Størrelsesmessig skremmende og særs tålmodig i tempoet historien blir fortalt; Dragon Quest VII er fremdeles en mastodont av en rollespillklassiker. I rollespillenes barndom ble det ofte diskutert hvilken serie som var best av Dragon Quest og Final Fantasy, og det ble sagt at man kun kunne like én av de to. Selv liker jeg begge, men om jeg må velge holder jeg nok en knapp på Dragon Quest, et bias jeg har hatt helt siden jeg trykte åtteren til mitt hjerte som en av mine favorittspill. Også åtteren kommer ut på 3DS allerede denne måneden, men i dag er det altså seriens sjuende installasjon vi skal se på – også denne en klassiker i sin egen rett.

Den observante leser har kanskje fått med seg at denne relanseringen dukket opp på 3DS allerede i høst, og jeg må beklage dypt at anmeldelsen er blitt så forsinket som den har. La meg dog si til mitt forsvar at dette er et rollespill med en 200 timer lang hovedhistorie, og høsten min var allerede nokså travel til å begynne med. Likevel er det på tide for meg å komme med mine tanker rundt spillet, selv om jeg enda ikke har hatt muligheten til å finkjemme den enorme verdenen spillet byr på.

Dragon Quest VII starter når din far kommer hjem fra en fisketur på bøljan blå, etter å ha funnet et kart og et fragment av ei gammel, arkaisk steintavle i garnet sitt. Din avatar er venn med både kongedømmets prins og hjembyens borgermesterdatter (selv om forholdet med sistnevnte er noe preget av at hun er det man på fagspråket er hva man kaller en tsundere). Denne typen nettverksbygging med slike viktige politiske nøkkelspillere er imponerende av en fiskermannssønn, men enda større bragder venter like rundt svingen. Snart dukker nemlig nye øyer opp i havet rundt den lille øya du har vokst opp på, og for et samfunn som trodde de var verdens eneste øy i et uendelig stort hav, ødelegger dette totalt øyboernes virkelighetsoppfatning.

Etter hvert som nye øyer dukker opp, utforsker helten og hans etter hvert noe større kompani samfunnene på de ulike kontinentene. Felles for samtlige av disse er at de står ovenfor en eller annen slags dommedagsaktig trussel, og det blir din oppgave å hjelpe de gjennom strabasene. På denne måten føles hver øy litt som en mikrokosme av en RPG-fortelling. Selv om historien er svært lang blir den litt som ei søt, overdimensjonert novellesamling, kontra andre enorme JRPGer, som noen gang føles litt som å skulle spille gjennom spillekvivalenten av å lese bibelen eller Krig og Fred perm til perm. Historien bruker dog svært lang tid på å komme i gang, og det tar lang tid å få en følelse for hvorfor man i det hele tatt er ute på eventyret man befinner seg i. Til å begynne med er nemlig en entusiasme for å utforske og oppdage nye ting den eneste motivasjonen hovedpersonene (og i noe mindre grad du selv) har.

Takket være denne noe unike historiestrukturen er det dog lengden på spillets historie som er mest kvelende for engasjementet man har til å fortsette, men mer et noe kjedelig brettdesign, og det som etter min mening er altfor hyppige kamper med fiendemonstre. Ulike beist ønsker å slåss med mindre enn et halvt minutts mellomrom, og selv om dette er med på å bryte opp opplevelsen av å ha rota seg bort i ei generisk hule/fangehull/korridor, er det også med på å gjøre det enda vanskeligere å få oversikt over hvordan brettet er bygd opp. Heldigvis kan man i hvert fall se fiendene vandre rundt i verden før de angriper, men det at de løper raskere enn de spillbare karakterene, kombinert med generelt ganske trange brett, gjør det likevel umulig å slippe unna kamper dersom man føler seg godt forberedt til å avslutte dette kapitelet av historien.

Samtidig er dette en så klassisk JRPG som du kan få det. Her finner vi rundebaserte kamper hvor stats og strategi er nøkkelen til suksess. Tror du at dette betyr et eneste langt gjesp fylt av excelark og linedanceformasjoner, må du derimot tro om igjen. Ja, jeg har allerede vedgått at kampene blir noe repetitive, men følelsen av å bringe et bossmonster til knærne med en perfekt utformet strategi er både svært givende og tidvist intenst. Samtidig må det vel sies at JRPGer ikke er for alle, men ettersom du leser denne anmeldelsa er det sannsynlig at du allerede vet svaret på dette spørsmålet.

I likhet med alle DQ-spill, er to av høydepunktene musikken fra mesterkomponist Keichi Sugiyama og den legendariske mangategneren Akira Toriyamas karakterdesign. Seriens velkjente, heroiske og nesten inspirerende overtyre åpner spillet og lede inn til hovedmenyen. Videre er lydsporet variert, og veksler mellom beskjedent introspektivt, og bombastisk, grandiost, pompøst og andre slike adjektiv. Hovedpoenget mitt er uansett at musikken er mesterlig komponert og tilpasset scenene de dukker opp i. Toriyamas karakterer er ikoniske i sin minimalisme, og i hver og en av de lyser den enkeltes personlighet gjennom i hvert eneste penselstrøk. 

Disse to mesternes arbeid er det kanskje mest instrumentale i å gjøre Dragon Quest VII til det minneverdige spillet det er, men jeg skulle veldig gjerne ønsket at lydsporet var orkestrert i stedet for i MIDI. Selv om originalen også hadde MIDI-musikk, beviste åtteren noen år senere at disse stykkene definitivt gjør seg mye bedre med ekte musikere bak strofene, og selv om det kanskje ville vært en dyr investering for en slik relansering er dette allerede gjort for den japanske utgaven av denne relanseringen. Hvorfor den orkestrerte versjonen da ikke er med på den vestlige utgaven av samme spill, er ikke godt å si, og jeg må innrømme at jeg var litt skuffet da jeg fant ut av dette.

Selv om Dragon Quest VII byr på noen litt langtekkelige dungeons og tidvis kjedelig grinding, har spillet en interessant fortalt historie, morsomme karakterer og et ufattelig velkomponert og behagelig lydspor. For fans av serien og enhver som måtte ønske seg tilbake til en renere, mer opprinnelig type JRPG fungerer spillet som en god påminnelse om hvor sjangeren kommer fra, og hva den kunne være på sitt beste. Likevel må jeg innrømme at DQVIII som relanseres til 3DS om kun en uke, er et spill jeg selv husker som langt bedre. Samtidig er dette første gang fans i Europa kan spille sjueren, ettersom dette spillet i sin tid aldri ble lansert på disse trakter. Dersom du liker Dragon Quest er det derfor stor sannsynlighet for at du vil være like glad som en King Slime for å få hendene på dette spillet, men dette er til syvende og sist et spill som nok passer best for de som allerede kjenner serien og vet at de liker det.