Jada, jeg vet at jeg ikke har peiling på bilspill. Det fikk jeg ettertrykkelig høre i kommentarfeltet til min anmeldelse av det sjelløse hermegås-bilspillet Forza Horizon tidligere i høst. Saken er den at jeg liker bilspill, så lenge de våger å by på seg selv, utfordre konvensjonene og ikke bare aper etter konkurrentene.

Intuitivt

For mens Forza Horizon nøyer seg med å gjenskape fjorårets bilspill ligger Need for Speed Most Wanted i tet og viser veien mot neste års bilspill. Dette er actionracing på sitt beste, med en rekke innovative grep som garantert kommer til å bli kopiert av Forza (og andre) racingspill. Følg med i timen, utviklere, her er grunnen til at dere spiser støvet til Need for Speed Most Wanted:

Det første er byen vi befinner oss i. En åpen verden der man kan kjøre hvor man vil og gjøre hva man vil. I motsetning til de tomme åpne spillområdene i Test Drive Unlimited 2 eller Forza Horizon er Fairhaven en fryd å utforske med stor variasjon i landemerker, terreng og veier. Det er gøy å bare cruise rundt i Fairhaven, og det er rekorder å sette og nye biler å oppdage overalt.

I motsetning til andre spill der erhverving av nye kjøretøy utvikler seg til ren grinding der man må spare opp nok penger i billøp for å få råd til å kjøpe en ny kjerre med litt mer hestekrefter under panseret, ligger alle bilene i Need for Speed Most Wanted spredt rundt i byen. Alt du må gjøre er å finne dem, så snart du har funnet dem er det bare å kjøre opp til dem, trykke på en knapp, og vips så er du inne i den nye bilen.

Det fjerner ikke bare en meningsløs økonomi som egentlig bare er en unnskyldning for å slenge med mikrotransaksjoner med ekte penger for å fremskynde progresjonen (jeg ser på deg igjen, Forza Horizon!), men oppfordrer meg til å utforske å bli kjent med byen for å utvide min bilstall. Håndkontrolleren rister når en ny bil er i nærheten, og jeg bremser ned min kjøretur, snuser rundt i bakgater og garasjer, og noen sekunder triller jeg ut i en splitter ny Mercedes.

Denne enkle og åpne måten å oppdage nye biler på er noe som gjennomsyrer hele grensesnittet. Alt man vil gjøre kan man gjøre umiddelbart der og da. Vil du bytte bil er det bare snakk om å trykke et par trykk med styrekryssknappene, og vips så har du byttet ut din nåværende bil med en annen. Sette på andre dekk, like enkelt. Starte et løp, tre trykk med retningsknappene.

Man går aldri ut av bilen i Need for Speed Most Wanted. Her finnes ingen meningsløs kjøring til garasjer og decal-butikker og løpskontorer for å få armbånd eller billetter eller oppgraderinger, alt er tilgjengelig med noen få knappetrykk hele tiden. Det er intuitivt, lettvint og andre bilspill føles tungvinte og utdaterte etter du har spilt Need for Speed Most Wanted.

Det oppfordres også til å mestre alle bilene man finner. Hver bil har sin liste med kappløp man kan delta i. Belønningen for å vinne er nytt utstyr til bilen: off-road-dekk, aerodynamisk panser, bedre gir, nitro, oppblåsbare dekk, og så videre. Disse påvirker prestasjonen til bilen, smart gjengitt via noen søyler som viser hvordan topphastighet, aksellerasjon, vekt og annet vil endre seg om man utstyrer et nytt panser eller nye dekk. Igjen, intuitivt og enkelt, og man blir fort oppslukt av å skaffe seg alt ekstrautstyret til bilene man liker å kjøre.

Actionracing

Fysikk- og kjøremotoren fortjener også å nevnes. Fairhaven er akkurat passe realistisk gjenskapt, med rom nok for noen intrikate og spektakulære ruter over hustak, hopp og gjennom reklameplakater. Bilfysikken er langt fra noen simulator, kjørerfølelsen er nærmere Ridge Racer enn Gran Turismo, men det føles alltid riktig. Det føles riktig å trykke lett på bremsen i en lang hårnålsving for å slenge bakenden gjennom og suse ut på langsiden i 200 kilometer i timer. Eller å bølle motstanderne i veggen for å få en håndfull ekstra poeng i kappløpet. Det er fysisk og intens racing i ekstremt høye hastigheter.

