Den klassiske PlayStation-seriens debut på en Nintendo-konsoll havner litt for ofte i roughen.

Mens fotballspill har gått fra et enormt bredt utvalg på 80- og 90-tallet til stort sett bare to-tre mastodonter i dag, er golfspill en interessant nisje å følge med på. Her finner vi alt fra realistiske spill som WGT Golf, EA Sports PGA Tour og PGA 2K-serien på den ene siden, til mer kreative konsepter som Mario Golf-serien, What the Golf, Golf With Your Friends, Golf Story og Cursed to Golf på den andre siden.

Ett sted mellom ytterkantene finner vi PlayStation-serien Everybody’s Golf, også kjent som Hot Shots Golf i Amerika, hvor fargerike japanske rollefigurer møtes til golfturneringer. Serien så dagens lys på PlayStation i 1997, før utviklerne i Camelot Software Planning hoppet over til Nintendo og skapte serier som Mario Golf, Mario Tennis og Golden Sun. Siden den gang har Clap Hanz stått for mesteparten av utviklingen, men med lanseringen av det første nye spillet i serien på åtte år markeres et taktskifte. Utviklingen er denne gangen overlatt til Hyde, spillet lanseres av Bandai Namco i stedet for Sony, og enda mer påfallende er dette seriens debut til både PC (hvis vi ser bort fra VR) og en Nintendo-konsoll.

Mens det forrige spillet til PlayStation 4 forsøkte seg på en litt mer realistisk grafisk stil, tar det nye spillet steget tilbake til den mer tydelige animerte japanske stilen serien er best kjent for. Dette kan oppleves som et steg tilbake og litt for barnslig for enkelte, men for nostalgikere er det uten tvil et steg i riktig retning som gir assosiasjoner til eldre spill i serien, deriblant det fargerike og underholdende Everybody’s Golf til Vita (lanseringsspillet jeg spilte klart mest på konsollen). På PlayStation 5 og PC ser nykommeren ikke så aller verst ut, samtidig som lyssettingen ikke er den beste og detaljnivået på gress og trær føles som en nedgradering.

Ettersom lanseringen til en Nintendo-konsoll er historisk, føltes det naturlig å teste ut denne versjonen i forbindelse med en anmeldelse. Denne utgaven vil jeg imidlertid fraråde andre å gå for, i hvert fall for dem som også eier en PC eller PlayStation 5. De grafiske kompromissene som er inngått for å få spillet til å kjøre på Switch er åpenbare allerede når logoen ruller over TV-skjermen. Her ser vi at Switch-versjonen sliter med å holde tritt, med trær som popper inn og ut av videosnutten. Under golfkampene er gresset og andre teksturer blasse, klumpete og kjedelige, skyggene er ekstremt kantete, og ekstra vegetasjon man finner langs fairwayen på de andre plattformene er borte på Switch. I de verste tilfellene er det vanskelig å skille mellom fairway, semi-rough og rough, noe som gjør spillingen ekstra utfordrende. Gjenstander og publikummere kan også hakke inn og ut av bildet, og kameraet som viser deg eller caddien din mens skuddet er i luften har en håpløs lav oppløsning. Fysikken kan også være rar, hvor særlig sandgropene føles overraskende glatte og smidige.

På tvers av plattformer sliter spillet også med bildefrekvensen. PlayStation 5 klarer ofte 60 bilder per sekund, men langt ifra jevnt. Switch-versjonen er imidlertid like arytmisk som et gjennomsnittlig minigolfbaneresultat på en dansk campingplass. Med den siste 1.1.1.-oppdateringen som ble lansert under testfasen har Switch-versjonen faktisk blitt verre, og veksler nå mellom alt fra 35 til 20 bilder per sekund. Dette får også konsekvenser for slagene, for mens tidligere spill i serien har hatt kraftmålere for selve slagene på 60 bilder per sekund (selv i spill som ellers kjørte i 30), er denne nå låst til 30 bilder per sekund på Switch. Dette betyr at vinduet ditt for å treffe perfekte slag blir halvparten så stort, og dermed er det duket for ekstra mange feil og tabber.

