Jeg er tilbake i Far Cry. Nok en gang er jeg strandet i villmarken. Denne gangen riktig nok noen gode sjumilssteg unna de afrikanske savannene fra forgjengeren, men utgangspunktet er det samme: Omringet av ugjestmild natur, jaget av en ugjestmild militia som er utstyrt med svært ugjestmilde våpen

Hvem, hva, hvor?

Akkurat nå står jeg imidlertid midt i en landsby befolket av vennligsinnede innfødte. At de ikke prøver å drepe meg ved første øyesyn plasserer dem automatisk i min indre krets av beste venner på øya, og jeg håper det holder seg slik.

Jeg aner ikke hvordan jeg, eller kanskje heller Jason Brody,  som figuren jeg kontrollerer heter, havnet her. Det vil si, jeg vet at han en eller annen gang tidligere i spillet har strandet på øya, og har havnet i klammeri med Vaas, han sinnssyke piraten med alle monologene i de utallige Far Cry 3-trailerne som har blitt sluppet den siste tiden siden E3-messen.

Fritt frem på Rook Island

Jeg sitter i København og blir instruert av en representant for Ubisoft som vet hva han snakker om, men det er ikke alt han vil røpe. Som for eksempel hvordan Jason havnet i denne knipa, eller hvor lang ut i spillet jeg befinner meg når demonstrasjonen begynner. “Et godt stykke” får jeg vite. Greit nok.

Kartet mitt er utstyrt med en haug med informative ikoner, som enten forteller meg hvor jeg kan shoppe, spille minispill, hvilke områder som tilhører hvem, og så videre.

Jeg blir forsiktig informert av Ubisoft-karen om at muligheten er til stede til å finne seg et radiotårn eller fiendtlig landsby å erobre, men han understreker samtidig, nesten komisk tydelig, at dette er et totalt åpent spill og at jeg selv bestemmer hvordan jeg vil spille det. Flott det, men jeg har ingen ting i mot å bli holdt litt i hånda innledningsvis. Så jeg peiler meg inn på et nærliggende radiotårn. På tide å ta over Rook Island.

Piratradio

Jeg kaster meg inn i en sliten jeep som står parkert i nærheten, tramper gassen i bånn, og vingler avgårde som om jeg hadde en promille som matchet skonummeret mitt. Heldigvis sitter kjørekontrollene overraskende kjapt, men jeg rekker et par kolbøtter ut i de vakre omgivelsene før jeg er relativt trygg bak styret.

Radiotårnet jeg har peilet meg inn på befinner seg på toppen av en bakketopp, og som i de andre Far Cry-spillene kan jeg selv velge hvorvidt jeg skal ta meg opp via konvensjonelle bilveier, eller ta meg en kreativ klatretur. Det viser seg at “klatre” fremdeles ikke lar seg gjøre i Far Cry-universet (annet enn i stiger), så det begrenser seg til å lete etter skrenser som er akkurat slake nok til at jeg kan løpe opp dem. Fanken. Skulle tatt veien.

Radiotårn fungerer litt som i Assassin’s Creed-spillene, bortsett fra at man ved å overta dem, også overtar et gitt område i umiddelbar nærhet. Det betyr at så snart jeg har dratt i spaken i toppen av tårnet, vil piratene i området slutte å lage veisperringer når jeg først har fjernet dem én gang. Fiffig. Lett var det og. Siden jeg strevet meg opp bakveien, viste det seg at jeg dermed unngikk en vaktpost som ellers ville budt på problemer. I stedet klatrer jeg opp i bakgrunnen, mens de fortsetter sine daglige pirat-gjøremål.

Bikkjeslagsmål

Dette usedvanlig enkle, men svært så uproposjonelt effektive gjøremålet ga selvsagt mersmak, men jeg måtte bedrøvet innse at den delen av kartet Ubisoft hadde sluppet meg løs på ikke inneholdt flere radiotårn. Jeg tar meg en tur i skogen på måfå mens jeg pønsker på hva neste mål skal være. Det tar ikke lang tid før jeg hører knurring i buskene. Hva er dette? Hunder?

