Enorme kjøttberg, presset inn i rustninger av størrelsen “personbil”, grynter harry klisjeer til hverandre mens blodet spruter fra motorsag-bajonettene. Monstre av økende grad av grufullhet og blodtørst flommer på, helt til de ikke gjør det lenger. Sånn, nå har jeg oppsummert de første tre Gears of War-spillene for deg. Så la oss fokusere på oppfølgeren, Gears of War: Judgment.

Mindre handling, mer action

Judgment er mer enn et nytt kapittel i Gears-sagaen; det er en helt ny bok. Av en ny forfatter. Epic har gitt pennen videre til polske People Can Fly, som med Bulletstorm ikke bare viste at de kan snekre sammen et fabelaktig actionspill, men at de også er i stand til å utfordre gamle sjangerregler uten at essensen går tapt. Ganske perfekt arvtager for Gears-serien, med andre ord.

Ved første øyekast virker formelen noenlunde uforandret, bortsett fra noen små kontrollmodifikasjoner som gjør spillingen litt mer tilgjengelig. At man veksler mellom våpen med Y-knappen og nå kaster granater med venstre skulderknapp gjør det lettere å kombinere ulike angrep i pressede situasjoner. Og det er ikke lenger bare å løpe rundt med Lancer-motorsaga i fistel – straffen er betraktelig hvis man ikke beregner riktig. Men det skal vise seg at det er mye mer å bryne seg på under panseret som ikke umiddelbart gir seg til kjenne.

Som du kanskje skjønte ut fra innledningen setter jeg ikke handlingen i serien så fryktelig høyt. Ingen tårer ble felt i slutten av Gears 3, liksom. Ikke i Judgment heller, for den saks skyld, men den er i det minste mer engasjerende.

Historien i spillet er satt til rett etter Locust-invasjonen på Jorden Sera, og fortelles gjennom tilbakeblikk fra fire Kilo Squad-soldater som står for krigsrett. Augustus “Cole “WOOOOOO!!!!” Train” Cole og ugangsgråka Baird med den kleine frisyren er tilbake, i tillegg til nye innslag i nerdejenta Sofia Hendrik og den brannskadede Garron Paduk fra Russland Gorasnaya.

Det er tydeligvis en hel del klassifiserte greier som har foregått på Kilo Squads eventyr, og før hver seksjon av spillet kan jeg velge om det skal være med i oppdraget. Mission Declassification kaller de det. Det utspiller seg som ekstra utfordringer i form av for eksempel oppgraderte fiender, tidsfrister, dårlig sikt eller at arsenalet er begrenset til spesifikke våpen. Resultatet av å velge å høyne utfordringen på denne måten er bedre rangering når oppdraget skal evalueres.

For i Judgment handler det om teknikk over dramatikk. Jo mer jeg bidrar til laget og jo mer variert jeg spiller, jo bedre blir evalueringen i slutten av brettet. Det gir en kynisk distanse til spillet – og mange vil nok føle at det ødelegger litt for innlevelsen – men i mine øyne er det nettopp dette Gears of War handler om: achievements, medaljer, statistikk og listesammenligninger med vennene mine. Å relatere til en krigsherjet gorilla på 300 kilo er uansett fåfengt. Modig valg av People Can Fly. 

Mestring

Mission Declassification tvinger meg dessuten til å benytte taktikker og våpen jeg aldri ville valgt ellers. Jeg ble for eksempel temmelig flink med den tidligere forhatte avsagde haglen, og jeg oppdaget potensialet i det fabelaktige utvalget av pistoler som garantert kommer til å få kjørt seg i flerspillerdelen fremover. For ikke å snakke om Breechshot , en rifle med avsaget sikte, som nå er min nye favorittleke.

Enspillerdelen er i tillegg mye mer variert enn tidligere, rent spillbarhetsmessig. Elementer av den høyt elskede Horde Mode er blandet inn i miksen, og store deler av opplevelsen spilles ved å bekjempe bølger av invaderende fiender mens man plasserer ut turrets i pausene mellom slagene. Når du er gjennom historien, er du forberedt på det meste flerspillerdelen har å by på. Smart.

