Jeg er nok i mindretall, men jeg har alltid holdt en knapp på de håndholdte eventyrene til Link og kompani. Zelda-spillene til stasjonære konsoller har kanskje tradisjonelt bydd på en dypere verden og historie, men personlig har spillegleden ofte vært større når spillene kommer i et mindre format. Få ting slår blandingen av tilgjengelighet, dybde og underholdningsverdi som et Zelda-spill på håndholdt format tilbyr.

Dermed var det stor iver med i bildet da jeg satte i gang med The Legend of Zelda: A Link Between Worlds.  Et originalt Zelda-spill til 3DS, som attpåtil er lagd i ånden til det mange anser som et av de beste spillene i serien, må vel være en oppskrift på suksess?

A Link Between Worlds både ser og kjennes ut som et tradisjonelt Zelda-spill. Vi får igjen et gjensyn med Hyrule fra fugleperspektiv, og det er virkelig et gjensyn som appellerer til øynene. Hyrule er som vanlig fargerik, vakker og interessant å utforske. Selv foretrekker jeg å spille 3DS-spill med 3D-funksjonen avslått, men jeg kan med glede meddele at A Link Between Worlds utnytter 3D slik det burde utnyttes – som et velfungerende (og valgfritt) estetisk virkemiddel for å gi verden mer dybde, og intet mer. 

Hyrule er riktignok ikke det eneste stedet man får utforske i A Link Between Worlds. Yuga, en sleiping med evnen til å gjøre både seg selv og andre om til malerier, har funnet ut at han skal kidnappe etterkommerne til de syv vise for å gjenopplive Ganon. Å stoppe dette blir naturligvis opp til Link, og for å gjøre nettopp det må han reise på kryss og tvers av både Hyrule og Lorule, som er navnet på en forvridd skyggeversjon av Hyrule.

Link får etter hvert selv muligheten til å bli en todimensjonal tegning på veggen, og det er rundt nettopp denne mekanikken A Link Between Worlds har sitt fotfeste. Heldigvis er Links nye evne mer enn bare en gimmick. Å kunne smelte sammen med veggene tilfører ironisk nok en veldig velkommen dybde til spillets problemløsning. 

Det kommer ikke som noen overraskelse at problemløsning er noe man vil gjøre mye i Links nyeste eventyr. A Link Between Worlds byr på et solid antall huler, og alle tilfører variasjon både når det kommer til det estetiske og i en spillmekanisk sammenheng. Fra mørkepalassets stemningsfulle lek med lys og mørke til isruinenes vriene (og tidvis irriterende) glatte overflater – A Link Between Worlds utnytter alle triksene i boka, og et par til. Hver hule som må utforskes har gåter som bygger på forskjellige gjenstander, slik at man alltid får bryne seg på noe nytt. Dette er ikke noe nytt for Zelda-serien, men Links mulighet til å smelte sammen med veggen gjør slik at man likevel blir tvunget til å tenke i nye baner.

At A Link Between Worlds viser fram spilldesign av ypperste klasse, er intet mindre enn jeg forventer av Nintendo ved dette tidspunktet. Spillet holder seg til det grunnleggende, og på de aller fleste områder treffer det blink, og vel så det. Dessverre er det ett område hvor utviklerne har bommet på blinken i det som nesten ender opp i å være et fatalt skudd i egen fot – vanskelighetsgraden.

A Link Between Worlds er lett. Nesten så lett at det ødelegger for det som ellers er et utmerket vellagd spill. Det er greit nok med spill som bruker litt tid på å lede spilleren inn før vanskelighetsgraden skrus opp, men etter fem-seks timer i skoene til Link uten å møte på en eneste virkelig utfordring, begynte jeg å frykte at A Link Between Worlds hadde ofret vanskelighetsgrad til fordel for tilgjengelighet.

Mot slutten blir heldigvis gåtene som må løses akkurat vanskelig nok til at jeg må stoppe opp, tenke meg godt om og prøve ut ulike innfallsvinkler. Spillets kamper derimot, holder dessverre en jevn vanskelighetsgrad hele veien, kanskje med unntak av siste boss og en av hulene man må gjennom. Kampsystemet er rett og slett for simpelt til å kunne by på noen virkelig utfordring.

De fleste fiendene kan drepes uten problem med gjentatt hamring på slå-knappen, og de resterende krever først bruk av et spesialvåpen, før man kan iverksette hamringen. Spillet tør sjeldent å slenge flere vanskelige fiender mot deg samtidig, og resultatet er at A Link Between Worlds tidvis balanserer på grensen til det kjedelige. Man kan riktignok skru opp vanskelighetsgraden etter å ha fullført spillet, men det endrer ikke det faktum at det ved første gjennomspilling er for lett.

Et annet aspekt som videre forsterker den lette vanskelighetsgraden, er spillets nye system for å få tak i gjenstander og våpen som kreves i de ulike hulene. Denne gang kan alt man trenger leies fra en merksnodig karakter ved navn Ravio, og haken er at man må leie de på nytt hver gang man dør (eller eventuelt kjøpe gjenstanden permanent for en stivere pris). Idéen er god – den åpner for at man kan takle ulike områder i den rekkefølgen man selv vil, og den tilfører et behov for rupees gjennom hele spillets gang. 

Problemet er at å få tak i penger er lettere enn noensinne før, og jeg endte opp med å kun trenge å leie gjenstandene tilbake en gang, da jeg bare døde to ganger gjennom hele spillet. Da rulleteksten omsider rullet over skjermen, var jeg nær maksgrensen på 9999 rupees, og det uten å ha bevisst samlet de inn en eneste gang.

 The Legend of Zelda: A Link Between Worlds er med andre ord ikke perfekt, men det er ingen tvil om at det er et vellagd, sjarmerende og rett og slett fornøyelig spill. Musikken er som alltid en fryd for ørene, og spillet bryter naturligvis ingen grenser når det kommer til det grafiske, men det er vakkert uansett. Links første originale eventyr på 3DS er nær umiddelbar klassikerstatus, hadde det ikke vært for spillets ene negative side.

Vanskelighetsgraden i A Link Between Worlds er spillets største svakhet, og det er i grunn dets eneste merkbare. Trofaste Zelda-fans vil nok bli skuffet over hvor lett spillet er under første gjennomspilling, men heldigvis treffer så å si alle andre aspekter ved A Link Between Worlds blink. Spillet klarer aldri å utfylle hele sitt potensiale, men er allikevel et verdig kjøp for enhver 3DS-eier som er sulten på et eventyr.

The Legend of Zelda: A Link Between Worlds er utviklet og utgitt av Nintendo. Spillet er ute nå eksklusivt til Nintendo 3DS.