Spill.no har vært på Gamescom for å teste Dishonored. Vi likte hva vi så.

Treg start

Dishonored er Bethesdas lenge etterlengtede og til dels myteomspunne storspill. Spillet utvikles av Arkane Studios, studioet som tidligere blant annet har jobbet på Bioshock 2 og et (kansellert) spill i Half-Life universet.

I 2010 ble studioet kjøpt opp av ZeniMax Media – som også eier Bethesda – og nå er snart Dishonored her. Spill.no fikk prøve spillet i ro og mak i flere timer på spillmessen Gamescom og ble regelrett imponert og forbløffet over hva vi så.

Konseptgrafikk fra Dishonored.
Vår første erfaring med spillet begynte forferdelig. Spillet føltes uresponsivt, og etter ikke lenge hang spillkonsollen seg og måtte resettes. En av Bethesdas amerikanske representanter kom ilende til og fordømte Playstation-maskinen vår.

– I’m sorry, we’ve had problems with this specific Playstation all day. It’s not the game, it’s the machine.

Det utsagnet ble fort pinlig for Bethesda etter at flere andre testmaskiner i rommet også begynte å henge. “Pre-alpha”, forsikret Bethesdas utsendte. “It’s not going to be like this when we ship it.”

Bioshock eller Thief?

Etter en litt trøblete start, går vi endelig i gang med selve spillingen. Vi starter vår utforskning av Dishonored halvveis inn i handlingen. Hovedpersonen er Corvo Atano, en livvakt for dronningen, som ble uskyldig dømt for hennes mord. Nå er han tilbake for å ta hevn på alle som konspirerte mot ham. Atano får hjelp av The Outsider, en mektig skikkelse som også gir ham magiske evner. 

Vi får beskjed om å ta oss inn på en overdådig maskeradeball i et stort herskapshus for å drepe en kvinne. En valgfri tilleggsoppgave er å overlevere en mystisk lapp til en av gjestene på festen. Vi har valget mellom å forsøke å snike oss inn, eller ta ut vaktene som vokter inngangen til festen. Sånn sett minnerDishonored mye om snikespillene Thief eller Hitman, mens spillets kampsystem og generelle følelse utvilsomt drar veksel på Bioshock. Ingen dårlig krysning, med andre ord.

Også den visuelle stilen i Dishonored bør nevnes. Her er Bioshock igjen en tydelig referanse . Spillet er satt til en alternativ virkelighet sent på 1800-tallet, med robotaktige maskiner og tydelige steam punk-trekk. Har du sett noen av de nyereSherlock Holmes-filmene eller League of Extraordinary Gentlemen, vil du fort føle deg hjemme i Dishonored. Her er store herskapshus, engelske møbler, fakler, gamle uniformer og antikke våpen; en flott ramme for et skummelt og intenst eventyrspill.

Våpen og magi

Vi bestemmer oss for å la Atano forsøke å ta ut vaktene som vokter inngangen og blir derfor godt kjent med spillets kampsystem. Akkurat som i Bioshock har man konvensjonelle våpen av forskjellig sort, i tillegg til en rekke magiske evner (IBioshock heter disse Plasmids). Man velger hvilket våpen man skal bruke til enhver tid ved hjelp av et stort hjul som dukker opp på skjermen, og kan selvfølgelig kun bruke et våpen eller magisk egenskap om gangen. Som i Skyrimkan du merke enkelte våpen og egenskaper som favoritter, og kjapt hoppe til disse ved å bruke piltastene på kontrolleren.

De magiske egenskapene gjør at man blant annet kan teleportere seg gjennom stengte gitterporter eller over elver, sakke ned tiden eller tilkalle en liten hær av rotter for å angripe en fiende. Å bli godt kjent med det magiske repertoaret er kritisk for å lykkes, fordi spillet byr på mange nøtter som kun kan knekkes ved kløktig anvendelse av disse egenskapene. Spesielt nødvendigheten av å teleportere for å lykkes i en oppgave gjør at man fort tenker på rene tenkespill, som Portal-serien.

