Alvorets time har ankommet Melkeveien. Alle de små og store slagene, fra Saren Arterius til Collectors til trass mot The Illusive Man, og alle de tusen andre faktorene, kulminerer i armageddon-scenariet vi opplever i Mass Effect 3. Endelig åpnes teppet for siste akt.

Røyk og speil

Ved siden av å være spilldesignere, grafikere, lydteknikere, forfattere og regissører i verdensklasse, er Bioware mestere i å skape illusjoner. Helt siden det første spillet har vi tatt avgjørelser på vegne av hele galaksen, og etter to utgivelser (og bøker, for ekstra interesserte) har fremtidsvisjonen etterhvert blitt ekstremt troverdig. Jeg tror på Charon-relayen, krigen med turianerne, menneskenes ekspanderende rolle i et univers preget av velkjent politisk kluss og moralske dilemmaer. Jeg tar meg selv i å håpe at Bioware i virkeligheten er synske og at det er dette som faktisk kommer til å skje om et par hundre år.

Men illusjonen stikker dypere. I motsetning til EDI og de andre maskinene med overmenneskelig intelligens som finnes der ute, er Mass Effect tross alt bare et spill. Og spill i dag har ikke evnen til å gi oss reell valgmulighet. Det er her Biowares møysommelige planting og intrikate vevspinning har ført til en spillopplevelse hvor du aldri helt vet hvilke handlinger som kommer til å ha noen reell påvirkning på utfallet av historien, og hva som kun tjener deg erfaringspoeng. Det er denne usikkerheten som i verste fall kan føre til skuffelse og bryte illusjonen, og i beste fall gjøre den komplett.

Sølvtunge

I Mass Effect 3 har Shepards bevisføring for at reaperne er rett rundt hjørnet blitt lagt frem for døve ører. I slående likhet med vår egen klodes manglende evne til å løse opp diplomatiske floker eller endre sosialpolitiske funksjoner, selv om de beviselig fører til ødeleggelsen av vårt eget økosystem, er man i det galaktiske samfunnet uvillig til å gjøre de nødvendige forberedelsene og begrave de nødvendige stridøksene selv når fortapelsen banker på døra. Spillet åpner med at reapers tar over jorda på et øyeblikk, og samtidig begynner sin møysommelige utsletting av alt liv i galaksen. For å gjøre samfunnskritikken komplett må Shepard forlate sin egen klode, hvor han har oppholdt seg under strengt overoppsyn etter å ha blitt fratatt rang og fartøy etter Mass Effect 2. For å kunne ha noen mulighet til å slå tilbake mot de demonaktige og tilsynelatende uovervinnelige Reaperne, må han bite i det sureste eplet og ty til de politiske irrgangene han hater så intenst. Selv med en galaktisk utslettelse på gang, tviholder nemlig det intergalaktiske rådet og de andre delene av samfunnet på sine fastlåste holdninger, skepsis og mistro, og tar heller hensyn til egen sikkerhet ovenfor de andre rasene enn å bidra til en felles innsats.

De første timene tar form omtrent som forgjengeren, men istedetfor å gjøre ærend for enkeltpersoner og grupper for å skape lojalitet til kampen mot collector-rasen, er det denne gang snakk om hele raser, hele militærstyrker og hele planeter. Krogan-rasen nekter å lee på seg før de har fått hjelp til å løse opp i gamle floker, Turianene er mer bekymret for forsvaret av sin egen planet, og Asariene foretrekker å tenke litt på saken før de gjør noe overilt. Shepard må ta saken i egne hender og løse de andres problemer slik at de kan bidra til den sammenlagte styrken.

