Endelig har XCOM 2 kommet ut, og Firaxis Game har virkelig imponert! De har beholdt mye av gamplayet og feelingen som var i XCOM: Enemy Unkown, men forbedret mye av det som ble omtalt som problemene med spillet. Resultatet er et storslagent strategispill for de som virkelig elsker en utfordring!

XCOM 2 er satt 20 år etter Enemy Unknown, og denne gangen har romvesenene, eller the ADVENT coalition, tatt over. Den setter opp til en god og logisk fortsettelse i historien, for hvis du klarte å beisere invasjonen i det første spillet viser det seg at det kun var begynnelse av en mye større invasjon. Menneskeheten har godtatt et nytt diktatorisk styre, og selv the council har gitt opp kampen. Ikke alle godtar at romvesener styrer showet, og en motstandsgruppe som stammer ned fra det tidligere XCOM har tatt opp kampen.Spillet introduserer nye personligheter, men i de samme kjente rollene. Du som spiller inntar nok en gang rollen som “Commander” og spillet introduserer en interessant vri på hukommelsestap scenarioet.

Hvis du er ukjent med hvordan gameplayet er i XCOM, så er det kort og godt et turbasert strategispill der du reiser rundt til forskjellige destinasjoner på jorda, sender ut et lag på fire til seks soldater og slåss mot romvesener. I XCOM 2 blir vi introdusert til en ny mekanikk i kampene som kalles “concealment”. Du starter nesten hver bane med at alle enhetene dine er “gjemt” for motstanderen, og dette gir deg en strategisk fordel siden du kan posisjonere alle dine spillere før du starter kampene. Det som gjør denne mekanikken litt svak er at så fort en enheten er sett, så blir alle oppdaget samtidig. Når kampene først bryter ut derimot, får du virkelig følelsen av å være i krig; det er ingen begrensninger på hvor lang tid man bruker på en runde, men jeg føler fremdeles at spillet er intenst i et rolig tempo. Miljøet rundt deg kan bli ødelagt, og det setter veldig stemningen når vegger og kjøretøy sprenger i luften og tar fyr. Det skal sies at denne mekanikken kunne blitt litt mer finjustert siden man kan for eksempel finne deler av tak som svever i løse luften.

Firaxis har valgt å beholde de samme klassene for dine enheter, men fienden har fått litt mer modifiserte raser. De tar god bruk av at spillet er satt 20 år etter en okkupasjon, og romvesenene har hatt mye tid på å eksperimentere på mennesker og seg selv. De skal også ha skryt for hvor godt balansert og nyansert de forskjellige fiendene er; med unntak av et par enheter, som er veldig ute av balanse, så byr resten på gode utfordringer for spilleren. Det er også mulig å lage egne karakterer som man kan finne igjen mens man spiller, og alle karakterene du allerede har kan endres på. Dette gjør at det er veldig lett for spilleren å relatere seg til karakterene, og det gjør alltid like vondt hver gang du mister en soldat.

Du får fremdeles oppdrag hvor du må velge et til fordel for noen andre, men denne gangen er det ikke noen konsekvenser ved å velge, kun forskjellige belønninger. Siden jorda allerede er okkupert så trenger man ikke lenger bekymre seg for at invasjonen tar overhånd. Men Firaxis har tenkt gjennom dette, og denne gangen må du unngå at ADVENT coalition gjennomfører “the AVATAR project”. Uten å gå for mye inn i detalj på dette, så kan ikke AVATAR stoppes, men spilleren kan utsette at prosjektet blir fullført ved å angripe strategiske mål. I lengden blir gameplayet repetitivt og gjentagende, men spillet klarer fremdeles og underholde med kamper der man aldri helt vet hvilken retning det vil gå. Tross repetitivt gameplay synes jeg Firaxis har gjort så mye de kan iforhold til sjangeren og feelen de sikter til med spillet. Hadde de gjort noe annerledes ville antageligvis ødelagt mye av gleden som spillet gir.

