Det er en varm junidag. Året er 2005. Noen ivrige brukere på det offisielle Nintendo-forumet har satt i stand et Nintendo-treff på Korsvoll i Oslo. Med min amerikanskimporterte DS i hånden, møter jeg selvsagt opp som den lojale fanboyen jeg er. En av deltakerne har med seg et av de japanske lanseringsspillene jeg for tiden sikler over, nemlig rytmespillet «Daigasso! Band Brothers». I byggets kjeller sitter vi og benytter oss av muligheten for å linke sammen DSene og spille sammen med kun et eksemplar av spillet. Når først en prøveversjon er lastet ned på konsollen, forsvinner det ikke ved mindre man slår av, så flere dager i strekk lar jeg være å skru av konsollen, for å bevare muligheten til å spille den samme sangen om og om igjen. Når da muligheten byr seg, nesten nøyaktig fem år senere, til å slå kloa i oppfølgeren som endelig har fått en vestlig lansering, slår en bølge av skuffelse over meg, og det gode minnet fra sommerdagen for fem år siden forsvinner langsomt fra minnet.

Lever ikke opp til standarder

«Jam With the Band» er et rytmespill, en sjanger som i løpet av det siste tiåret for alvor har slått igjennom. Serier som «Guitar Hero» og «Rock Band» har solgt som varmt hvetebrød, og det er en type spill som appellerer til en større gruppe mennesker enn kun det hardcore spillmarkedet. Visse standarder har blitt satt, og det er standarder «Jam With the Band» ikke klarer å leve opp til.

«Jam With the Band» spiller som de fleste rytmespillene, ved at det kommer en rekke noter som passerer et punkt, og du skal trykke de riktige knappene i det notene passerer. Relativt greit, men i motsetning til for eksempel «Guitar Hero» er det ti forskjellige knapper å trykke på, og noen ganger på de vanskeligste vanskelighetsgradene, må man trykke to samtidig. Dette kan ofte resultere i brutale sekvenser, som i hvert fall holder liv i utfordringen i spillet. Vanskelighetsgraden blir likevel unødvendig økt ved at flere knapper har lik farge, som pil ned og B som begge har en gul farge, og pil opp og Y som begge har en grønn farge. Dette skaper bare forvirring, og blir frustrerende i et spill som allerede er vanskelig nok av seg selv.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Anmeldelsen fortsetter på neste side.

Hvis du skulle befinne deg på et sted hvor du ikke er til sjenanse for andre, og du rett og slett ikke skammer deg over sangstemmen din, slik undertegnede gjør, finnes det også en sangmodus. Denne bruker naturligvis mikrofonen på konsollen, og får deg til å gaule av dine lungers fulle kraft til teksten som vises på skjermen i ekte karaokestil. Du får ingen tilbakemelding på hvor godt du gjør det underveis, annet enn at du hører hvor grusomt stemmen din lyder fra høytalerne. Publikum jubler på slutten av en sang uansett hvordan du har gjort det, noe som øker forhåpningene i forkant av poengutdelingen, og som gjorde fallhøyden litt større da jeg fikk vite at jeg scoret 20 av 100 poeng etterpå. Om denne modusen faktisk belønner de som er flinke å synge vet jeg ikke, men det var ingenting som ga meg mersmak i hvert fall.

Poengløs karrieremodus

«Jam With the Band» har en karrieremodus. Det er ikke noe særlig historie som ligger bak denne, og det er forsåvidt greit, men man føler likevel at det mangler noe. Du spiller på en nyåpnet musikklubb, eid av Barbara the Bat, og blir slengt ut på scenen fordi de mangler folk til å spille for seg. Du finner ikke spor av noe stemmeskuespill her, og dialogene er tamme og lite varierte. For eksempel vil Barbara si «Are you finished already?» etter hver sang du spiller. Dette skal naturligvis ikke ha noe å si så lenge karrieremodusen er verdt å spille, men mangelen på belønning for å klare å spille sangene bra, i form av opplåsbare sanger og andre ting, gjør hele modusen til en meningsløs affære. Bedre blir det ikke av at du ofte støter på samme sang flere ganger i løpet av den samme konserten. Etterhvert som du spiller og gjør det bra, vil rangeringen din gå opp, og du får spille vanskeligere sanger, og gjør du dette nok ganger, går du opp i vanskelighetsgrad også. Forskjellene i vanskelighetsgradene er ofte ganske brutale i starten, og siden dårlig utførte sanger straffer deg ved å gi deg dårligere rangering, kan det lønne seg å øve på dette i Solo Jam-modusen før du prøver deg i karrieremodusen.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Dårlig lydkvalitet

