I Yakuza 0, en forløper til resten av spillene i kulthitserien Yakuza, møter vi seriens to mest gjenkjennbare fjes mens de begge i 1988 enda er helt i starten av sine karrierer som yrkeskriminell. Dett som i Japan var preget av en stadig voksende bobleøkonomi. Kazuma Kiryu opererer i Tokyo, og er i starten av spillet en nyansatt yakuza som blir spådd en lys framtid i bransjen. Etter et relativt standard gjeldsinnssamlingsoppdrag skal dog lykken snu, og den unge Kiryu våkner til nyheten av at den stakkars lånetakeren er funnet skutt og drept i bakgården Kiryu selv hadde tatt offeret med til, for å enklere få stakkaren til å hoste opp slantene han skyldte. Familien han hører til blir ordentlig frustrerte over dette, ettersom det ikke bare fører oppmerksomhet mot en lyssky virksomhet, men også fordi den tomme tomta liket ble funnet i viser seg å være en nøkkelbrikke i et boligutbyggingsprosjekt yakuzaen forsøker å få gjennomført.

Mens situasjonen spenner seg rundt Kiryu i Tokyo, befinner Goro Majima seg i Osaka. Han drifter en kabaretklubb, samtidig som han forsøker å overbevise familien han tidligere tilhørte om å ta han tilbake etter å ha blitt utvist fordi han nektet å følge ordre. For å vinne tilbake statusen og sin rettmessige plass i syndikatet er han nødt til å ta livet av ei ung dame, eller bli målet selv Begge de to hovedpersonene, Kiryu og Majima, er romantiserte skurkeskikkelser av beste sort, og kvalitetseksempel på beinharde kjeltringer med hjerter av gull.

Et godt manus er selvsagt instrumentalt i hvordan man utvikler en sterk sympati for de tross alt yrkeskriminelle karakterene og engasjementet man føler for plottet de kastes ut i. I tillegg til at historien er ført til pennen av kapable forfattere, er det likevel like dyktige stemmeskuespillere som setter prikken over i-en i framførelsen. Backet av et variert lydspor som effektivt kommuniserer stemningen i enhver scene, klarer noen av Japans fremste stemmeskuespillere å portrettere persongalleriet på en slik måte at du både hører

Til tross for den emosjonelt ladede og spennende historien, kan man likevel si at det er omgivelsene som er de virkelige hovedrolleinnehaverne, ettersom spillets versjoner av både Tokyo og Osaka er fullspekket av ting å fylle tida med. Karaoke, bowling, disko, biljard, darts, obskure brettspill og telefondating er bare noen av sideaktivitetene du kan more deg selv med. Du kan til og med svinge innom en arkadehall og spille fullversjoner av både Outrun og Space Harrier, begge blant noe av det beste det sene 80-tallets spillandskap kunne by på. Telefondatinga og videoene du kan se hos en tvilsom VHS-utleier er begge av den mer lettkledde sorten, og føles pinlige selv i en spillserie som ikke akkurat er kjent for de sterke kvinnerollene fra før. Spekteret av ting å gjøre er bredt, og du vil ikke får tom for tidsfordriv før du nærmer deg et tresifret antall timer spilt, skulle du forsøke å fullføre 100% av spillets oppgaver.

Bowling, darts og herlig karaoke til tross, vil du nok bruke mesteparten av tida di på spennende og merkverdige sideoppdrag med historier som overrasker på måter som tvinger haka di ned mot linoleumsgulvet. Menneskene du møter i disse oppdragene er et utvalg forbløffende særinger med minneverdige personligheter og dilemma du må løse. Blant annet møter vi et altfor høflig rockeband, en dominatrix som trenger hjelp med å bli dominant, ei jente som vil at du skal steppe inn som hennes fiktive kjæreste i møte med hennes far, den sjarmerende herr Libido, og det internasjonale popidolet Michael Jac- eh, Miracle Johnson. På toppen av det hele byr spillet på karrierer som eiendomsmegler og daglig leder ved en såkalt «hostess bar», hvor du ikke bare kan tjene en god slant med penger, men du introduseres også for lengre sideoppdrag som gir spillet enda mer kjøtt på de allerede nokså fyldige beina.