Siden jorda allerede er okkupert, spiller du denne gangen teknisk sett for fienden. Og selv om spillet gjør et forsøk på å understreke at du er “the bad guy”, er det lite troverdig. The ADVENT blir fremstilt som en altfor åpenlagt diktatorisk ledelse, og det virker litt halvhjertet hver gang de har en offentlig kunngjøring der du som opprører blir fremstilt som samfunnsfienden. Jeg skulle gjerne sett mer av gråsone realiteten som finnes i slike konflikter; spesielt når jeg har sprengt i luften halvparten av den sivile infrastrukturen uten at det får noen reaksjoner fra media eller sivilbefolkningen.

I XCOM lærer man mye ved å prøve ut ting, noe som gir en god læringskurve til spillet. Man legger kun merke til hvor mye ødeleggelse en granat kan gjøre ved å kaste den mot forskjellige mål (du får mer ut av en gasstank i forhold til en lyktestolpe). Men som i Enemy Unknown, så sliter XCOM 2 med å introdusere nye spillere til spillet. Det er greit at spillet er vanskelig og utilgivelig, men det gjør en dårlig jobb med å forklare essensielle funksjoner og måten spillet skal spilles. De blander også viktig info inn i tekstform og som voice overs, og det skjer ofte innimellom flavortekst og lyd. Så hvis du aldri har spilt noen av XCOM spillene før, gi det et par forsøk og bare prøv deg frem når spillet plutselig ikke gir deg noe eller manglende informasjon; det er verdt det.

Stil- og grafikkmessig står spillet sterkt, og det trumfer forgjengeren med nydelig modeller, teksturer og animasjoner. Alle soldater har også en ragdoll som aktiveres når de dør, og det er lite som er mer tilfredsstillende enn å se fienden din bli slengt, nesten litt overdramatisk, bakover når du får inn et godt treff. Det er mye bruk av partikkeleffekter og lys også, noe som etter en hard kamp gir virkelig følelsen av krig om det så er i byen eller i skogen. De har også brukt god tid på å få god musikk og passende lydeffekter. Nesten alt du hører passer godt sammen og drar deg inn i en god setting, hvor du gjerne blir et par timer. Det som trekker spillet ned er UIen i spillet. De har laget noen knapper som gjør navigering enklere, men det er til tider mye unødvendig knappetrykking for å få gjort noe, eller for å komme meg dit jeg vil. Jeg skulle også ønske at de hadde tatt mer i bruk de 3 dimensjonale rommene de har laget i Avenger (basen din), istedenfor at det kun er for synets skyld og du må bruke knappene for navigering.

Det andre utviklere skal ta med seg fra XCOM 2, er hvor geniale Firaxis har vært med å gi spilleren kontroll til å skru av visse mekanikker og funksjoner. Jeg synes de har kule effekter med slow motion kamera og chase cam, men den bugger seg litt opp til tider og ender inni vegger, usett miljø, også videre; dette kan skrues av. Allerede spillt igjennom en gang og kjenner til spillet? Du kan skru av tutorialen (spillet skrur av tutorialen som default når du allerede har et nytt spill for første gang, så du slipper å tenke på det). Blir du lei av den gjentagende dialogen og teksten? Du kan skru dette også av. Jeg tror at alle de små tingene og funksjonene som irriterte meg med spilllet kunne skrus av, og det skal firaxis virkelig ha skryt for å tenke på.

Det er også en multiplayer modus hvor du kan lage ditt eget lag med opptil seks enheter. Hver enhet har en verdi, og den totale verdien av laget ditt kan ikke overstige 10 000 for ranked match. Det er en ganske enkel multiplayer hvor du spiller mot laget til motstanderen i en kamp hvor målet er å ta ut alle motstanderens enheter. Det er en god måte for å kunne oppleve de gode og intense kampene, men spillet sliter litt med det som kalles first move advantage. Spesielt hvis man bruker de enhetene som er ubalanserte, så har spilleren som starter en mye større fordel enn den som er nummer to.

I XCOM 2 tar Firaxis alt det som var bra med Enemy Unknown, og forbedrer mye av det som var dårlig. Det er et godt og vanskelig strategispill hvor man får en skikkelig følelse av å være i krig. Det er like lett å drepe timer med dette spillet, som det er å drepe romvesener i det. Det er fremdeles vanskelig for nye spillere å sette seg inn i spillet derimot, og UIen er unødvendig tung; derfor synes jeg spiller ligger høyt oppe, men når ikke helt opp til toppen.