Avgjørelser

Der jeg i de forrige spillene måtte ta lange pauser for å overveie de tunge valgene jeg ble presset til å ta, er det denne gang snakk om tyngde på en helt annen – enda større – skala. Alle diplomatiske fremskritt og andre suksesser vises på et kart over galaksen, der den samlede styrken til krigsmaskineriet vises prosent- og poengvis. Dette systemet minner veldig om oppgraderingen av Normandy i forgjengeren; latskap i gjennomføring av sideoppdrag kunne føre til at man mistet venner og kolleger i det avsluttende oppdraget. Men igjen markeres utvikling ved at oppsummeringen av ens handlinger i historieforløpet ikke er isolert til ens egen overlevelse, men hele galaksens. Bildet har blitt ekstremt forstørret, og fører til en ektefølt frykt for konsekvensene av valgene man gjør. Illusjonen om reell påvirkningskraft får dermed et avgjørende håndfast anker i selve opplevelsen, fordi vi vet at spillet mer enn gjerne straffer deg for ikke å ha forberedt deg godt nok til oppgjørets time.

Hvert tilskudd til den militære innsatsen beskrives i detalj, enten det er snakk om en spesifikk avdeling som nettopp ble rekruttert eller en reporter som får kringkaste direkte fra Normandy for å spre kunnskap og kampvilje. Smidig innført i det totale regnestykket fnner vi flerspillerdelen, som i likhet med mange andre Horde-varianter lar deg og opptil tre andre venner eller tilfeldige kjempe mot bølger av fiender på relativt små kart. Resultatet av kampene, hvor soldaten din (ikke Shepard) går opp i nivå og får nytt utstyr, representeres ved økt beredskap i enspillerdelen. Jeg liker når ulike deler av spillet “snakker” med hverandre, og det øker følelsen av en kollektiv innsats som også ellers gjennomsyrer tematikken i historien.

Dybden i online-modusen er imidlertid ikke voldsom sammenlignet med den tilsvarende, men mye bedre, varianten i Gears of War 3. Man får muligheten til å spille med alle klassene man kjenner til fra før, og så dreier det seg rett og slett om å være flink til å slåss. Det taktiske elementet uteblir noe, utover det å koordinere ulike klasser med resten av laget og disponere ulike krefter riktig. Modusen er også neglebitende vanskelig, selv på de letteste “Bronze”-utfordringene. Så er heller ikke påvirkningen på enspillerdelen avgjørende; med flittig utførelse av sideoppdrag kommer man langt nok. Likevel er det fint å føle at man kan bidra til krigen og få mettet onlinebehovet i en velfungerende og absolutt underholdende ekstradel.

Komplekst

Det er vanskelig å beskrive hva som hever Mass Effect 3 over forgjengerne, for bildet er i mine øyne veldig komplekst. Rent objektivt er det flere ting å sette fingeren på, for eksempel den tunge regisseringen som skaper litt mindre valgfrihet enn før. Man har riktignok en drøss av sideoppdrag å gjøre, men de er stort sett tett samkjørt med hovedhistorien, eller veldig overfladiske. Man kan få en GTA IV-aktig følelse av å bli konstant bombardert med meldinger om at den og den vil ha en tomannsprat, eller at ett eller annet sted er invadert av Cerberus og trenger hjelp, for ikke å snakke om alle småoppdragene man får lesset på seg etter å ha uskyldig overhørt en samtale på Citadel. Disse er gjerne korte og enkle, uten særlig fordypning. Iblant stopper man opp, ser på klokka og konstaterer at de siste timene gikk med til heisturer rundt omkring på Citadel og Normandy, og kjenner at de 30- 40 timene man ender opp med å bruke på en gjennomspilling består av mye kunstig forlenging.

Det kan også innvendes at graden av utforskning blir for liten med bare Citadel som frittgående område. Tidligere hadde vi både Illium og Omega, som hver representerte galaksens mange ansikter med sine bakgater, marked og ikke minst nattklubber. Mange vil også savne lojalitetsoppdragene fra Mass Effect 2, som denne gangen er fraværende, med noen unntak, som med nykomlingen James, hvor lojalitetsspørsmålet gjøres unna med en skikkelig godprat istedenfor et eget oppdrag.

