Hvorfor spiller jeg? Det er et spørsmål jeg stiller meg selv fra tid til annen. Jeg bruker timesvis hver uke foran en firkantet skjerm – og takker ofte nei til sosiale arrangementer for å jakte på zombier, bygge byer eller kappkjøre Formel 1-biler.

Når jeg i slutten av måneden gjør opp regnskapet og tenker på hva jeg har gått glipp av, så hender det jeg rammes av en snikende følelse av å ha kastet bort for mye tid på spilling. Det er jo tross alt ikke ekte. Uansett hvor mange monstere jeg dreper, så får jeg jo aldri en ekte plasma-gun. Derfor spør jeg meg selv fra tid til annen: Hvorfor spiller jeg?

I forrige uke fikk jeg «Bioshock» til Playstation 3 på pulten – og 15 timer sammenhengende spilling senere fant jeg svaret på spørsmålet mitt: Jeg spiller på grunn av spill som «Bioshock».

«Bioshock» er ikke noe nytt spill – det kom til Xbox 360 og PC i 2007 – men av uante grunner unnslapp det min oppmerksomhet frem til nå. Allikevel, mine opplevelser med Playstation 3-utgaven gjør meg sikker i min sak: Spillet er et formfullendt mesterverk av et spill og en opplevelse av de helt sjeldne. «Bioshock» er som livet selv, bare sterkere og mer intenst – og visker ut grensen mellom hvor livet slutter og spillet begynner.

Undervannsbyen Rapture

«Bioshock» åpner med en flystyrt i havet. Som eneste overlevende klarer du å ta deg frem til en hittil ukjent liten øy midt ute i verdenshavet. Øya skjuler en heis, som rask tar deg hundrevis av meter under overflaten – hvor en fantastisk og hemmelig by – Rapture – åpenbarer seg.

Rapture ble bygget i 1950-årene av den visjonære milliardæren Andrew Ryan, og var ment som en utopisk bystat for kun noen få utvalgte mennesker. I Rapture er religion forbudt ved lov, og forskere og gale vitenskapsmenn har fått jobb uten restriksjoner eller inngripen fra myndighetene av noen sort. Dette har medført at Rapture er teknologisk overlegen den eksterne siviliasasjonen, men samtidig har Andrew Ryans eksperiment gått forferdelig galt underveis. Rapture er nå herjet av borgerkrig og marerittaktige zombier. Din eneste sjanse for å overleve er å ta deg frem gjennom byen – og forsøke å finne en fluktrute tilbake til den vanlige siviliasjonen.

Underveis samler du våpen og kunnskap om den undersjøiske byen – og kan gjøre en rekke genmodifiseringer av kroppen din. Skyt lyn eller ild ut av hendene dine, flytt gjenstander med ren tankekraft eller spreng opp dører med lydbølger. Høres det kult ut? Det er det.

Så hva er galt?

Når jeg anmelder et spill, så ser jeg etter spillets fortrinn og eventuelle svakheter. «Bioshock tvinger meg til å tenke annerledes, fordi spillet er så gjennomført og vellaget at det føles fåfengt å beskrive dets mange kvaliteter. Grafikken i Playstation 3-utgaven er nydelig utført i full HD og regelrett stråler i mot spilleren. Spillets menyer og reklameplakater er alle utført i 50-talls Art Deco- og Film Noir-stil – og sjelden har jeg sett så god art direction; dette er kunst helt ut til fingerspissene.

Lydbildet er også helt spesielt; hvisking i surround, lyden av dører som åpnes og lukkes i det fjerne, pistolskudd, skraping og fortvilte rop om hjelp. Kombinér fantastisk lyd og bilde med et forfallent, undersjøisk Rapture, så får du et engasjerende, troverdig og forførende spill – som er umulig å forbli upåvirket av. «Bioshock suger spilleren inn i sin verden – og slipper deg ikke før du har skuddskader og dykkesyke.

Det er derfor mer nærliggende å lete etter hva som er galt, for noe må det jo være? Titalls undersjøiske timer har gitt denne anmelderen følgende svar: Svært lite. Etter å ha drept en fiende, kan det være unødvendig kronglete å plukke opp utstyret fienden har på kroppen. Man må bevege seg nøyaktig over fienden, titte ned på ham og holde kontrollen i ro mens man trykker på en knapp. Utfører du ikke handlingen helt korrekt, så mister du fokuset og må gjenta prosessen. Det kan også være frustrerende å bytte våpen i kamp; man bytter våpen å trykke på en knapp, men trykker du en gang for mye i kampens hete, så må du shuffle deg gjennom alle de øvrige våpnene og utstyret ditt før du finner frem hagla.

Men slike ting blir for detaljer å regne: Playstation 3-utgaven av «Bioshock slutter sirkelen av ulike plattformutgivelser for spillet, og PS3-utgaven fremstår som et av årets mest gjennomførte og engasjerende spill – noe som understøttes av at PC- og Xbox-utgavene av spillet nå rangeres som verdens 5. beste spill noensinne på det anerkjente kritikknettstedet Metacritic.com. Likte du «Half-Life» eller rollespill som «The Elder Scrolls IV: Oblivion», så vil «Bioshock» fri til alle sansene dine – og du vil underkaste deg totalt.