Siden Nintendo kom ut med Super Mario Kart til SNES i 1993, har det ikke vært få som har forsøkt å kopiere suksessen. De fleste store spillselskapene har forsøkt seg, med større og mindre hell. Noen spill, som «Diddy Kong Racing», sitter fremdeles kjært i minnene til mange, mens en hel haug med andre spill har gått rett inn i glemmeboken. Hvordan går det når det lynraske pinnsvinet kaster seg i gokarten, og begir seg ut i en kjørekonkurranse mot kjente og kjære figurer fra SEGA-universet?

Mario Kart-klone

«Sonic & SEGA All-Stars Racing» er på veldig mange områder identisk med «Mario Kart», og man kjenner seg fort igjen. Enhver som har vært borti et spill i «Mario Kart»-serien, vil vite nøyaktig hva spillet går ut på, men for de av dere som ikke vet det, foregår det slik: man kjører et race mot syv andre figurer, hvor målet naturligvis er å komme først i mål. Banene er ikke vanlige, asfalterte kjørebaner, men baner i mange forskjellige omgivelser, med alle mulige vridninger og vendinger i alle retninger. På veiene finnes det flere hindere man må forsøke å unngå, samtidig som det er flust av snarveier for å komme seg så raskt som mulig til mål. Rundt omkring på banene finnes det gjenstander man kan plukke opp, som brukes til å senke fienden, kjøre raskere eller beskytte seg. Det er ting fra miner og prosjektiler til gjenstander som speilvender kjøreretningen og snur skjermen på hodet til motstanderen du treffer. Ved snedig bruk av drifting rundt hjørnene, får man også en ekstra liten fartsøkning som kan bli verdifull når man nærmer seg målstreken.

Gøy for én, gøy for flere

Selv om moroa i slike spill stort sett ligger i flerspillerdelen, har SEGA laget en solid enspillerdel som også etterligner «Mario Kart» godt. Enspillerdelen består av vanlig race, hvor du rett og slett kjører et enkelt race på en selvvalgt bane, en «Grand Prix»-modus hvor du kjører i en rekke konkurranser og kjemper om å bli best igjennom fire baner og en oppdragmodus med 64 forskjellige oppdrag som varierer fra å drifte så mye som mulig, til å samle så mange ringer som mulig eller rett og slett vinne et race mot én eller flere andre motstandere. I tillegg til dette kommer «Time Trial»-modusen, hvor de som er opptatt av rekorder kommer til å bruke en del av tiden sin. Her kan man kjøre hvilken som helst bane, og forsøke å slå sin egen rekord. Til denne modusen finnes det en online rankingliste, slik at man kan kjøre og konkurrere mot de beste i verden. Innbakt her finner man også rekordene til noen av de som har vært med på å utvikle spillet, og å slå dem gir deg en ekstra god følelse.

Artikkelen fortsetter på neste side.

Flerspillerdelen består av vanlig race, og en rekke andre konkurransemoduser. Disse varierer fra å kjempe om å samle flest diamanter, eller skyte hverandre til motstanderen mister alle livene sine. Det finnes også en versjon av «Capture the Flag», hvor man skal fange en ChuChu og kjøre den til et avleveringspunkt før motstanderen stjeler den fra deg. Ikke alt er like gøy, men den klassiske «Battle»-modusen er alltid en sikker vinner. Dessverre var det ikke spesielt mange baner å velge mellom.

Du kan spille mot opptil tre kompiser i stuen, men hvis kompisene ikke befinner seg i din umiddelbare nærhet, har du selvsagt også muligheten til å konkurrere mot folk fra hele verden over nettet.

Gavepakke fra SEGA

Hvis du er SEGA-fan, er dette spillet som en gavepakke fra SEGA. Du kan kjøre om kapp på 24 forskjellige baner, som alle er basert på et eller annet SEGA-spill, som for eksempel «Sonic Heroes», «Samba de Amigo» og «Super Monkey Ball». De 20 figurene man kan velge mellom kommer også fra SEGA-spill, men er hentet fra et bredere utvalg av SEGA-klassikere. Eksempler på disse karakterene er Ryo Hazuki fra «Shenmue» og B.D. Joe fra «Crazy Taxi». Hvis du spiller Wii-versjonen kan du spille med din Mii i tillegg til de 20 figurene, og hvis du spiller på Xbox 360 er din Avatar og Banjo & Kazooie tilgjengelig. PS3-eiere har dessverre ingen eksklusive figurer.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Mye å gjøre og se

Selv om det er veldig likt Mario Kart, er det imidlertid mye som gjør spillet verdt å spille. Det tar en stund å komme seg igjennom hele spillet, for det er mye å låse opp og det er mye å ta seg til. Når du kjører får du Sega Miles, basert på hvor godt du har kjørt. Disse fungerer som valuta i butikken i spillet, hvor du kjøper nye baner, figurer og musikk. Når du har låst opp alt, har du Grand Prix-modusen å spille igjennom på tre forskjellige vanskelighetsgrader og 64 oppdrag å løse; alle hvor det er om å gjøre å få best mulig rangering. Når alt annet er gjort, kan man sitte i en evighet for å slå sine egne og andres rekorder i «Time Trial»-modusen, eller spille mot andre over nettet.

SEGA har gjort en god jobb med det visuelle, for spillet er veldig pent. Banene er godt designet, og du får en god fartsfølelse på noen av de raskere banene. Det gjør at man gjerne blir litt kry når man får til en lang rekke med godt beregnede fartsøkninger, og suser gjennom svingene med omgivelsen flyvende forbi i sin uklarhet på grunn av den høye farten. Dessverre sliter spillet med å holde antall bilder per sekund jevnt i de mer intense scenene, noe som går utover fartsfølelsen og flyten.

Tilfeldigheter

Som nevnt tidligere, har man tre forskjellige vanskelighetsgrader. De er relativt godt balansert, selv om det på den vanskeligste vanskelighetsgrader ofte kan virke som om det i en større grad er tilfeldighetene som bestemmer hvem som vinner, enn ferdighetene dine. Man kan lede et race hele veien, før man brutalt blir slaktet av motstanderens våpen i tur og orden like før målstreken, for så å havne på en langt dårligere plassering. Dette er noe det er vanskelig å gardere seg mot, og det er derfor litt bittert å tape på grunn av det.

En god konkurrent

Skal man først kopiere et spill, kan man likevel kopiere det beste. For til tross for å være slående likt «Mario Kart», er spillet et godt og underholdende spill. SEGA har langt på vei laget et spill som kan måle seg mot «Mario Kart», som i mine øyne fremdeles holder kronen for å være beste spill i sin sjanger. Jeg har derfor vanskeligheter å anbefale spillet til Wii-eiere som ikke har spilt «Mario Kart Wii» ennå. Hvis du imidlertid eier en PS3 eller Xbox 360, eller rett og slett har spilt igjennom «Mario Kart» og er sulten på mer, så kan jeg anbefale dette. Hovedsaklig er det flerspillerdelen som vil få deg til å vende tilbake, men en god og rik enspillerdel holder deg også opptatt en stund.