Storslagent 

Det hviler imidlertid en dyster følelse av tidspress gjennom hele spillet. Jorda er tross alt under angrep, og hvert bortkastet minutt betyr flere tapte menneskeliv. En interessant, og menneskelig kontrast er at det dermed blir ekstra deilig å få et avbrekk i blant, en tematikk mange av sideoppdragene påpeker selv. “Uten mat og drikke…” og så videre. I lys av hva som faktisk skjer i spillets historie, føler jeg et genuint hastverk med å avslutte krigen raskest mulig, og dermed aksepterer jeg at det ikke er rom for utforskning på like mange steder som før. Det hadde sin funksjon i de andre spillene, denne gang er det rett og slett andre omstendigheter.

Noe av det beste med eposet har for meg vært den langsomme utforskningen av forskjellige verdener, vel gjennomtenkte dialoger med figurer man knytter seg til, og ren nytelse av atmosfæren. Om man skulle føle seg snytt for denne friheten i seriens klimaks, har man gått glipp av den suverene måten Bioware har integrert alle suksessfaktorene fra før på en strammere, men også mer hardtslående måte.

Lojaliteten man måtte gjøre seg fortjent til i forgjengeren, får i flere sekvenser et helt utrolig og storslagent resultat.  Atmosfæren man tidligere måtte oppdage selv i Omegas smug og ved utsikten fra Illium er overrepresentert i noen helt sinnssyke kulisser i de fleste av hovedoppdragene. Jeg sitter igjen med å føle at alle forventninger innfris og behov fylles, men naturlig nok skjer det litt mer etter utviklernes fløyte enn min egen. Det synes jeg er helt akseptabelt, nesten obligatorisk, når en saga på Mass Effects størrelse skal rundes av.

Old school 

Det er mye dialog og mellomsekvenser i Mass Effect 3, og i likhet med de foregående spillene merker man et markant skille mellom de handlingsrettede sekvensene og actiondelene. Dette ble for alvor tydelig i toeren, og treeren spiller på mye av den samme formelen. Forskjellene er at regien som binder det hele sammen er ganske mye bedre denne gangen, og det oser av overskudd og dyr produksjon. I tillegg er selve kjempingen et stort skritt videre fra toeren, som i seg selv ble hyllet for å være et kvantesprang fra eneren.

Jeg må innrømme at jeg savnet det litt mer konservative systemet  fra det første spillet, som utkom før begrepet actionrollespill var blitt industristandard. Før alle roper “Mako-elsker!!” må jeg understreke at jeg satte stor pris på den mer strømlinjeformede opplevelsen vi fikk senere, men jeg irriterte meg likevel litt over at systemet føltes dummet ned for å få med flere målgrupper. Til min store glede har man denne gangen gått tilbake til mye av dybden i rollespillelementene, og det snakkes igjen om DPS og 500 damage fordelt over fem meter i elleve sekunder.

I tillegg til oppgraderingen av ferdigheter, som denne gang er enda mer sentrert rundt det å velge mellom ulike fordeler på de siste nivåene av en ferdighet, kan våpnene mekkes på med oppgraderinger og nye modeller. Oppgraderingene er ganske dyptgående og dreier seg om nye ekstradeler som lengre munning, kikkertsikte eller endring i funksjonalitet. Bedre utgaver av våpenmodellene fås riktignok ved å enkelt og greit kjøpe dem eller plukke opp et våpen du har fra før på slagmarken, så den utbredte lootingen fra det første spillet er ikke helt tilstede. Det passer naturligvis bedre med oppdragenes økte tempo og intensitet, og jeg er takknemlig for det høflige tilbakeblikket vi tross alt får.