Skummelt, intenst og vakkert

Vel innenfor døren på maskeradeballet blir vi møtt av et yrende og høyst levende folkehav. Kvinnelige servitører tar seg en røyk på kjøkkenet, vaktene småprater, og gjestene mingler i de store hallene. Til tross for overdådig luksus, gullbelagt servise og tilsynelatende ro slapper vi likevel aldri av. Dishonored er et skummelt, intenst spill. Kanskje er det de skumle maskene på kostymeballet, de bevæpnede vaktene eller følelsen av at ingen på ballet egentlig kjenner hverandre – vi føler uansett hele tiden at det snart kommer til å eksplodere.

Problemer med vaktene? Kall inn et rotteangrep!
Vi blir gående rundt på ballet og forsøker å finne personen vi skal levere lappen til. Til slutt finner vi ham. Den mystiske gjesten blir ikke blid over innholdet i lappen og utfordrer oss umiddelbart til en pistolduell i bakgården. Det nytter ikke å forsøke å overbevise ham om at vi kun er en budbringer; ikke lenge etterpå står vi i bakgården med hver vår antikvariske pistol med ryggen til hverandre. 3… 2… 1… Vi sakker ned tiden ved hjelp vår magiske egenskap, snur oss sakte, bytter til pistolen igjen og fyrer av en runde. Den mystiske gjesten segner om på bakken.

Livvaktene hans bryr seg ikke; de sier de fort kan finne en annen oppdragsgiver, og etterlater meg alene med liket. Jeg bøyer meg over liket og plukker opp noen viktige eiendeler. Akkurat som i Bethesdas andre spill kan man både lette døde personer for deres eiendeler og bedrive lommetyveri fra levende; men det er ikke noe stort utvalg av gjenstander. Såvidt vi kunne se i løpet av vår gjennomspilling dreier det seg kun om drikker og penger. I tillegg kan man jakte på magiske runer som er skjult rundt omkring i spillet. Disse låser opp flere magiske egenskaper og gir spillet en spennende, ekstra dimensjon.

Tilbake i festsalen er det ingen som har fått med seg dramatikken i bakgården. Jeg leter etter en kvinne og starter min egen liten etterforskning blant ballets gjester. Fordi alle har maske må jeg finne frem til hvem hun er ved en kombinasjon av utspørring, gjennomføring av små oppgaver for ballets gjester og ren kløkt. Det er ingen avanserte dialogvalg: Man prater med et menneske ved å klikke på det. Det er tilsynelatende heller ingen dialogvalg, personen forteller deg akkurat det den vil, men spør du ikke, så kommer du heller ikke videre med oppdraget ditt.

Lineær individualitet

Ut i fra hva vi kan se, så er Dishonored et relativt linært spill – men med flere mulige måter å løse oppgavene underveis på. Forvent ikke noen sandkasse som i Fallout eller Skyrim, Dishonored virker å ha et tydelig narrativ, men med stor individuell frihet til å løse oppgavene akkurat slik du vil. Du kan snike deg frem, være fredelig eller drepe alt i din vei. Faktisk så avslørte Bethesdas representant i et svakt øyeblikk at du sannsynligvis ville kunne gjennomføre hele spillet uten å drepe et eneste menneske.

De peneste jentene roter seg alltid bort i fæle typer.
Etter to timers spilling ender vår ferd i Dishonored. Vi har snakket, kjempet og sneket oss frem i en spennende, intens verden. Grafikken i spillet er ikke imponerende i forhold til andre titler på markedet, men det virker heller ikke å være poenget. Bethesda har andre mål for Dishonored; de fokuserer istedenfor på en historiedrevet, intens og individuell spillopplevelse. Thief møter Bioshock møterPortal? Ja takk. Vi skal ikke se bort fra at Bethesda har en enda potensiell klassiker på hendene.

Dishonored utvikles av Arkane Studios og utgis av Bethesda for Playstation 3, Xbox 360 og PC. Spillet lanseres 12. oktober i Norge.