En av de ovenfornevnte standardene som har blitt satt, er kvaliteten på musikken i musikkspill. «Guitar Hero» gikk fra å ha coverlåter til å ha originalinnspillinger, og til og med nyinnspillinger som var laget for spillet. Derfor er det litt begredelig å trykke seg igjennom kjipe MIDI-filer. Man kan undre seg over hvorfor de har valgt dette. «Guitar Hero: On Tour» og dens tilleggspakker klarte å stappe spillet fullt av ordentlige sanger, så da burde man også klare det i «Jam With the Band». Men den gang ei.

Anmeldelsen fortsetter på neste side.

På grunn av MIDI-filene kan man ha flere stiler på sangene, som for eksempel en tropisk versjon av The Supremes-låten «Stop! In the Name of Love», men det er egentlig ikke så kult som det høres ut som (hvis det i det hele tatt høres kult ut). Spesielt en horrorversjon av «Every Breath You Take» (av The Police) var fæl å spille igjennom. Sangen høres helt feil ut, med helt feil toner og det gjør det unødvendig vanskelig å spille den. Utvalget av sanger er derimot ikke så dårlig, med 51 sanger med alt fra «The Final Countdown» til kvalitetsslageren til Britney Spears, nemlig «I’m A Slave 4 U», er det mye å velge mellom. Spesielt Nintendo-medleyene er ganske kule å spille. I tillegg til dette er det mulighet for å laste ned sanger fra nettet. Man kan kun laste ned 50 sanger, og man har av en eller annen grunn ikke mulighet til å slette dem hvis man først har lastet dem ned, uten å slette all data. Dette er litt kjipt, med tanke på at det ligger over 100 sanger tilgjengelig. Jeg fikk imidlertid aldri testet denne tjenesten, for hver gang jeg prøvde å koble til butikken, fikk jeg en feilmelding.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Hvis du er musikkinteressert, vil det kanskje glede deg å høre at «Jam With the Band» inkluderer et redskap for å lage sanger selv. Du har mulighet til å bruke mange forskjellige instrumenter i sin fulle MIDI-prakt, og har tre forskjellige muligheter til å lage sangene. Du kan bruke knappene, på samme måte som de brukes i spillet, og bruke L-knappen til å øke med en halvnote, eller R-knappen for å øke med en oktav. Ellers kan du bruke et digitalt keyboard til å spille inn musikken selv. Denne metoden byr på noen begrensninger, fordi det er vanskelig å skifte mellom oktavene. Den siste metoden er mer avansert, hvor man bruker noter for å lage sangen, og krever selvfølgelig at man har en viss kjennskap til musikk for å utnytte til det fulle. Sangene man lager kan man videre laste opp, men på grunn av denne feilmelding ble heller ikke det testet.

Anmeldelsen fortsetter under bildet.

Byr på utfordring

Hvis du ikke brenner for musikkspill, kan du glatt og elegant hoppe over dette spillet. Sannsynligvis kan du også det selv om du skulle være svært interessert i sjangeren. Det er ingen belønning for å klare noe, sangene har elendig kvalitet og sangmodusen har heller ikke noe særlig for seg. Det er mulig musikkinteresserte vil ha glede av å lage sanger, men hvis man først kan skrive musikk er det vel deiligere å spille det på et ekte piano, enn å høre notene strømme ut i pipende MIDI-lyder?

De som vil ha mest glede av «Jam With the Band» er nok de som er på utkikk etter noe mer utfordrende enn «Guitar Hero».