Faktisk så høye at jeg med jevne mellomrom mister kontrollen. Murvegger, biler, trær og andre hindre kommer mot meg så fort at jeg enkelte ganger ikke rekker å reagere og smadrer bilen min. Ikke at det gjør så mye, noen sekunder senere er jeg tilbake i løpet. Spillet balanserer akkurat på grensen mellom å ha kontroll og å miste den, og det er et deilig rush å ligge på denne grensen, å akkurat klare å temme hestekreftene under meg og overliste motstanderne.

En ting som dog irriterer meg litt for ofte er datastyrte medtrafikanter, søndagskjørere som putrer rundt i Fairhaven og hele tiden kommer i veien for meg. Joda, som regel smutter jeg mellom de andre bilene, men jeg har vært på nippet til å kaste håndkontrolleren i veggen et par ganger når jeg midt i et løp redt på oppløpsside peiser inn i sida på en van som kommer ut av et kryss rett før mål, og taper hele løpet.

Som tittelen tilsier er biljakter med politiet i hælene et av høydepunktene i spillet. Politibetjentene er hissig som vepser, og det er til tider ganske vanskelig å riste de av seg. Biljaktene blir omtrent alltid spektakulære, og ender av og til opp som fantastiske historier om hvordan man hoppet over rampen inn i parken, brekkslæddet ned et smug, og så vidt unnslapp lovens lange arm. Unike historier, skapt av meg selv og spillmotoren.

Onlinerevolusjon

Jeg har allerede snakket om det intuitive og innovative brukergrensesnittet i spillet, og den samme enkle fremgangsmetoden har Criterion tatt med seg ut i onlinedelen. Her kjører man sammen i en stor gruppe som skal delta i ulike turneringer delt inn i flere forskjellige løp og utfordringer.

Det er enkelt, et startpunkt dukker opp på GPS-en, og du får beskjed om å kjøre dit. Når alle spillerne har ankommet begynner løpet. Surrekopper som nekter å gjøre som de får beskjed om blir teleportert ditt om de ikke kommer frivillig. Så starter løpet, førstemann til mål, og så videre.

Variasjonen er stor, det handler ikke bare om å kjøre om kapp. En utfordring kan være å hoppe 1500 meter tilsammen fra en ødelagt bro. Eller kræsje flest mulig av motstanderne innenfor et område. Hva med å kjøre fortest mulig forbi en fotoboks? Eller være kongen på en liten haug mens alle de andre bilene forsøker å bølle deg bort for å bli konge selv?

Det er lekent og briljant, gjennomføringen er perfekt. Her er ingen dødtid i lobbyer for å vente på innstillinger og spillere og at folk skal gjøre seg klar. Man sitter bak rattet hele tiden. Man kan fjompe og fjåse mellom løpene, og utforske byen videre. Det er rett og slett den mest avslappende og behagelig onlineopplevelsen jeg har hatt i et bilspill, og jeg fant meg selv i å sitte flere timer enn jeg hadde tenkt på nettet med fremmede for å kjøre, bølle og kræsje om kapp.

Selv når man ikke spiller online lurer onlinebiten hele tiden i bakgrunnen via Autolog 2.0. Spillet informerer deg konstant om hvordan du gjør det i forhold til andre på vennelista di, enten det gjelder ulike kappløp eller fotobokspasseringer. Det er aldri noen manko på utfordringer i Need for Speed Most Wanted, men jeg må innrømme at Fairhaven føles litt tommere når man ikke kjører mot andre ekte spillere.

For en sjanger som i stor grad har nådd målet om å gjenskape bilkjøring mest mulig realistisk, er det gøy å se at det er mulig å videreutvikle bilspillene videre. Criterion har en forståelse for interaksjon og onlineløsninger som løfter spillopplevelsen til nye høyder. Så får heller saueflokken følge etter og kopiere de innovative løsningene i neste års bilspill. Denne høsten er det i hvert fall ingen tvil om hvem som troner øverst på racingpallen.

Se flere bilder fra Need for Speed Most Wanted på neste side!

Need for Speed Most Wanted er utviklet av Criterion Games og utgis av Electronic Arts. Spillet lanseres på Xbox 360, Playstation 3, PC og Playstation Vita 1. november.