Det er noe eget med VM. Selv når det er såpass etisk problematisk som det i år. For min del er det litt som å gå tilbake til barndommen. Jeg får veldig lyst til å gå ut i bakgården for å late som jeg er Gary Lineker, Paul Gascoigne eller Carlos Valderrama. Skyte ballen mot huskestativet som fungerte som et mål. Eller prøve å spille vegg med vedstabelen og kjefte opp vedkubben som ga meg en upresis pasning.

Tecmo cup er et utrolig sjarmerende fotballspill som fortsatt holder seg godt.

Jeg begynner også å tenke tilbake på gamle fotballspill. Det er spesielt ett folk ser rart på meg når jeg nevner – Tecmo Cup Soccer Game til NES. Jeg husker fortsatt da jeg fikk det til bursdagen, like etter at VM var ferdig, og testa det for første gang sammen med en kompis. Han skjønte ikke greia og dro hjem etter en halvtime. Jeg var derimot helt oppslukt.

Spillet er, enkelt forklart, et fotballrollespill. Laget av folk som tilsynelatende ikke har så god greie på fotball. Den versjonen vi fikk i Europa er en slags oversatt versjon av Captain Tsubasa, så engelsken er også varierende.

“He was born to play soccer. It’s his entire life.”

Hovedpersonen er Robin Field, sønnen til en kjent fotballspiller. Han har ambisjoner om å bli enda bedre enn faren sin. Robin er stjerna i laget Razors og i første delen av spillet skal dere delta i en nasjonal juniorturnering. Tror jeg. Terminologien skifter litt underveis. Det jeg veit er at vi kjemper om mesterskapsflagget(!).

Selve kampene fungerer som japanske rollespill ofte gjør. Du møter motstandere og du må ta et valg. I angrep kan du skyte, sentre og drible som basisferdigheter. Noen er også situasjonsbetinget. Slår du en pasning til en spiller i feltet kan du heade eller ta ballen på volley, hvis du slår inn til Robin kan ta brassespark. I forsvar kan du takle, markere, avskjære eller vente.

Spillerne dine har visse ferdigheter når spillet begynner, som utvikler seg etterhvert som du spiller kamper. De utvikler også spesialegenskaper. Som for eksempel Robins hypershot. Når du kommer lengre i turneringen møter du også andre spillere med spesialegenskaper.

Spesialegenskapene gjør dette til litt mer enn et vanlig fotballspill.

Når du endelig har vunnet den nasjonale turneringa, da begynner den virkelige utfordringa, Tecmo cup. Robin samler sammen de beste spillerne han har møtt, blant annet broren Cecil, og spilt sammen med til laget Tops og drar ut for å spille mot de beste, jeg antar det er juniorlandslagene, i verden.

Det er nå spillet virkelig begynner å våkne. Du har en rekke spillere med gode ferdigheter og artige spesialegenskaper. For første gang har du også flere enn 11 spillere så du får lov til å ta ut laget og gjøre bytter underveis. Det gir spillet en progresjon og en taktisk dybde, som gjør at det føles friskt igjen.

Kampene blir riktignok for like og spillet kan føles blodig urettferdig når motstanderne kan løpe over hele banen uten å møte på en eneste av dine forsvarsspillere. Eller at samtlige returer fra keeper havner hos motstander.

Da jeg testa det igjen nå nylig viste det seg at Tecmo Cup Soccer Game er mer enn bare nostalgi og gode minner. Det er fortsatt gøy i dag. Og jeg veiver mesterskapsflagget med stor ære. Det eneste som er synd er at vi i Europa aldri fikk den oppfølgeren som slutten lover…