Jeg elsker «Super Meat Boy». Det er hardt å være spillanmelder på denne tiden av året, vi formelig drukner i store spilltitler som skal pløyes gjennom fortest mulig for å anmeldes. Når så et enkelt plattformspill med gammeldags gameplay, simpel kontroll, og avhengighetsskapende spillstruktur dukker opp, blir det som et kjærkomment pust i bakken. Farvel halvtimes lang tutorial. Farvel tykke manual med 50 knappekombinasjoner som skal pugges. Velkommen kjapp og brutal galskap i «Super Meat Boy».

Kjøtt og plaster

Historien er gjengitt som en typisk absurd amerikansk tegnefilm. Du er helten Meat Boy, en blodig kjøttklump. Kjæresten din er Bandage Girl, og skurken er en baby i en robot kalt Dr. Fetus. Som kidnapper kjæresten din. Og da er jakten i gang.

Som Meat Boy er kontrollen ganske enkel. Spillet er et klassisk todimensjonalt plattformspill, og du har to knapper å holde styr på: løping og hopping. I løpet av over 300 nivåer skal du løpe og hoppe deg frem til kjæresten din, bare for å se hun forsvinne til neste nivå.

Og det høres kanskje relativt lite inspirerende ut, men den store spillegleden i «Super Meat Boy» kommer fra den knallharde vanskelighetsgraden og mestringsfølelsen. De første nivåene er greie nok, men så dukker sirkelsager og fiender opp, sammen med bittesmå plattformer, vegghopping, vifter og krav til en nærmest umenneskelig presisjon. Det blir kjempevanskelig veldig fort, men aldri for vanskelig.

Jeg klarer nemlig ikke å gi opp. Jeg kommer til et nivå som ved første øyekast virker umulig, men så lærer jeg meg hvordan jeg skal hoppe, når jeg skal vente, hvor jeg skal klatre, og nærmer meg målet sakte men sikkert. Meat Boy dør kanskje et tresifret antall ganger på veien mot målet, men det spiller liten rolle. Alle nivåene i «Super Meat Boy» er små og kompakte, og kan som regel rundes på sekunder hvis man er presis og kjapp nok.

Se traileren til «Super Meat Boy» her:

Og når jeg endelig treffer Bandage Girl, og runder et brett jeg har slitt med i tyve minutter, er gleden enorm. Følelsen av å mestre en utfordring er nærmest uovertruffen, og det er med en blanding av gru og glede jeg begir meg ut på neste nivå.

Fleipete

«Super Meat Boy» vinner på flere områder. Ikke bare er grafikken humoristisk med kule mellomsekvenser og fjollete humor, den er i tillegg lynkjapp og responsiv når man spiller. Det tar tid å mestre full kontroll over Meat Boy (eller tilleggsfigurene som man låser opp underveis), men når den først sitter føles spillet som et klassisk arkadespill med et topptrimmet kontrollsystem.

Musikken fortjener også å nevnes, et herlig variert lydspor med alt fra retroaktig chipmusikk til pompøse symfoniorkestre kler spillet godt.

Selv om jeg elsker «Super Meat Boy» ser jeg at spillet kanskje ikke vil appellere til alle. På papiret er det ganske simpelt, og den nådeløse vanskelighetsgraden, som jeg anser som en utfordring av mine gamer-ferdigheter, vil nok andre avskrive som “alt for vanskelig” å gi opp allerede i spillets første verden. Jeg vokste opp med arkadespill, og er vant til nådeløse utfordringer i spill, men dagens spill har en mye mer tilgivelig vanskelighetsgrad enn de gamle spilleautomatene, og for mange vil kanskje «Super Meat Boy»s nådeløse krav til presisjon og tålmodighet bli for mye forlangt.

Men for alle andre, som tåler en skikkelig utfordring, og som er sugen på et spill av den gamle skolen med varierte og krevende presisjonsprøver, er det bare å dra frem kredittkortet og laste ned. «Super Meat Boy» 

Se flere bilder fra «Super Meat Boy» på neste side.

«Super Meat Boy» er utviklet og utgitt av Team Meat. Spillet er tilgjengelig på Xbox Live Arcade og kommer senere til PC og Wii Ware.