I tillegg til å være spekket med interessante og givende sideaktiviteter, er lokasjonene også enestående atmosfæriske, og det føles som den billigere demoversjonen av en faktisk flybillett til storby-Japan. Trofaste lesere husker kanskje at jeg i fjor vinter delte enkelte reisebrev fra da jeg var på språkkurs i Tokyo, hvor jeg blant annet tapte både meg selv og reisebudsjettet i vrimlende arkadehaller, samtidig som jeg overrasket oppdaget at Final Fantasy-karakteren Lightning kunne stå modell for Louis Vuitton der borte.

Det er med særegen presisjon spillet gjenskaper følelsen av å vandre rundt i verdens mest folkerike metropol. I spillet får vi utforske Kamurocho, en fiktivisert versjon av virkelighetens Kabukicho-nabolag i Tokyos myldrende Shinjuku-distrikt. Også i virkeligheten er nabolaget fylt med barer og underholdningsfokuserte forretninger, og jeg tar meg selv i å glise og nikke når jeg kjenner igjen spesifikke kjedebutikker som ligger på akkurat samme gatekryss i spillet som i virkeligheten, eller når jeg får et glimt av togstasjonen jeg tok toget hjem fra flere ganger i uka. Samme møysommelige hånd finner vi igjen i arbeidet med å gjenskape også Osaka, og spillet opprettholder de særegne trekkene unike til hver by. Kjennere av språket vil blant annet høre forskjellen på dialektene i de to lokasjonene, samt at det gjøres noen spøker på Osaka-borgernes bekostning (jeg har en teori om at de kanskje er Japans bergensere).

Ettersom dette er en forløper satt til 1988, er det også gjort grep for å til stadighet minne deg på tiden det er satt til; blant annet har folk stygge klær, mobiltelefoner er store som vesker og i liten bruk, samtidig som samtlige bøller du slåss mot har så mye penger at sedlene fyller lufta i det kjeltringene går mot bakken. Og midt i blant den endeløse «cash flowen», som kidsa kaller det, skjuler det seg også et kampsystem som er mer velpolert enn hva denne serien har sett før.

Å gå fra fem spillbare karakterer i Yakuza 5 til kun to helter i Yakuza 0, kan man være tilgitt dersom man antar at dette ville vært en nedgradering med tanke på kampbasert variasjon. Dette har utviklerne glatt unngått ved å gi Kiryu og Majima tre ulike kampstiler hver, og ettersom de kan bytte mellom disse sømløst i kamp, har man plutselig et mer variert arsenal å stille opp med enn noen gang før. Kiryu kan bytte mellom den balanserte Brawler-stilen, som er den som minner mest om hvordan han slåss i de tidligere spillene. Videre låser han også opp Rush som lar han angripe og unnvike angrep lynkjapt, samt denne stilens sterke kontrast i Beast-stilen, som gjør han treig og lite manøvrerbar, men urokkelig brutal.

Majima føles som alltid mer utilregnelig og uforutsigbar, noe som gjenspeiles selv i hans standard Thug-stil, hvor hvert angrep føles fokusert nådeløst, men samtidig lekent. Senere låser man opp muligheten til å grasiøst angripe med balltre i Slugger-stilen, eller man kan enda mer elegant danse seg gjennom mengder av fiender med den stilige Breaker-stilen. Sistnevnte kommer til Majima som en åpenbaring etter at han ser ungdommer breakdanse på gata, og han tar begrepet «Dance battle» til helt nye høyder.

