Mario & Sonic at the Olympic Winter Games Sochi 2014 har definitivt den lengste tittelen på noe spill som er kommet ut i år, men kan i hvert fall ikke si at navnet ikke beskriver spillet nøyaktig nok. Det du får er akkurat det som står på boksen: et vintersportsspill med karakterer fra både Mario og Sonics univers.

For kjernespillerne høres kanskje ikke dette ut som et særlig forlokkende prospekt, men sannheten er at dette er et rimelig underholdende spill, som er mer enn spillbart, om enn i små doser. Hver gren tar ikke mer enn fem-ti minutter å spille gjennom, men det er et såpass stort spekter av ulike grener, alt fra ishockey og kunstløp til hopp og skiskyting, at det ikke går tomt for variasjon. Kanskje det derimot ikke er så morsomt å spille gjennom samme gren flere ganger på rad, men etter å ha latt opplevelsen hvile en stund, kan det være morsomt å komme tilbake flere av aktivitetene.

De ulike aktivitetene spilles på vidt forskjellige måter, og tar i bruk både GamePaden og Wii Remoter. I kunstløp må man enkelt nok trykke på ulike knapper i riktig rytme og rekkefølge, noe som ikke er veldig givende, men som takket være et variert utvalg musikk og en visuelt flott forestilling, oppleves som helt OK. Hopprennet gjøres også unna med Wii Remoten, og hvor godt man scorer avhenger av om man klarer å holde balansen med gyrosensoren i kontrolleren. Også i slopestyle, som er en nykommergren i årets OL, bruker innovative kontroller, og hopp og triks gjøres med gyrosensoren og trykkskjermen på GamePaden. Mest imponert er jeg dog over oppfinnsomheten i skiskytingen, hvor man veksler mellom GamePaden og Wii Remoten, avhengig om man skal gå eller skyte.

I tillegg til de vanlige utøvelsene er det lagt til noen mer fantasifulle varianter, som foregår i Mushroom Kingdom og Sonic Lost Worlds ”Lost Hex”. I fantasiverdnene har utviklerne hatt litt mer rom til å eksperimentere, noe som har resultert i kunstløp med Mario-tematiserte bosskamper, bobsleigh dratt av Bullet Bills, og et race inspirert av Sonic and All-Stars Racing Transformed, hvor man i løpet av racet transformerer kjøretøy mellom ski, skøyter, bobsleigh og snowboard. Selv om disse ikke er like balanserte som de ordinære idrettene, virker de som en mer inspirert distraksjon fra det realistiske.

Likevel er dette et spill som er litt vanskelig å nyte til det fulle. Det er som minispillsamlinger flest er artigere sammen med andre, men mange av grenene byr på veldig mye venting om man er flere personer. Så selv om det er mulig å spille fire, advarer jeg mot at det kan bli litt trått, særlig i skiskytingen, som jeg tror ville vært en av de beste grenene om man hadde hatt mer enn én GamePad.

Som før er det flere ulike spillmoduser man kan begi seg ut på. Man kan enkelt og greit velge en sport, og gi den en sjanse, eller man kan velge en sammensetning av flere ulike grener som utviklerne mener hører sammen i en medley. Et annet modus er ”Action & Answer Tour”, som byr på litt andre versjoner av de ordinære lekene, hvor man skal løse ulike gåter mens man spiller. Dette konseptet fungerer dessverre ikke særlig bra, ettersom instruksjonene ofte kan være litt løse, og det ofte kan være vanskelig å skjønne hva oppgaven går ut på.

I tillegg har spillet en slags historiemodus, kalt Legends Showdown. Å si at det byr på en historie er kanskje å ta i litt, men man får teste evnene i forskjellige eventer mot en spøkelsesversjon av den man selv spiller som, og det hele rundes av med en boss. Her får man levert flere grener etter hverandre, og fungerer som en god innføring til alle de ulike spillene, og hjelper en til å finne ut hva man liker best.

For å motivere deg til å spille så mye som overhode mulig har Sega lagt inn en overflod av opplåsbare klær til Miien din, slik at du kan personliggjøre antrekket ditt. Her finner man en stor garderobe med alt fra russiske folkeklær til maskotdrakter fra både Mario og Sonic. For å låse opp antrekkene er man nødt til å utføre flere utfordringer, noe som er med og motiverer for videre spill.

Grafisk er dette et nokså pent spill, og viser helt klart at Wii U’en er et steg nærmere next-gen enn hva PS3 og 360 er. Mario, Sonic og alle deres kumpaner er ypperlig animerte, og det vises at det er blitt tildelt mye oppmerksomhet til detaljene. Stilmessig gir spillet mening, men jeg synes det mangler det lille ekstra som får disse to oppfinnsomheten symbolene i spillindustrien til å passe godt sammen.

Musikken i dette spillet er 70% elendig, og byr kun på hyperaktive teknorytmer som prøver å hamre hull i panna di. Ord kan ikke beskrive hvordan deler av lydsporet, remixer av klassikere fra både Mario og Sonic, spytter i trynet på opphavsmaterialet og serverer noe selv ikke nostalgibrillene kan få til å høres bra ut. Noen av remixene er dog gjort med verdighet, og høres rimelig gode ut, spesielt jazz-versjonen av Ricco Harbour fra Super Mario Sunshine var ganske fin taffelmusikk til ishockyen.

Som om det ikke var nok med horribelt slitsom musikk, er også enkelte av stemmeskuespillerne fryktelig irriterende. Prinsesse Daisy, den mindre populære venninna til Peach, har en stemme jeg klager på samme hvilket spill hun dukker opp i, men denne gangen er også Amy Rose, Sonics venninne, en jeg virkelig har lyst til å ødelegge stemmebåndene på. Aldri la disse to kjøre bobsleigh sammen. Jeg har fortsatt mareritt.

Noe ventetid og guffen musikk til tross, er dette absolutt et godt spill for litt familiemoro, og passer kanskje særlig godt som et spill når familiemedlemmer møtes igjen til jul. Om du leter etter et alternativ til brettspill som Monopol og Trivial Pursuit, så kan dette gjøre akkurat samme susen med å bytte ut familieidyllen med bittert konkurranseinstinkt. Et variert utvalg idrettsgrener sørger for sammensatte spillopplevelser, i hvert fall om du spiller sammen med andre.