De angriper i flokk, men jeg har tatt med pistol til et bikkjeslagsmål – alle vet hvordan det går. Så det tar selvfølgelig ikke mange kulene før jeg oppdager nok en ny hobby: flåing. Jeg lener meg over det nærmeste dyret, og blodet spruter over skjermen. Tankene går raskt til slaktingen i Red Dead Redemption. “Disgusting”, fnyser Jason. Nøyaktig som i Red Dead Redemption. Morsomt.

Men hunder er ikke alt den tette jungelen på Rook Island har å by på. Pirater patruljerer jevnlig områder jeg ikke har fått kontroll på ennå, og om utforsking er din ting, er det en god ide å gjøre det med grei avstand til øyas veinett, oppdager jeg. Etter å ha virret rundt i de fargerike omgivelsene en liten stund, utforsket noen tomme hytter og tatt en haug med pirater, tar jeg meg sammen igjen. Jeg er klar til å overta en base.

Basehopping

Basen i demoen er omringet av høye vegger med kun to porter i, men en nærliggende knaus gir meg et greit overblikk før jeg legger strategien. Skal jeg ta en full Rambo, og løpe inn, eller snikdrepe meg gjennom de mange vaktene på basen? Jeg går for sistnevnte. Til det kommer buen godt med. Stille og dødelig.

Jeg har valget mellom et knippe forskjellige piler, blant annet en som er utstyrt med eksplosiver og en som brenner, men jeg går for standardmodellen. Mindre bråk slik. Etter å ha kartlagt de forskjellige vaktenes overblikk, legger jeg opp en rekkefølge for hvem som skal knertes når. Jeg begynner med vaktene på takene, deretter de enslige som stadig er i bevegelse. Det går ganske greit. En stund.

For jeg er ikke så inne i kontrollene ennå, og da en av pilene mine kun sneier kinnet på en særdeles heldig vakt, begynner kaoset. Alarmen ljomer gjennom leiren, og piratene er i full beredskap. På magisk vis vet alle umiddelbart nøyaktig hvor jeg befinner meg. Og nå begynner biler med flere soldater å nærme seg. De har hørt bråket. 

Full kontroll

Så jeg beiner inn i leiren og slår av bråket, før jeg setter i gang med de alternative, og betraktelig mer bråkete pilene. Etter å ha fylt leiren med flammer og eksplosjoner, ser jeg meg tvunget til å gå over til tradisjonell skyts, og klarer til slutt å få tømt leiren for pirater ved hjelp geværet mitt. Ikke like grasiøst som jeg hadde håpet, men effektivt åkke som. Så nå kan jeg reise direkte mellom landsbyene. Praktisk.

Jeg har nå kontroll over et radiotårn og en base, noe som gjør ferden gjennom nærmiljøet betraktelig mer bedagelig. Fornøyd med min egen innsats, velger jeg å vende tilbake til landsbyen jeg startet opp i for å teste ut knivkasting-minispillet, før jeg innser at min tid på Rook Island er over for denne gang.

Apetittvekker

Ubisoft-karen ser oppriktig stolt ut da jeg takker for titten, og det er ingen tvil om at han har en ganske grei anelse om hva jeg synes. For jeg har kost meg. Det åpne gameplayet som kjennetegner Far Cry-serien er tydeligere enn noensinne, og muligheten for å renske ut områder, og dermed kunne senke guarden litt og fokusere på utforsking, gir en veksling i tempo som jeg savnet stort i Far Cry 2.

 Og den fargerike jungelen på tropeøya vekker nostalgien fra eneren. Jeg skal ikke slå fast her og nå at dette er et toppspill, men den lille biten jeg fikk tilgang på, ga mersmak til tusen.

Far Cry 3 utvikles og utgis av Ubisoft for Xbox 360, Playstation 3 og PC. Spillet lanseres 29. november. Turen til København var dekket av distributør Pan Vision.