Etter en drøss av dårlige «Star Wars»-spill kom «Star Wars: The Force Unleashed» ut av det blå. Selv er jeg en stor fan av forgjengeren og var derfor utrolig spent på oppfølgeren. Dessverre må jeg si meg ganske skuffet.

Fotspor

De som spilte det første spillet vet at det gikk heller dårlig med Starkiller i begge de alternative sluttene. Og nå vet dere andre det også. Jaja. Slik måtte det naturligvis være, ellers ville jo historien kræsjet totalt med den originale filmtrilogien. I oppfølgeren nekter imidlertid Darth Vader å godta tapet av en som er så enormt sterk i kraften som Starkiller, og har satt i gang et hemmelig kloningseksperiment på Kamino. Her kommer du inn i bildet, som den tilsynelatende eneste vellykkede klonen. Det Vader glemte var jo at den originale Starkiller ikke var særlig samarbeidsvillig, og ble med i motstandskampen til slutt. Så klossete av ham. Den nye Starkiller følger naturlig nok i opphavets fotspor, og drar for å finne sin gamle kompanjong General Kota.

Det første «Star Wars: The Force Unleashed» var på mange måter et kjempebra spill. Det klarte å fylle inn bakgrunnshistorie i sagaen mye bedre enn Lucas’ egne prequel-filmer, mye takket være en spennende og variert historie, et drøss med interessante biroller med knallbra stemmeskuespill, og en bombastisk presentasjon verdig enhver «Star Wars»-film. Spillet fungerte også som en oppvisning i Euphoria-motoren, og lekingen med kraften var fysikkmoro på sitt ypperste. Samtidig var det svært mye forbedringspotensiale til stede, og med riktig fokus tenkte i hvert fall jeg at oppfølgeren måtte bli sensasjonell. Det er dessverre mange ting som står i veien for det.  

Dobbel moro?

Men la oss ta det viktigste først: Lyssabelen. Dette underverk av et våpen som forblir «Star Wars»-seriens store kjennetegn. Ikke bare har den nye Starkiller to av dem, noe som ser utrolig fett ut, men de oppfører seg endelig slik som lyssabler skal. De har med andre ord ikke lenger egenskapene til et balltre (seriøst, hva tenkte de med?), men skjærer gjennom dumme Stormtroopere som smør. Hoder og armer flagrer rundt i stor stil, og det blir akkurat passe makabert siden det i god «Star Wars»-stil ikke spilles en dråpe blod.

Det er likevel en ulempe med dette. I motsetning til hva man kanskje tenker, har de vakre og stilistiske våpnene relativt liten kameratid i filmene, og står dermed sterker igjen som noe av det man virkelig husker. Et godt eksempel på «less is more», som «Star Wars: The Force Unleashed 2» glemmer helt. Siden spillet er enda mer rendyrket hack’n’slash enn forgjengeren, og at det i tillegg er to av sablene, blir det ren inflasjon både i bruken av sablene og gleden over å loppe hodet av fiender. Den kjente og kjære summingen fra lyssablene blir hørt så mye at man den rett og slett mister appellen, og et stykke ut i spillet føler man at man likesågodt kunne spilt med vanlige sverd. Blandet med at man kan mikse og matche forskjellige farger på våpnene med ulike egenskaper og at det er altfor lett å finne nye lyskrystaller, blir det for mye av det gode. Litt edruelighet kunne gjort alle disse tingene akkurat så kule som de har potensiale til å være, men gleden blir druknet i all maksimalismen.

Minimalistisk

Historien, på sin side, er alt annet enn megalomanisk. Det er så godt som ingen scener her som er i nærheten av proposjonene til eneren, som var blant elementene som gjorde det spillet så bra. Historien er veldig kort, rundt seks timer, noe som i seg selv ikke er noe negativt. Likevel skjer det påfallende lite på denne tiden. Persongalleriet består av fire-fem relevante figurer, og alle nivåene foregår om bord på trange romskip eller i fargeløse utendørsområder. Unntakene er oppholdet  på en planet med mye interessant nemoidiansk arkitektur, og en kjapp svipp innom sumpplaneten Dagobah for å hilse på Yoda. Sistnevnte føles som et billig påskudd for å få med litt baklengsmonolog slik at man blidgjør gammelfansen. Gjennomsiktig, det er. Selve handlingen er i seg selv utrolig lite ambisiøs. Følelsen av at utviklerne har stått på en nålepute da de balanserte seg frem til en fanboy-trygg plottramme er således påtrengende. Når tidslinjen begynner å nærme seg Lukes del av eventyret, er det naturligvis vanskelig å putte inn noe som ikke havner i konflikt med den originale sagaen. Resultatet blir en handling som ikke er noe mer enn en liten fotnote i «Star Wars»-universet.