Forbedret

Alle de klassiske våpenmodellene er med, sammen med en drøss nye. Samtlige av de nye våpnene både ser og føles ekstremt bra ut, og selv med min fremskredne fobi for laservåpen falt jeg pladask for et par av de nye jernvarene som ikke bruker gode gammeldagse prosjektiler. Man har valgt å gå bort fra en egen plass til tunge våpen som rakettkastere og den mektige Cain-kanonen, og isteden valgt å integrere disse i ekstra tunge varianter av de vanlige klassene. Vekt er faktisk en faktor, og går på bekostning av nedkjølingstid mellom bruk av krefter. Skal man være maksimalt bevæpnet med Black Widow-sniperen og den tyngste hagla, må man klare seg uten eksempelvis Adrenaline Rush og Concussion Shot. Balansemessig gir det mening, og før hvert oppdrag må man avgjøre om man skal gå inn lett bevæpnet og fleksibel eller som en levende panservogn.

Den faktiske skytingen har også fått seg en skikkelig overhaling. Systemet minner nå om en smidigere versjon av det velbrukte coversystemet kjent fra omtrent alle tredjepersonsspill de siste årene, men fortsatt med Mass Effects egen umiskjennelige formel hvor biotiske angrep og hyppige taktiske pauser ved hjelp av ferdighetshjulet preger slagmarken. Shepard kan hoppe og rulle rundt, og føles treig kun når han skal klatre over kanter. Omtrent alle områder har fått seg en finpuss, fra fiendeanimasjoner og kunstig intelligens til utvalget krefter og oppgraderingen av dem. Kjerneformelen kan være så oppbrukt den bare vil, det føles fortsatt som Mass Effect og ikke en billig kopi av Gears of War eller noe annet.

Utseendemessig ligger Mass Effect 3 ganske nærme toeren, men med et litt mørkere og modnere preg på designet og hakket bedre teknologi. Det som virkelig synes er imidlertid den fornyede kvaliteten på både kulisser og mellomsekvenser. Vi får være med på noen helt ekstreme sekvenser, både under selve kampene på eksempelvis en måne med en svær planet over hele himmelen eller i mellomsekvenser med enorme Reapers og andre storslagne elementer. Sammen med et lyddesign som når nye høyder, samt forbedret dialog og stemmeskuespill, er Mass Effect 3 en underholdningspakke av dimensjoner.

Lament

Det spesielle med en serie som Mass Effect, som har pågått så lenge og dermed fått etablert et enormt og omfattende univers, er at alt som skjer i spillet får en helt annen effekt enn hvis samme virkemiddel hadde blitt brukt i en annen tittel. Avslutningen på serien tar i bruk mange klisjefylte triks, men når Shepard holder pep-talk eller det kastes smale referanser til det første spillet (og ikke minst Star Wars), fungerer det ekstremt bra. Nå er selvfølgelig manuset og stemmeskuespillet i en helt annen klasse enn normalt, men det viktigste tror jeg er forholdet man har til serien som helhet. Jeg blir ikke flau av pompøse taler og harry bromance, jeg blir rørt. Fordi jeg er glad i rollebesetningen, min egen Shepard som bokstavelig talt er den samme som da jeg spilte det første spillet, og hele det fordømte universet sagaen utspiller seg i.

Og det er attpåtil bare en av bestanddelene i en suksessformel som gjør at jeg gladelig kaster høyeste karakter etter spillet. På mesterlig vis er spillet både en forbedring, revisjon, hyllest og verdig avslutning på den spillserien som kanskje har stått meg aller nærmest i nyere tid. Har man ikke fått med seg serien, er det heller ingen skam å begynne fra begynnelsen nå, for researchrelatert mimring kan bekrefte at selv eneren holder seg utmerket fortsatt. Forelskelse gjør kanskje blind, men dette er ekte kjærlighet.  

Se flere bilder fra Mass Effect 3 på neste side!

Mass Effect 3 er utviklet av Bioware og utgis av Electronic Arts. Spillet lanseres på Xbox 360, Playstation 3 og PC.