Det lite selvhøytidelige og eksentriske spillet Miitopia ankom Europa til 3DS først i år. Nintendos kjære Mii-karakterer lever enda i beste velgående, og etter å ha fått sitt første spill dedikert til dem i Tomodachi Life, har de nå igjen fått sitt helt eget rollespill. Miitopia er på mange måter et slags improteater, hvor handlingen utvikler seg gradvis og nye roller blir besatt av Mii-karakterene underveis.

I det lykksalige kongedømmet Miitopia lever Miiene gledelige og bekymringsløse dager, med søte og uttrykksfulle ansikt. Plutselig, ut av intet, slår den ondskapsfulle Dark Lord til og stjeler alle ansiktene til Miiene i hele kongedømmet. Disse gir han til onde og skrekkinngytende monstre rundt omkring, og det er din jobb som selvutnevnt helt i kongedømmet å redde de stakkars innbyggerne, samt bekjempe den onde Dark Lord. Konseptet er egentlig ganske skremmende, og kan gi allusjoner til tittelen av et annet spill kalt «I have no mouth and I must scream», men dette presenteres her på en barnevennlig og uskyldig måte som samtidig raskt tar deg inn i handlingen. Med en underholdende og nesten barnslig presentasjon av plottet, passer dette den vimsete RPGen svært godt.

Spillet bruker ikke lang tid på å forklare deg hvordan rollebesetningen gjennomføres, og ikke er det spesielt nødvendig heller med de intuitive menyene. Du kan velge mellom å lage Mii-karakterer innad i spillet; importere Miier fra Mii Maker, Tomodachi Life eller vennelista på den kjære 3DSen din; skanne QR-koder; eller velge fra en online database kalt Mii Central. Du kan til enhver tid endre hvilke Miier du vil ha i bestemte roller, og dette kan opphav til mange morsomme situasjoner og dialoger, avhengig av hvem du plasserer i de forskjellige rollene. Lyst på en kompanjong som ser ut som Homer Simpson? Er Waluigi perfekt for rollen som den onde Dark Lord? Og hva med Gandalf som den vise og mektige The Great Sage? Det er du som er regissøren i dette improteateret!

Så fort eventyret er sparket i gang, beveger vi oss langs et verdenskart i kjent Super Mario-stil, og her møter vi alle innbyggerne i de forskjellige byene, mens vi traver igjennom landesletter og knuser monstre (og redder innbyggerne, så klart). Du starter alene, men blir gradvis kjent med flere og flere lagkamerater i et behagelig tempo. Disse lagkameratene knytter så bånd til hverandre, og dette fører til en rekke morsomme og komiske dialogsekvenser og scener sammen, hvor du får se Miiene dine gradvis bli supersnåle bestevenner sammen. Så gøy og spennende som dette enn er i starten, går gleden fort over idet mange av scenene og dialogene spilles av om og om igjen. Repetisjon er dessverre et nøkkelord i å beskrive dette spillet, og spillet egner seg egentlig aller best til små økter.

Etter hvert som laget ditt blir større og større, blir også flere og flere jobber tilgjengelige. Disse fungerer på samme måte som typiske RPG-arketypen klasser, hvor disse påvirker karakterens styrker og ferdigheter. Disse varierer fra de klassiske Warrior, Mage, Thief og Cleric-jobbene, til mer eksotiske og eksentriske jobber som Tanks, Cat, Imp og Flowers. I tillegg kan du bestemme personligheta til lagkameratene dine, og disse påvirker bl.a. hvor mye skade de tåler, om de kan angripe flere ganger på rad, eller om de velger å ofre seg selv for de andre lagkameratene. Spillet tilbyr dermed en viss grad for strategisk planlegging, men dette er så langt det egentlig går. Man har dessverre ingen mulighet til å videre bestemme hvem som skal angripe når, og hvilke angrep som skal brukes. Alle karakterene angriper til enhver tid på full styrke og det virker mer eller mindre tilfeldig om spesialferdighetene benyttes eller ikke. Denne strømlinjeformingen av RPG-elementene gjør at man kjenner på en mangel av spillerinput, og man føler at man heller bare blir en passiv tilskuer på sidelinjen.

For å gjøre saken vondt verre, beveger Miiene seg automatisk i en rett linje gjennom banene, med unntak av noen få veiskiller. Disse små momentene er de eneste gangene du selv aktiv kontroller hva Miiene skal gjøre, og mangelen på utforskning er et stort svakt punkt. I tillegg har spillet en spolefunksjon. Ved å holde inne B-knappen kan du få spillet til å gå noe fortere, men selv med denne innstillingen på, føles spillet fortsatt altfor seigt og saktegående. Den raskeste modusen er rett og slett ikke rask nok. Dette kombinert med repetitive utsagn fra Miiene underveis gjør at hele opplevelsen bare føles uutholdelig slitsom, og du skulle ønske at spolefunksjonen var enda raskere.

Ved slutten av hver bane ankommer Miiene et beleilig plassert hotell. Her kan du fôre Miiene dine med mat som monstrene dropper etter hver kamp. I tillegg kan du kjøpe klær og våpen til Miiene dine, men dette forutsetter at de faktisk ønsker det, og at de ikke kløner det til og bruker pengene på å kjøpe seg bananer istedenfor. Du kan også se interaksjoner og dialoger utspille seg mellom Miiene i hotellet, i den gode gamle og eksentriske Tomodachi Life-stilen.

Det er forresten hundrevis av matvarer, klesplagg, våpen og achievements å samle, så hvis du er en achievement hunter som meg, kan du banne på at spillet tilbyr tonnevis av timer med spilletid! Spillet er overraskende langt til å være et håndholdt spill, og bare plottet alene kan tilby godt over det dobbelte av antallet spilletimer hos det gjengse håndholdte spill. Å sanke alle disse gjenstandene og fullføre alle bragdene er en svært pinefull og tidkrevende prosess, og dette er nok en fallgruve for spillet.

Miitopia er et eksentrisk og avslappet spill, i samme gate som Tomodachi Life, fylt med morsomme og avhengighetsskapende RPG-elementer. Spillet er også fylt med typiske høyproduksjons virkemidler som sjarmerende grafikk, overraskende fengende musikk og uhøytidelige dialoger. Dessverre går tempoet i spillet litt for sakte etter et lite stykke inne i spillet, og selv med den raskeste innstillingen på føles spillet fortsatt altfor seigt. Den manglende muligheten til å kontrollere hver enkelt Mii i laget ditt under kampene føles i tillegg svært restriktivt og nesten til hinder, og gjør at kampene blir mye mindre strategiske og derimot heller en kortlevd og repetitiv spillefilm du blir en passiv tilskuer til, og ser om og om igjen.