Skal jeg trekke noe her, synes jeg 7-8 timer med historie kanskje er i minste laget, selv med Aftermath, et bonusoppdrag satt til handlingen i Gears 3. Men ingen fare – det er nok av gjenspillingsverdi med Mission Declassification, et fiendebilde som endrer seg fra gang til gang og de obligatoriske høye vanskelighetsgradene.

Flerspillerfokus

Så til det aller viktigste i Gears of War: Judgement, og det som skal sørge for at spillet blir stående i Xbox-en i måneder fremover: flerspillerbiten. Jeg kan si det først som sist: Jeg savner Horde Mode. De har fjernet den. Slasker.

Erstatningen er det klassebaserte Survival, hvor man skal hindre ti bølger med fiender fra å ødelegge tre områder på kartet. Når det første knuses, beveger man seg videre til det neste. Det kuleste tillegget her, er at jeg nå kan bestemme hvilken rolle jeg skal spille ved å velge klasse.

Helbredere hjelper de som er skadet til krypestadiet, soldater byr på ekstra ammunisjon, speidere kan markere fiender for hele laget, og ingeniører tar seg av vedlikehold og reparasjon av hindre. Jeg lærte meg kjapt å velge taktisk mellom disse, avhengig av stadiet i kampene og balansen i laget. Morsomt.

Det som imidlertid ikke er like morsomt, er at alle hindre er plassert ut fra før av. Borte er muligheten til å tjene penger under kampene for å disponere på uplassering og oppgradering av ekstra barrikader og våpen. Selve drivkraften i Horde Mode, spør du meg. Survival er et fantastisk kult tillegg til Gears-serien, men det er ikke nok til å erstatte Horde.

Det er tydelig at People Can Fly har lagt seg på trenden med mikrotransaksjoner, og det er allerede mulig å betale seg til dobbel XP for et gitt antall onlinekamper. Jeg blir ikke overrasket om Horde Mode gjør sitt comeback som betalt DLC. Og jeg kommer til å kjøpe det, bitter eller ikke.

Det kleine med å teste spill før de lanseres, er hvor folketomt det er på flerspillerserverne. Jeg fikk rett og slett ikke testet varianter som det svært lovende OverRun og kongen-på-haugen-baserte Domination. I stedet ble det til nevnte Survival, lagbaserte Team Deathmatch og Free For All, hvor alle er ute etter hverandre.

De to sistnevnte foregår på fire nye kart som snur opp/ned på gamle taktikker. For People Can Fly har innført etasjer i Judgment. Og plutselig risikerer man et nakkeskudd fra et fabrikkvindu i annen etasje, eller en granat i hodet fra et høyere platå. Akkurat her synes jeg vi beveger oss litt for langt bort fra Gears-formelen. Det føles mer som et ordinært skytespill à la Call of Duty.

Men alt i alt er Gears of War fremdeles kongen av onlinespill. Det er ingen tvil om at jeg kommer til å tilbringe et pinlig antall timer sammen med både venner og fremmede i Survival og de høyere vanskelighetsgradene i historien fremover.

People Can Fly har klart bragden å finne opp kruttet på nytt. De har funnet frem det de anser som essensen av Gears of War, og luket bort resten. Tilbake står en tilsynelatende magrere opplevelse, men som med tiden til hjelp bare vokser og vokser. Og vokser. Det er mer Gears enn noensinne, men frem til Horde – eller en tilsvarende fengslende onlinemodus – gjør sitt comeback, kvalifiserer det ikke til en toppkarakter.

Se flere bilder fra Gears of War: Judgment på neste side!

Gears of War: Judgment er utviklet av People Can Fly og Epic og utgis av Microsoft. Spillet lanseres på Xbox 360 22. mars.