Hvordan man skal anmelde spill har utviklet seg siden de første anmeldelsene dukket opp for snart 30 år siden. Det som i starten var en ren analyse av spillets tekniske meritter, med et magisk element kalt «gameplay» blandet inn i miksen for liksom å forklare hva som gjør et spill gøy, har blitt mer nyansert. Men spill blir fortsatt i stor grad bedømt basert på hvor bra spillet er rent teknisk.

Utdatert makkverk

Og dersom man utelukkende skulle sett på det tekniske, ville «Deadly Premonition» blitt dømt nord og ned som et illeluktende makkverk. Det er sjelden jeg har satt på et spill og faktisk blitt satt ut av hvor ræva det ser ut. Den første timen med «Deadly Premonition» er sjokkerende – ikke fordi spillet er skummelt og voldelig – men fordi det ser totalt utdatert ut.

Vi snakker spillfigurer med geriatriske og stive bevegelser, en bilfysikk fra helvete, stive ansikter og håpløst stemmeskuespill. Spillet formelig skriker etter anti-aliasing, og flimringen når man går rundt på gressplener får nesten øynene mine til å blø.

Og jeg kan fortsette: hva med det psykedeliske soundtracket som kolliderer totalt med stemningen i spillet? Et menysystem anno «Resident Evil 1» i 1998? Og et kronglete og utdatert kontrollsystem?

De første timene med «Deadly Premonition» sitter man nesten i vantro og sjokk og lurer på hva i all verden de japanske utviklerne har tenkt på. Grafikkmessig og teknisk minner dette mer om et dårlig PS2-spill enn noe som hører hjemme på Xbox 360. Men etter noen timer så begynner man å se forbi grafikken, de stive animasjonene, og det platte stemmeskuespillet. Etter noen timer tilgir jeg alle de tekniske feilene, for plutselig sitter jeg fullstendig oppslukt i en av de merkeligste og mest absurde spillopplevelsene jeg noen gang har prøvd.

Bizarroland

I «Deadly Premonition» styrer man spesialagent Francis York Morgan fra F.B.I. som skal etterforske et mord i den amerikanske småbyen Greenvale. Morgan er ikke helt normal. Han har splittet personlighet, og snakker med seg selv hele tiden. Han har syke drømmer, elsker kaffe og kaker, kjederøyker, har fotografisk hukommelse rundt 80-talls-filmer, og utviser en generell ganske bisarr oppførsel.

Det tar litt tid å bli kjent med vår helt, men til gjengjeld har han en dybde og kompleksitet som Nathan Drake og andre mer kjente spillhelter bare kan drømme om. Og utover i spillet blir jeg oppriktig glad i Morgan. I spillsammenheng er han en helt unik hovedperson.

Se traileren til spillet her:

Anmeldelsen fortsetter på neste side.

Og det er egentlig resten av spillet også. Greenvale er en typisk amerikansk småby med en utypisk befolkning. I løpet av spillet blir man kjent med en haug av sære personligheter, den ene mer bisarr enn den andre. En lokal Olav Thon som eier halve byen sitter i rullestol med gassmaske på og kommuniserer via tjeneren sin. Sheriffen har døpt treningsmanualene sine Arnold og Sylvester, og løper rundt og trener på politistasjonen konstant. Det er en merkelig gjeng, og man vet aldri hva som venter rundt neste hjørne.

Spillet er tydelig inspirert av David Lynchs TV-serie «Twin Peaks», og det legges det ikke skjul på underveis. Det er pinlig mye som er stjålet eller lånt direkte fra 90-talls-serien, men etter hvert klarer spillet å frigjøre seg fra den nærmest parodiske Twin Peaks-verdenen man først blir introdusert for, og skaper sitt eget bisarre univers.

Salig sjangerblanding

I løpet av «Deadly Premonition»-spillingen min har jeg mange ganger tatt meg selv i å gruble over hvorfor jeg liker spillet så godt. Hvorfor gikk jeg fra sjokkert og vantro til frelst? Det er mange grunner til det.

Det første er at spillet er originalt, og blander spillsjangere og konvensjoner i en salig miks. Spillet foregår i en diger åpen verden, der man for det meste kan reise rundt og utforske som man vil. Det finnes hemmelige ting å oppdage, en drøss av sideoppdrag, og man kan fiske. Samtidig har man rollespillelementer – man må spise for å holde sulten borte og sove for å holde seg i form. Det å utforske Greenvale og bli kjent med de bisarre innbyggerne, og ikke minst prøve å nøste opp den ganske så uforklarlige og småpsykedeliske mordgåten, er rett og slett stor moro. Mye fordi alt er uforutsigbart og nekter å føye seg inn i kjente og klisjefylte mønstre.

En annen ting er at spillet klarer å være variert nok til å holde på interessen min. Enten det handler om altfor lange bilturer (der agent Morgan mer enn gjerne snakker med seg selv i svært underholdende monologer), bisarre småoppgaver som skal gjøres for innbyggerne, eller de småekle marerittsekvensene der Morgan er fanget i skyggeversjoner av spillets områder og må bekjempe gufne zombie-aktige monstre for å komme videre. Denne blandingen av sjangere og tempo gjør at jeg blir sittende time etter time i Greenvale.

Men mest av alt er jeg glad i «Deadly Premonition» fordi det er helt unikt. «Deadly Premonition» er en upolert diamant – et uforutsigbart spill som spriker i alle retninger på en gang – og et spill som til tross for en elendig spillmotor og helt ræva grafikk fenger og engasjerer. Det er et av de mest unike spillene jeg noen gang har spilt, noe helt annerledes, og det har en slags rufsete indie-holdning som gjør at du blir glad i spillet til tross for alle de tekniske manglene. Det kan kanskje virke både utfordrende og utilgjengelig, men jeg lover alle som holder ut det dårlige førsteinntrykket en spillopplevelse de aldri kommer til å glemme.

Se flere bilder fra «Deadly Premonition» på neste side.

«Deadly Premonition» er utviklet av Access Games og utgitt av Rising Star Games. Spillet er tilgjengelig på Xbox 360.