Sammenlignet med Yakuza 5 føles det som om vanskelighetsgraden er skrudd opp noen hakk, men mer så i tilfeldige gateslagsmål enn i sideoppdrag og hovedhistorien. Noe av dette kommer litt av at jeg tidvis på idiotisk vis har glemt å oppgradere evnene mine, noe man nå gjør med penger i stedet for med erfaringspoeng. Likevel er heller ikke Yakuza 0 noe jeg vil kalle en beinhard utfordring, men det er vanskelig nok til at man må fokusere og tenke litt over hvordan man angriper både situasjonen og pøblene man må hanske opp med.

Kampsystemet er på sitt beste når man først tar ut en skurk med en lang rushkombo, dukker unna et slag fra en lømmel som kommer bakfra, skifter til beastmodus og slenger denne typen i bakken, før man tar ut den siste slyngelen i gjengen med en brutal avslutningsmanøver som involverer et hode og ei bildør. Pent animert og oftere lekent og overraskende heller enn sjokkerende i sin voldelighetsgrad; slagsmålene blir festlige å se på, til tross for volden.

Selv om animasjonene mer enn holder mål, kan man begynne å se at malingen sånn smått begynner å flasse av i kantene på et spill som grafisk fremdeles kjører i en motor ment for PS3. Yakuza 0 er på ingen måte et stygt spill, selv ikke på PS4, men man legger merke til at spillet i Japan ble lansert på både den tredje og fjerde Playstationen. Det at spillet opprinnelig kom ut til lansering av konsollen i hjemlandet har jo selvfølgelig også noe å si, men til tross for dette har det holdt seg overraskende godt. 

Særlig i historiedelens kuttscener virker det som om de har påspandert store deler av budsjettet på å imponere grafisk. Disse scenene er pene å se på, og enkelte fjes byr på flere detaljer enn jeg klarer å plotte ut i virkeligheten, i hvert fall med mine øyne. Tidvis må jeg nesten spørre meg selv om det har brutt ut en hudsykdomsepidemi i Kamurocho, så tydelig som jeg kan se hver eneste pore. Filmsekvensene er med andre ord ganske så imponerende, til tross for at spillet ellers bærer litt preg av sine delte røtter med PS3.

En kan kanskje stille spørsmål ved interaktiviteten i Yakuza 0s fortellerteknikk, ettersom de mange historiene spillet har å by på fortelles mest gjennom lange tekstbaserte dialoger og lange, men pent produserte filmsekvenser. På denne måten kan det dras paralleller til visuelle romaner, en sjanger som lenge har vært populær i spillets hjemland, men som de siste årene har sett en betydelig oppblomstring i popularitet også lenger vest på verdenskartet. I mine øyne er dette et av spillets styrker, og det bidrar til mer dybde i bakhistorien hos selv bikarakterer i mer midlertidige rollebesetninger.

Yakuza 0 er ren kulturutveksling, og om du synes det virker som om spillet ikke er helt for deg, håper jeg du er villig til å vurdere det én gang til. Om du på noe som helst plan liker narrativdrevne actionspill, eller om du liker drama- og actionfilmer i klassisk Hong Kong/Tokyo-stil, er det ingen spill som kan klø deg helt like godt bak øret. Samtidig er dissonansen mellom den alvorlige hovedhistorien og de helsprø sideoppdragene herlig i sin absurditet, og jeg har, uavhengig av medium, aldri sett en historie beherske så kontrastfylte skifter i tonalitet.

Sannsynligvis er dette den beste spillserien du ikke har spilt, og det har aldri før vært et så godt tidspunkt å stifte bekjentskap med Kiryu og gjengen på; i sommer kommer nemlig en oppdatert versjon av det opprinnelige PS2-spillet til PS4, før det veldig etterlengtede Yakuza 6 blir lansert her til lands en gang neste vinter. Der hvor det neste spillet ryktes å ende sagaen om Kiryu, kan 0 fortelle deg hvordan det hele begynte i Kamurocho, vinteren 1988. Selv om jeg har endt på et terningkast fem, ikke en sekser, har jeg sjeldent hatt muligheten til å komme med en så varm anbefaling.

«Feel the Heat», som det heter i spillet.