Switch 2 hadde mange av de samme problemene (selv om det kjørte helt stabilt på 30 bilder per sekund), men med den nyeste 1.1.1.-oppdateringen som ble lansert under testfasen er spillet nå låst opp og kjører i 60 bilder per sekund mesteparten av tiden. I likhet med PlayStation 5 er det fortsatt problemer når vær og andre effekter kicker inn, men oppdateringen har gjort opplevelsen vesentlig bedre etter lansering. Det løser ikke de grafiske og visuelle problemene ellers, men hvis du kan leve med dette er det i det minste et steg i riktig retning. At den forbedrede opplevelsen på Switch 2 går ut over de som ikke har oppgradert fra den første Switch er imidlertid langt fra ideelt.

Den helhetlige golfspillingen som presenteres på tvers av plattformene er imidlertid god (sett bort fra de tekniske utfordringene på Switch), samtidig som vi heller ikke får noen stor revolusjon eller videreutvikling av formelen. Her kjemper du i ulike turneringsformer, som regel i form av Stroke Play (få den laveste poengsummen) eller Match Play (vinne flest hull). Noen turneringer har modifikasjoner som ekstra store hull eller en virvelvind som sluker ballene på lang avstand. Ved hjelp av premiepengene kan du kjøpe flere sett og golfballer med ulike egenskaper, som å gjøre det lettere å få gode slag, skyte skudd som svever lavt eller skrur mindre. Dette justerer du i tråd med rollefigurenes styrke og svakheter, som igjen kan forsterkes eller svekkes ut ifra hvilken caddie du velger. De tekniske mekanikkene er forholdsvis lette å lære seg, og tilgjengelighetsfaktoren i serien er dermed fortsatt godt representert. Gjennom den nye (dog kjedelige) historiemodusen låser du opp nye spillere og caddier, men dette tar dessverre svært lang tid.

En nyhet som kan skrus av og på er en utholdenhetsmåler som påvirkes av spillestilen din. Spiller du dårlig vil kraftmåleren for skudd gli inn og ut av skjermen, noe som naturligvis gjør det enda mer vanskelig å klare hullet og dermed skaper enda mer stress. Dette øker vanskelighetsgraden og kan selvsagt oppleves forstyrrende, men for alle som har spilt golf i virkeligheten er det noe festlig gjenkjennelig over dette.

Selv om de normale modusene ikke byr på all verdens nytt, er det mye å moro å finne i Wacky Mode. Her finner du fire ulike turneringsformer som vrir og vender på golfformelen. Én modus lar deg stjele golfklubbene til motstanderen underveis i turneringen, mens en annen gir deg ulike former for belønning og straff ut ifra hva slags fargepanel du lander på. Det er unektelig morsomt å gjøre livet surt for motstanderen ved å halvere kraften på det neste slaget, gjøre om hele fairwayen til en sandgrop eller gjøre dine egne slag bedre.

Et mektig irritasjonsmoment som derimot går igjen på tvers av plattformer er lydbildet. Musikk og stemmeskuespill føles som det er kjøpt på billigsalg, med generiske toner og skingrende instrumentvalg. Verst er likevel stemmeskuespillet, som er plagsomt, overdrevet og til tider fullstendig malplassert i forhold til rollefigurens utseende og animasjoner. Etter noen få hull med dette lydbildet frister det å skru hele lyden av, noe som er synd, ettersom en sentral del av golfopplevelsen er nettopp lyden av golfkølle og ball som møtes til det perfekte slaget.

Samlet sett er det lite som er alvorlig feil med Everybody’s Golf Hot Shots, særlig hvis du plukker det opp til en kraftigere enhet. Det er et fargerikt, tilgjengelig og ofte et engasjerende golfspill, så hvis det er alt du trenger får du det du er på jakt etter. Samtidig dytter det ikke serien i noen ny retning, noe som er synd med tanke på den lange ventetiden vi har hatt siden forgjengeren. Switch-versjonen byr i tillegg på altfor mange tekniske begrensninger, og et plagsomt lydbilde på tvers av konsoller bedrer heller ikke helhetsinntrykket. Å spille på Switch 2 hjelper, men for de som ikke har oppgradert er det vanskelig å anbefale akkurat den versjonen. Samlet sett styrer Everybody’s Golf Hot Shots unna sandgropene med god margin, men det er langt ifra noen hole-on-one.