Dette blekner veldig i forhold til enerens spennende reise fra planet til planet på jakt etter jedier, der det forholdsmessig lange eventyret ga masse rom til å utvikle Starkillers personlighet. Vær advart: spiller du dette spillet før eneren vil du erfare personene som helt uten substans, og i det hele tatt skjønne svært lite. Misforstå meg rett, den nye Starkiller er fortsatt veldig intens og godt spilt, og Darth Vader gjør kanskje sin livs rolle med godt skrevet dialog. Spillet gjør imidlertid ingen forsøk på å gi noen av personene mer kjøtt på bena, og man sitter igjen med en følelse av at denne historien ikke hadde trengt et eget spill. Faktisk synes jeg det hele minner sterkt om et par av de mindre gode «Mass Effect 2»-DLCene, og jeg tror spillet hadde gjort seg bedre som ekstramateriale.

Lite nytt

«Star Wars: The Force Unleashed 2» introduserer nemlig så godt som ingenting nytt, utover den ekstra lyssabelen og muligheten for å bruke ”jedi mind trick” på fienden. Utover det er det nøyaktig de samme egenskapene man har til rådighet, men det er egentlig sjelden man trenger å bruke force-triksene noe særlig, i motsetning til eneren hvor spillet oppfordret deg til å gå amok med de enorme kreftene dine. Et hederlig unntak er de flyvende jumptrooperne, som man bare kan drepe ved å elektrosjokke dem, slik at jetpackene tar fyr og svirrer stakkarene skrikende rundt. Humor følger.

Spillet forsøker seg på noen avhopp fra den evige nedsablingen av fiender, men de drukner i havet av den ensformigheten som preger de fleste rene hack’n’slash-spill. Det er for eksempel nesten ingen bosskamper denne gangen, og lyssabeldueller er det utrolig få av. Skuffa. Og her kan man ikke skylde på at de fleste jediene er utryddet, for man møter stadig på lyssabelbærende sith-soldater man må banke. Potensialet er enormt for å lage duellscener som utklasser det vi har sett i filmene, men tvert imot er disse mye kjedeligere enn å hakke i stykker vanlige fiender. Man møter på to typer fiender som ikke dør av sabelen, og disse må man bruke kraften på for å vinne. Motsatt møter man i blant på fiender som er immune mot kraften, og som bare kan slås med sabelen. Spillet prøver å tvinge deg til å være taktisk når disse fiendetypene kommer i samlet flokk, men løsningen blir enkelt og greit å bruke ett av to grep som gir deg en kort film hvor fienden dør. Her kunne mange stilpoeng vært reddet hvis vi fikk litt forskjellige angrep å se på, men siden ett av to er komplett uinteressant, bruker man det samme angrepet hele spillet gjennom. På samme måte er lyssabelkombinasjonene veldig få, og blir langt mindre tiltalende når man har sett dem mange ganger. Og man går så lei. 

Det blir gjort forsøk på å skape gjenspillingsverdi gjennom en rekke utfordringer, men jeg følte ikke den helt store entusiasmen. Noen ekstra timer klarer man sikkert å skvise ut av det, men jeg tror nok en duellvariant a la Wii-versjonen av det forrige spillet hadde vært betraktelig kulere. 

Denne oppfølgeren har også resirkulert mange av tingene de fleste kritikere pekte på som nedturer i eneren – veldig merkelig. Alle større fiender som AT-ATene og lignende må fortsatt slås ved hjelp av quick time events, og den ene sekvensen som Starkiller utfører per fiendetype blir fort kjedelig. Vi er lei av å trykke på knapper midt i en filmsekvens nå.

Pent å se på

Grafikken og lyden er det imidlertid ingenting å si på, og det meste ser ut til å være finpusset litt ekstra på siden forrige gang. Jeg sitter likevel og ønsker meg litt ekstra detaljer, som damp fra sablene i regnet eller mer spredt lys når man befinner seg i tåke. Miljøene er jo også langt mindre krevende i forhold til eneren, hvor banedesignet og fargespekteret endret seg hele tiden. Her er det mest gråtoner, og selv om det som er der tross alt er gjort veldig pent og bildeoppdateringen er glatt som såpe, er det vanskelig å bli blåst av sofaen. 

Unødvendig

Jeg sitter ikke her og sier at dette er en verdiløs tittel, men jeg syns den er unødvendig. Ingen av nyhetene er av et kaliber som rettferdiggjør en egen tittel; både den tynne og uviktige historien og de ytterst få nye spillelementene kunne lett fått plass i en litt romslig DLC. Ikke bare er handlingen uinteressant, den er også fortalt uten godt grep på regien. Sånt er vanskelig å forklare, men det blir i hvert fall forvirrende og ganske merkelig når gode stemmeskuespillere er fanget i et dårlig fortalt plott. Spillbarheten er selvsagt fortsatt artig til et visst punkt, og man kommer seg greit gjennom spillet uten å gremmes helt ihjel. Men man sitter igjen med en besk smak i munnen, og jeg tviler på at særlig mange gir det flere gjennomspillinger. 

Jeg forventet utrolig mye av spillet. Som så mange andre lisensoppfølgere virker den dessverre kun som bestillingsarbeid og et totalt unødig tillegg til en historie som egentlig hadde fått en vellykket avslutning allerede.

Se flere bilder fra spillet på neste side!

«Star Wars: The Force Unleashed 2» er utviklet og utgitt av Lucasarts. Spillet er lansert på Playstation 3, Xbox 360 og PC.