Folkefinansiering kan være gull verdt når risikosky utgivere er de som forhindrer drømmeprosjektet ditt fra å gå i oppfyllelse.

Selv om det sannelig har vært varierende suksess og kvalitet når det kommer til folkefinansierte spill, med alt fra Obsidians strålende Pillars of Eternity til fadesen som var Mighty No. 9 som en del av spekteret, er det noe smått magisk over å la de som ønsker seg et nisjespill ta regningen for utvikleren når utgiverne ikke våger.

Med det sagt, så undres jeg over hva de som finansierte Agony tenker nå som de har fått spilt det endelige spillet. For oh boy, dette spillet var ikke noe særlig bra i det hele tatt.

FEIL ADRESSE: Alltid kjedelig når man kommer til det man tror er en helt vanlig orgie, og så viser det seg at deltagerne er «into the weird shit».

Vi spiller som en navnløs sjel som har blitt sendt til helvete for synder vi ikke lengre kan huske. Vi husker faktisk ingenting om livet vi levde før vi endte i fortapelsen. Det eneste vi vet er at for å komme oss til pokker her i fra, må vi møte med den røde gudinnen.

På den ene siden holder Agony det kort og enkelt. Formålet er å komme seg til den røde gudinnen, gjøre som hun

SJOKKERENDE: Agony prøver hardere enn noe annet spill å sjokkere deg rundt en hver sving, noe som selvfølgelig gjør at det faller fullstendig flatt.

sier, og kanskje slippe unna den evige fortapelsen som ellers ville ha ventet oss. Problemet med historien spillet ønsker å fortelle, dukker opp hver gang du kommer i kontakt med noen som kan peke deg i rett retning.

Det er ingen sammenheng i det som blir sagt, manuset er latterlig dårlig og mållinjen spillet pusher deg mot, blir hele tiden skjøvet foran deg med liten til ingen forklaring.

Stemmeskuespillet gjør spillet absolutt ingen tjenester, og alt i alt fremstår hele historien kun som et push fra utvikleren sin side til å dra deg gjennom de banalt simplistiske oppgavene spillet har å by på.

Oppgaver som enten består av å finne et hjerte som man legger på en vekt for å åpne en dør, stirre på et maleri for å endre noe i omgivelsene, eller fingermale med litt blod for å komme videre.

Med andre ord ikke mer utfordrende enn en hvilkensomhelst vanlig dag i barnehagen fra helvete.

Utviklerne hos PlayWay solgte Agony til backerene sine som et overlevelsesskrekkspill av den gamle sorten. Et skrekkspill som ikke fokuserer på action, men som tar sjangeren tilbake til røttene av hva det var som gjorde sjangeren unik til å begynne med.

Dette prøver de ved å gjøre spillerne hjelpeløse i møtet med de tilsynelatende utømmelige lagrene av vagina-demoner og penismonstre helvete har å by på. Likevel er det eneste særlig skremmende hvor ofte de blir brukt, og hvor dårlig designet både den kunstige intelligensen og nivåene hvor vi møter disse skapningene er.

På papiret er det ingenting som tilsier at de individuelle delene i denne oppskriften ikke skulle fungere når de blir satt sammen. For eksempel minner rovdyr- og byttedynamikken en hel del om den vi så i Creative Assembly sitt fantastiske Alien: Isolation for bare noen år siden.

Men en av de viktigste grunnen til at det fungerte så godt i Alien, var at spillet hadde systemer som tilrettela for at denne leken skulle foregå på et noenlunde rettferdig vis. Man kunne høre xenomorphen bevege seg gjennom kanaler. Lyddesignet var tilrettelagt for at man i en panisk situasjon likevel visste hvor langt unna monsteret var, og hvilken retning den kom fra. Da hadde man likevel mulighet til å komme seg unna.

Så og si ingenting av dette fungerer i det hele tatt i Agony. Lyddesignet snubler over seg selv slik at man selv ikke med hodetelefoner kan finne ut hvor monstrene man gjemmer seg fra liksom skal befinne seg. Er man så nådig at man stikker ut hodet for å se etter, begynner en relativt kort fotjakt som så og si alltid ender i en av tre dårlig animerte dødssekvenser som man blir rimelig lei av allerede i løpet av den første timen.

ALTERNATIV FUGEMASSE: Jeg skal likevel innrømme at jeg lo mer enn jeg burde ha av denne demonen som brukte udøpte spedbarn som fugemasse til veggen han bygget. 

Det er så mye galt med den tekniske siden av Agony at jeg kunne dedikert hele anmeldelsen til ting som at man til stadighet blir hengende fast i arkitekturen i spillet, hvordan de hersens monstrene hele tiden klarer å skade deg – selv om de ikke er i nærheten av å være innenfor rekkevidde – eller hvordan spillet kjører så ufattelig dårlig selv på en PS4 Pro, at jeg flere ganger ble kvalm på grunn av for mye hakking i bildet.

Ikke nok med det: gjentatte ganger opplevde jeg at spillet krasjet, eller at lagringsfilen ble korrupt. Dette ledet til at jeg mistet opp mot halvannen time av det jeg hadde spilt. Det kan fremstå som et lite mirakel hvordan dette spillet i det hele tatt passerte sertifiseringsorganene til konsollholderne, men personlig velger jeg å se på det som en katastrofe jeg heller ville vært foruten.

Men la oss heller snakke om det området hvor Agony svikter så aller, aller mest.

Det er ikke til å stikke under en stol at idéen bak dette spillet også ble solgt på løftet om å være det mest fryktinngytende spillet om helvete noensinne. Da overrasker det meg hvor utrolig tamt, barnslig og til tider uinspirert det hele virker.

Riktignok blir dette en høyst subjektiv ting, og selv jeg kan tidvis myse for å se den artistisk utfoldelsen som ligger til grunn i det PlayWay har prøvd å skape. Jeg skal ikke ta fra spillet at det kan glimte til med noen saftige utsikter til tid og annen. De gangene jeg stoppet opp for å se på omgivelsene, følte jeg samtidig at Agony var forsøplet med hyppig gjenbruk av objekter som kun er ment for å sjokkere, men som aldri egentlig var så veldig sjokkerende til å begynne med.

PLACEHOLDER ART: Jeg trodde at Early Access fantes på Playstation 4, men likevel ser Agony overhodet ikke ut som om det er i nærheten av å være ferdig..

Når man ser en stakkar være spiddet gjennom anus for tyvende gang, skal det nemlig sies at det har mistet litt av effekten. Det ligger også en følelse over hele spillet som gir mistanke om at utviklerne prøver for hardt å sjokkere. Overalt hvor spillet liksom skal fremstille ting som groteske, er designet nesten uten unntak en eller annen form for absurd body-horror. Ni av ti ganger omhandler det kvinnelige kjønnsorgan. Det er ungdomskolenivå, og brukes ihjel før man har kommet halvveis gjennom spillet.

Agony fungerer ikke for meg som noen slags skrekkopplevelse, og det grenser nesten til å ikke fungere som et spill heller. Hvis man stripper vekk all blod og gørr, består ikke spillet av stort mer enn urettferdige snikesekvenser som kun tjener til å hale ut spilletiden, oppgaveløsning man vanligvis mynter på toåringer, og tekniske problemer herfra til månen.

Min hjerteligste kondolanse utrekkes til de nesten fire tusen backerene som bidro til å finansiere dette makkverket. Dere har sannelig kjøpt katten i sekken.