Evil West er et spill som veit akkurat hva det er. Det tar seg ikke sjøl for høytidelig. Det er ikke for mye dill dall rundt som tar fokus vekk fra kjernen, som er action. Og det er gøyale våpen.

Du spiller som Jesse Rentier, kronprinsen i den hemmelige vampyrjeger-organisasjonen Rentier Institute. Finansiert av den amerikanske staten for å holde overnaturlige vesener i sjakk. Etter et suksessfullt oppdrag blir instituttet angrepet og ødelagt. Jesse og kompani flykter til en av instituttets satellitter hvor hovedpersonen både må redde faren sin og finne ut hva vampyrene planlegger.

Tynn historie

Historien her er såpass tynn at den sliter med å holde på konsentrasjonen din. Det er akkurat nok i det til at de klarer å rettferdiggjøre neste oppdrag. Hovedpersonen Jesse er relativt godt skrevet, mens personene rundt knapt er endimensjonale karakterer.

Det som redder narrativet er settingen. Vampyrjakt i den ville vesten. Og alternativ historie er alltid et artig virkemiddel i spill. I tillegg blir det levert en del replikker her som får deg til å trekke på smilebåndet. I stil og tone minner det litt om Bullettstorm.

Kombinere våpen

Hovedgrunnen til å spille Evil West er kampsystemet. Du har som sagt en rekke gøyale våpen, men det som er mest interessant er hvordan du kan kombinere disse for best mulig effekt. Du bytter sømløst mellom nærkampvåpen og prosjektiler, og spillet belønner deg med en voldsom mestringsfølelse. Og jeg elsker alt du kan gjøre med hovedvåpenet, som er en slåsshanske som drives av elektrisitet.

Opp til et visst punkt har Evil West også en perfekt progresjon. Du finner alltid en eller belønning i form av en oppgradering av evner eller en kiste med gullmynter som gjør at du kan oppgradere et våpen. Helt nydelig for våre enkle apehjerner. Samtidig som disse oppgraderingene gir deg en ny giv så er det et ganske enkelt system. Ingen tunge RPG-systemer her nei.

Noen ganger er det akkurat denne enkelheten du vil ha. Bare muligheten til å gjøre vampyrer, varulver og andre monstre til kjøttdeig. Og det får du til gangs muligheten til i Evil West.

Litt for langt

Spillet har egentlig ganske ålreit variasjon på fiendene, men ikke i forhold til lengden på spillet. Du begynner å få nok i spillets tredje akt. Da hjelper det heller ikke at strukturen på banene følger stort sett samme formel hver gang. Hvor du skal traversere, relativt flotte, omgivelser før du kommer til en arena hvor horder med fiender angriper deg. Dette fungerer godt lenge fordi kampsystemet er såpass artig og solid, men man går lei.

Det er også slengt inn noen bosskamper her og der. De er stort sett greie, men de mest unike bossene er også de mest irriterende. Ikke utfordrende. Irriterende.

Når dette er sagt så har jeg storkost meg med Evil West, selv når spillet ikke viser seg fra sin beste side. Alle referansene er artig ekstraingrediens på toppen av det gode gameplayet. Jeg kunne selvfølgelig ønsket meg en bedre avslutning, men samtidig håper jeg det kommer en oppfølger. For jeg vil gjerne bruke mer tid i dette universet med Jesse Rentier.