også her velge om du vil spille hardcore eller ikke. I hardcore så betyr det at hvis en enhet dør så er han/hun ute av spillet for alltid. Dette er den klassiske og egentlig mest reelle måten å spille Fire Emblem på, fordi det er ekstra givende å komme seg helskinnet igjennom en stor kamp med alle i behold når faktiske liv står på spill. Du vil ikke miste noen som helst, for da kan du gå glipp av forskjellige historier. Derfor er det flott at Echoes introduserer et tidshjul. Med dette tidshjulet kan du når som helst i en kamp skru tiden tilbake så langt du vil, helt tilbake til starten av kampen hvis ønskelig. På denne måten får du fullstendig kontroll på kampens gang og du har ingen andre enn deg selv å skylde på hvis noe går galt. Det kan hende en figur dør, så da kan du skru tiden tilbake noen trekk for å enten få den figuren som dør til å gå vekk, eventuelt forsvare den bedre, eller også prøve å ta fienden på nytt. Bare fantasien setter grenser for løsninger. Dette tidshjulet kan du bare bruke noen ganger hver kamp, men den resetter seg til neste kamp, og du kan oppgradere det til å virke flere ganger samme kampen.

Men her kommer mitt favoritt tilskudd til serien: Dungeons! Disse har egentlig null betydning i det store og hele bildet for hvordan spillet fungerer, men de gir deg et slags avbrekk fra å gå frem og tilbake på et verdenskart. I disse hulene styrer du nemlig Alm eller Celica som om det var et tredjepersons eventyrspill istedenfor. Jeg vil alltid foretrekke denne måten å bevege meg rundt på, fremfor et verdenskart eller banevelger som du finner i de aller fleste Super Mario-spill. I disse hulene kan du ødelegge krukker og kasser samt finne kister med spennende innhold. Det er helt klart inspirert av Zelda-serien, men hulene byr ikke på så stort mer enn det. Du kommer ikke til å finne massive puzzles eller gåter, men du vil finne en haug med sølvmynter du senere kan ta med til en by for å bytte mot våpenoppgraderinger. Når du møter fiender inne i hulene så sloss man mot de på den helt vanlige, taktiske måten, men du kan få en liten fordel hvis du går til angrep på dem først og får inn et treff med sverdet. Til Fire Emblem på Switch så håper jeg de beholder denne måten å styre på, og fjerner verdenskartet helt. Dette føles som en naturlig vei for serien å ta, spesielt nå som Fire Emblem Warriors kommer også. 

Valentia har også sin andel med byer det er viktig å besøke. Her møter du NPC’er som kan gi deg sideoppdrag, gjøre byttehandler med deg, gi deg tips om hemmeligheter, eller til og med bli med på laget ditt. Disse byene ligger som egne inngangspunkt på verdenskartet, noe som er litt ulikt andre spill i serien, der byene er en del av det taktiske rutenettet. Dette er også med på å gjøre spillet litt lettere, men mer tilgjengelig og åpent for nye spillere. 

Presentasjonen av spillet er også helt himmelsk. Tegningene er utrolig gode og klarer å virkelig skape en solid high fantasy setting, som minner meg om hvordan Fire Emblem så ut før Awakning og Fates gjorde serien til dating simulatorer. Denne gangen er også all dialog gjort med stemmeskuespill med bare noen få unntak av helt uvesentlige NPC’er i byene, og stemmeskuespillet er skuddsikkert. Så vidt jeg kan huske har det aldri vært et eneste tilfelle der jeg ønsker å rive av meg ørene som f.eks. ved Zelda: Breath of the Wild. Dette er med på å forsterke hver eneste karakter i spillet, noe som gjør at du gleder deg til hver minste interaksjon mellom hver eneste figur. 

Det eneste virkelig negative jeg har å komme med mot spillet er at det kanskje er litt for enkelt til tider? Som nevnt er f.eks. våpentrekanten helt borte, noe som er et stempel på serien, og siden spillet har både byer og dungeons som utforskes på hver sin måte så kan det føles litt schizofrent ut. En enkel løsning på dette er å gjerne gjøre alt likt som hulene (wink, wink). Jeg har også latt være å spille noe som helst av DLC-innholdet med unntak av Amiibo-innholdet. Det er fordi Season Pass til Echoes koster vanvittige 369kr, og var IKKE en del av Limited Edition for spillet!!! Ut ifra det jeg har lest og hørt så er ikke innholdet verdt den prisen, da det er bare snakk om noen få ekstra baner og klasser. Amiibo-innholdet derimot er veldig kult, fordi det gir deg noen ekstra huler som inneholder litt ekstra lore knyttet mot blant annet Falchion, som fans kjenner igjen som sverdet til Marth og Lucina. 

Fire Emblem Echoes: Shadows of Valentia er en herlig og verdig avslutning for serien på 3DS. Nintendo har lovet at neste hovedspill i serien vil komme på Switch allerede i 2018, og i mellomtiden kan vi se frem til Fire Emblem Warriors på både Switch og New 3DS. Jeg for min del har også en hel sommer å se frem til med de resterende spillene i serien jeg allerede har kjøpt, fordi nå som jeg har kommet skikkelig inn i spillet er det ingenting som stopper meg lenger. Jeg kan anbefale spillet til absolutt alle sammen, spesielt de som enda har tilgode å gi Fire Emblem den sjansen det i aller høyeste grad fortjener.