Et av mine favorittilbud på 3DSens eShop er 3D-relanseringene av gamle Sega-klassikere. Sega har vist seg mer villige enn Nintendo selv på å gjenskape klassikere med en ekstradimensjonseffekt. Det er ufattelig kult å kunne ha med seg noen av disse spillene i lomma, særlig når man tenker på at mange av de en gang i tiden kun var å spille på enorme arkadekabinett. Med makeløst god emulering og en ofte imponerende 3D-effekt, byr Sega 3D Classics Collection på et gledelig gjensyn med noen kjære Sega-klassikere, men også noen spill det hadde vært bedre å ikke tørke støv av. Spill som Sonic the Hedgehog, Power Drift og Puyo Puyo 2 sørger for variasjon i samlepakken, samtidig som hvert spill kommer med en haug ulike innstillinger slik at du kan spille akkurat den versjonen av spillet du ønsker (eller den versjonen du selv husker fra ungdomstida, din gamle gamling). I tillegg kan du også lagre repriser av hver gjennomspilling, så du har muligheten til å vise fram dine største bragder til venner, bekjente og fremmede på trikken.

Samlepakken inneholder et knippe kvalitetsklassikere, hvor den mest celebre headlineren nok er Sonic the Hedgehog. Jeg har spilt det første spillet med den blå pinnsvninen på ganske mange plattformer opp gjennom årene, og dette er definitivt den beste emuleringen av spillet jeg noen sinne har prøvd (den verste er for øvrig på på en Sony Ericsson klapptelefon jeg hadde i 8.-klassen). I sin tid den raskeste plattformeren noen sinne skapt, og fremdeles en av de mest legendariske spillene i vår kollektive spillhukommelse.

Videre på lista over gode spill i denne samlinga finner vi Puyo Puyo 2 – et «falling block»-puslespill som kan minne litt om en slags tospillervariant av Dr. Mario. Puyo Puyo-serien er avhengighetsskapende, og dette gjelder også for denne versjonen av spillet. Sjangeren passer som vanlig godt på et håndholdt format, og spillet er perfekt for daglig pendling med buss, eller for timer med intens jakt etter en ny highscore i sofakroken. Målet er å slå 32 ulike monstre i en duell i spillet, en dyd jeg aldri har fått til.

Fantasy Zone II er nok et obskurt, men herlig tilskudd til samlinga. Spillet kommer med to innstillinger, og du kan velge mellom historiemodusen The Tears of Opa-Opa eller gå for en svimlende høy toppscore i den endeløse modusen Link Loop Land. Spillet i seg selv er like fargerikt og surrealistisk som navnene på modusene skulle tilsi, og det er en fargesprakende og herlig «bullet hell»-skytespill i profil. Du styrer et lite rødt romskip med vinger, og har et arsenal bestående av lasere for å ta ut andre romskip, samt bomber for å forsvare deg mot skyts fra bakkenivå. Dette er definitivt en avglemt klassiker som hadde fortjent litt mer tid i rampelyset, særlig her i vesten.

Også Power Drift er ganske kult. Dette racingspillet er en kreasjon av av den legendariske bilspillskaperenYu Suzuki, som står bak andre retrohits som OutRun og Hang On. Av disse tre Yu Suzuki-spillene må nok Power Drift sies å være det svakeste i mine øyne, men med det sagt har også dette spillet noen kule mekanikker. I motsetning til OutRun kjører du her mot andre motstandere i et race på ulike bilbaner. Musikken er veldig kul her også (selv om OutRun også her viser enda større muskler), men bilfysikken føles litt mer plastikk og selve kjørefølelsen er ikke helt like givende som andre spill av Suzuki. Likevel er det et interessant tillegg for fans av skaperen.

Langt mindre spennende er Thunder Blade, et helikopterbasert skinneskytespill som sliter med litt upresise kontroller og i mine øyne ganske generiske og kjedelige omgivelser. Spillet var opprinnelig en arkadeklassiker og både grafikken og et alternerende, dynamisk kamera var nok forut for sin tid. I vår tid føles spillet dog litt mer som en museumsgjenstand, og er mer ekstra fyll i samlinga. Det samme kan nesten sies om samlingas andre skinneskytter, Galaxy Force II, som også er litt plaget av omgivelser og hinderløyper som grunnet tekniske begrensinger dukker opp rett foran øynene på deg, samt et flatt utvalg våpen å bruke. Likevel klarer det å gjøre seg selv litt mer interessant takket være estetisk varierte brett som byr på veivalg på ulike steder i spillet.

Det er dog ingenting i denne samlinga helt like dårlig som Altered Beast. I dette «beat ’em up»-spillet styrer du en gresk soldat som skal redde gudinnen Athene fra ondskapens klør. Kreftene dine består av verdens mest klønete slag og spark – lykke til med å treffe fiendene med de fleste av disse – samt muligheten til å skifte form til et monster. For å få til dette må du av en eller annen grunn banke opp en tohodet hund først, og denne monsterformen gjør spillet lettere, men ikke noe morsommere av den grunn. Altered Beast er etter min mening Segas definitivt svakeste klassiker, som likevel blir dratt fram og inkludert i denne typen relanseringer og samlepakker. Dersom du kjenner til Nintendos fryktelige Urban Champion, skjønner du kanskje hva jeg mener. Begge disse spillene er ordentlige kalkuner; klønete og rare, uten at de noen sinne er morsomme å spille. Kanskje er det med i samlinga bare som et eksempel på et legendarisk dårlig spill?

Om du er en fan av retrospill eller Sega, er det veldig enkelt for meg å anbefale Sega 3D Classics Collection. Det er ikke på langt nær ei perfekt samling, og andre samlinger har blitt lansert i Japan med både Out-Run, Shinobi, Ecco the Dolphin, og Streets of Rage (Samtlige på nivå med det beste i denne pakken). Likevel er det slik at mange av disse kan skaffes som enkeltstående titler på eShop, og jeg vil anbefale deg å sjekke ut flere av disse dersom de to andre samlepakkene ikke skulle dukke opp på det europeiske markedet etter hvert. Denne pakken er likevel et godt stykke spillhistorie i en godt emulert innpakning. Et selvsagt tillegg i samlinga til enhver retrospillentusiast.