Som stor fan av Professor Layton-spillene var jeg nesen forberedt på skuffelse da utviklerne i Level 5 annonserte at de skulle fortsette serien med et nytt spill og en ny hovedperson på 3DS. I Layton’s Mystery Journey: Katrielle and The Millionares’ Conspiracy spiller du nemlig som Katrielle Layton, den velkjente professorens datter. Og selv om jeg kanskje fikk rett i at spillet skuffet meg som langvarig Layton-fan, klarer jeg likevel ikke å jage vekk følelsen av at dette likevel er riktig retning videre for serien.

Katrielle er nemlig en ordentlig god entertainer. Hun spiller rollen som hovedperson med enda mer sjarm og personlighet enn hva hennes mer saklige far gjorde, og i sin uerfarenhet oppstår det mange genuint morsomme situasjoner. Replikkene er lette og vittige, og mange av vitsene er ukarakteristisk aktuelle til et Layton-spill å være. I den første saken har for eksempel Big Bens lilleviser forsvunnet over natten, og det haster med å finne tyven fordi en fransk ambassadør ankommer byen dagen etter. Her dukker det opp knapt nok tilslørte referanser til Brexit, som sørger for at både smilebåndet og lattermusklene får seg en liten trim.

Samtidig må det sies at sakene Katrielle blir konfrontert med er av en mye mindre skala enn de pappa Layton har løst gjennom sju spill tidligere. Akkurat dette gjør ikke så mye for min del. Hvert nye Professor Layton-spill har fram til dette forsøkt å overgå det forrige i skala, og etter Azran Legacys rimelig svulstige finale, føles det mer hensiktsmessig å ta oddsene ned noen hakk.

I stedet løser Kat, hennes assistent Ernest og den engelskkyndige hunden Sherl (oppkalt etter Sherlock Holmes) ulike saker i et koselig, men livlig nabolag sentralt i London.Her får man et møte med en herlig idealisert versjon av britisk kultur, hvor alle og enhver er intellektuelle og fylt av mer eller mindre noble hensikter. Tenk After Eight, dyre teserviser og gamle penger, og du forstår litt hva jeg sikter til. Settingen fungerer utmerket, bortsett fra noen øyeblikk hvor du nesten går lei av denne pompøse overklassefasaden, og skulle ønske én og annen frekk, ung chav kom inn i bildet.

Selv om jeg synes tempoet i det store og hele fungerer godt for spillet, må jeg innrømme at avslutningen for meg var relativt antiklimatisk. Oppbyggingen av historien føles veldig merkelig, og i det jeg er halvveis gjennom siste sak, lurer jeg fremdeles på hva poenget med historien egentlig er. Mot slutten kastes en og annen halvhjerta plottvist inn i blenden, uten at dette oppklarer mer enn det forvirrer. Avsluttningen blir heller ikke gjort bedre av at spillet tidlig lanserer en hel del spørsmål man forventer å få svar på, men som i stedet blir hengende i lufta på slutten av spillet, og ikke på den måten man forventer fra en god cliffhanger.

Også gåtene, som alltid har vært selve kjernen i Layton-opplevelsen, føles mer halvhjerta og billige denne gangen. Problemet ligger i at de enten er alt for lette, eller urettferdige i at du ikke får alle reglene for å gjøre det logiske resonnementet. Altså; det er mange lurespørsmål. Et eksempel fra tidlig i spillet er ei gåte hvor du skal finne ut hvor mange ganger du må ta på viserne på ei klokke for å stille den om til midnatt. Svaret her er ikke to for å flytte hver viser, og heller ikke én for å trekke den opp, men null, fordi du bare kan vente til klokka blir tolv. Da jeg først så gåta var falt det meg inn at null kunne være svaret, men den var skrevet på en slik måte at jeg tenkte at dét måtte være feil.

Og det er synd at spillet tidvis er så frustrerende, for i likhet med de andre spillene i serien, bygger også Mystery Journey på et bunnsolid konsept. Gåter har underholdt mennesker over flere millennium, og her er de attpåtil presentert i et søtt og ungdommelig brukergrensesnitt, og i kontekst til et knippe sjarmerende karakterer.

Jeg vil med andre ord gi Mystery Journey en litt lunken anbefaling. Det er ikke ei dårlig gåtesamling, men det finnes samtidig syv andre Layton-spill jeg vil anbefale før dette. Kanskje er dette den typen oppfølger som blir hatet av fans, men som likevel tiltrekker seg et nytt til publikum til serien? For min del viste Mystery Journey seg i hvert fall å på godt og vondt bidra med både mer av det samme, samt noe nytt, men alt i alt er det dessverre litt mer undervelmende enn hva jeg hadde håpet på.