Det er få ord som har like stor betydning for dagens spill som Wolfenstein. Etter at det første spillet ble lansert allerede i 1982 kom Wolfenstein 3D ut i 1992, og førstepersons-skytespillet ble for alvor endret. Siden den gang har det kommet ut en håndfull spill av varierende kvalitet med merkenavnet Wolfenstein påklistret, og 20 år senere er The New Order her som en oppfølger til Wolfenstein-spillet som kom ut i 2009. Det er svenske MachineGames med støtte fra mektige Bethesda Softworks som har prøvd seg på serien denne gangen, og resultatet er blitt overraskende bra, om dog ikke en deprimerende affære.

Sci-fi noire

La det bare vært nevnt med det samme. Det nyeste kapittelet i Wolfenstein-serien er kullsvart, og det er mange emosjonelle og sterke scener i løpet av de rundt regnet ni timene historien tar å spille gjennom. I et tilfelle får du oppleve de høyst virkelige konsentrasjonsleirene i et machiavellisk mareritt av en interaktiv kuttscene, der en av spillets skurker holder en gråtende baby opp ned via beinet mens hun ler av strømmen av fanger på vei til døden, et eller annet sted i Kroatia. Det er lenge siden jeg opplevde et slikt ubehag mens jeg spilte et spill, men det motiverte meg til å gå videre og drepe flere nazister og være et det lille lyset av håp i Pandoras eske. Kanskje det var hele poenget også med denne scenen?

Handlingen starter tre år etter slutten av Wolfenstein fra 2009. Den evige unge helten William «B.J» Blazkowicz leder en gruppe soldater på et desperat siste angrep mot et nazistisk våpen laboratorium. Som man sannsynligvis venter feiler angrepet og Blazkowicz klarer så vidt å komme seg unna, på bekostning av sin bevissthet. Han blir bragt til et psykiatrisk sykehus i Polen hvor han blir liggende i koma gjennom fjorten vintre.

Han våkner akkurat i tide til å redde de som styrer sykehuset fra nazistiske spesialsoldater, og ved dette tidspunktet viser det seg at de eneste områdene som nazistene ikke har erobret er noen mørke jungler i Afrika, med hele resten av verden under fotsålene til Berlin (eller Germania som det nå heter). Uten et land å vende tilbake til blir Blazkowicz en motstandsleder for noen få heldige som har klart komme seg under radaren til Hitlers menn.

I likhet med spill som Bioshock, Homefront og S.T.A.L.K.E.R har The New Order en unik atmosfære og historie som er gjemt i både historien og blant kroker og mørke hjørner rundt i spillet. Du kan når som helst få bakgrunnsinformasjon om hva som skjer i verden ved å lete etter nyhetsklipp eller skjulte opptak, uten at det på noen som helst måte ødelegger eller står i veien for historien.

God variasjon

MachineGames har vært flinke til å balansere spillestilen avhengig av spillerens ønsker. Spilldesignet gir ofte mulighet til å enten bruke de mange skytevåpnene, som en slags jødisk Rambo. Hvis det ikker noe for deg, så kan du heller bruke snikeelementene til å tynne ut nazistenes rekker og heller unngå at noen slår alarm. Uavhengig av spillestil er det som oftest muligheter for begge kategoriene.

Likevel er det ikke til å unngå å legge merke til det imponerende arsenalet som eksisterer i spillet. Enorme våpen med større ildkraft enn et hangarskip er alle tilgjengelige for deg rundt halvveis i historien, og det er nesten umulig å ikke ha lyst til å prøve dem på første og beste ting som dukker opp. Det at du også kan holde en i hver arm, uavhengig om det er en sprettert eller en rakettkaster, gjør at mange nok ikke vil velge å gå stille frem rundt i det tredje riket.

Det er også et behov for å ha disse våpnene klar. Fiendene i spillet er ekstremt ulike i hva det gjelder styrke og helse. Flere ganger opplevde jeg å bruke de gode våpnene på vanlige fotsoldater, bare for å møte en gigantisk mekanisk vandrende tanks i det neste rommet. Den svært ujevne vanskelighetsgraden gir spillet en ekstra taktisk dimensjon over spillet. I tillegg er noen av oppdragenei spillet generelt kjedelige hvor fiender eller noe utfordrende ikke dukker opp før halvveis i brettet. Det er trist at MachineGames ikke klarte å skape den samme følelsen og underholdningen gjennom hele spillet. Tilfredstillelsen med å kaste nazister 100 meter vekk med en atom-laser-skjærebrenner blir brutt opp med en lengre sekvens hvor du må svømme gjennom kloakk eller lete etter skrutrekkere.

B-film-preget

I motsetning til hva man kanskje ville tro, så er ikke The New Order utelukkende fokusert på gladvold og store våpen. Det er faktisk en overraskende solid historie som legger bakgrunn for spillets atmosfære. I stor grad viser Blazkowicz seg fra en mer menneskelig side enn hva man kunne vente fra en spillserie der du må slåss mot Mecha-Hitler. Det er drama og en god dramaturgisk oppbygning gjennom hele spillet, og kuttscenene har en større hensikt enn bare å vise vold og ødeleggelse, Det er et titalls støttespillere som Blazkowicz ofte snakker og omgir seg med, og som det prøves å skape en forbindelse med. Det lykkes ikke noe særlig, siden det meste av fokuset er nettopp på vår hovedperson, og de mange støttespillerene drukner i et hav av anonyme personer som du egentlig ikke bryr deg om.

La det bare være sagt, det sterkeste punktet i spillet er den unike atmosfæren som preger hver hjørne og krok som du møter. Det kan best beskrives som om Tarantinos Inglourious Basterds blandet med George Orwells 1984, og dette ubehagelige, dystopiske marerittet som ligger over spillets atmosfære som et jernteppe, blir kun stoppet opp av lysglimt med håp om hevn. Det er cheesy, og plottet minner om de mer uvirkelige scenarioene av alternativ historie man leser av S.M Stirling og Philip K. Dick. Det er kanskje den friheten fra å være forankret i virkelighets historiske bunn som gjør at atmosfæren fungerer – uansett er det lenge siden jeg har opplevd noe lignende, og det er ikke negativt ment.

Ikke langt unna fra å være en klassiker

Når alt kommer til alt så er Wolfenstein: The New Order veldig underholdende å spille, og variasjonene i de forskjellige brettene fører deg på utrolig morsomt vis fra havets bunn til månen. Historien er ganske standard med et plot som føres frem av forskjellige personer og objekter før det kulminerer med å løse opp de trådene som historien begynte med. Dessverre er det for kort og litt for ensformig til å bli en klassiker. Det er et skytespill på godt og vondt, som har lyst til å være noe mer. De filosofiske spørsmålene blir man så vidt engasjert i før man igjen blir tvunget til å skyte nazister.

Det er et stort skritt fremover i å konvertere gamle spill med ny teknologi, samtidig som man beholder kjernen av det originale konseptet. Det er vel verdt et forsøk og man får 9-12 timer med solid underholdning. Likevel tror jeg ikke det blir et spill man vil dra ned fra IKEA-hyllen etter man har rundet det for første gang.