26 år etter Garou: Mark of the Wolves er SNK tilbake med et nytt spill i serien. Men i en tid hvor slåssespill er bedre enn de har vært på lenge, har Terry Bogard, Rock Howard og…. Cristiano Ronaldo (??!) det som skal til for å få slått skikkelig fra seg?

Fatal Fury: City of the Wolves har en noe spesiell stamtavle. Det er en direkte oppfølger til arkade spillet Garou: Mark of the Wolves, som i rundt tusenårskiftet ble lansert på Arkade, NeoGeo, Dreamcast og senere PlayStation 2, før det enda senere dukket opp på alt som kan krype å gå av plattformer fra og med 2009 lanseringen på Xbox Live Arcade.

Det var igjen den andre spin-off serien fra hovedserien Fatal Fury, som var det første slåssespillet som introduserte Terry Bogard, som mange i dag kanskje kjenner som den litt rare, college jakke og caps kledde gjestekarakteren i Super Smash Bros. Ultimate som veldig få visste hvor kom fra, men som egentlig var en så å si like adelig slåssespill karakter som Ryu, Kazuya eller Scorpion, dog bare langt mindre kjent.

Og det er nok fordi de siste 20 årene har SNK vært så å si usynlige i spill landskapet. Selskapet som var en av de virkelig store spillerne i arkade og hjemmekonsoll gamet på 80 og 90 tallet med serier som The King of Fighters, Ikari Warriors, Windjammers, Metal Slug og Samurai Showdown i stallen sin, bare for å nevne noen få, har nemlig vært gjennom en meget turbulent tid.

Etter en håndfull flørter med konkurs, oppkjøp, søksmål og salg har SNK nå havnet i hendene til kronprinsen av Saudi Arabia, Mohammed Bin Salman gjennom hans MiSK Foundation, som nå eier hele selskapet. Så hvis du merker en anelse av bitter ettersmak etter å ha spilt Fatal Fury: City of the Wolves, så er det bare smaken av tortur, brudd på menneskerettigheter, bestillingsdrap på dissidenter og journalister som dekker dette. Oopsie. Men hey: Cristiano Ronaldo, amirite? Er jo nesten et menneskerettighetsbrudd i seg selv å ha han med.

City of the Wolves er på mange måter et typisk todimensjonelt slåssespill som i likhet med Mark of the Wolves i stor grad bare bruker en to dimensjonell rad som slåssområdet, men to rad systemet fra Fatal Fury, hvor kampene spiller seg ut på tvers av to rader som gir spillet en slags ekstra dimensjonal og spillmekanisk dybde, dukker opp i en av nivåene.

Det aller meste av arven fra Garou: Mark of the Wolves er også ivaretatt. T.O.P systemet, hvor spillere får velge hvilken tredjedel av lifebaren de vil at karakteren deres skal ha tilgang til et lite knippe supermoves, har økt skade og gradvis får igjen liv, dukker opp under det nye navnet S.P.G (Selective Potential Gear).

Det samme gjør Just Defense parreringssystemet, hvor hvis en spiller blokkerer et angrep i aller siste liten så får de tilbake litt liv og kan gjøre et motangrep, selv hvis de er satt ut av spill og ikke er i stand til å angripe ellers.

«Gear» systemet er også tilbake, hvor spilleren har tilgang til to metere bygger seg opp i løpet av kampen. Når en av dem er fylt kan spillere utføre karakterspesifikke «Ignition Gear» angrep, og er begge fylt så kan de utføre «Redline Gear» angrep. Er karakteren i S.P.G delen av lifebaren sin når de gjør en «Redline Gear» så utløses det kraftigste angrepet til karakteren, «Hidden Gear»

En ny mekanikk er spillets «Rev» system. Spillere kan utføre en rekke forskjellige «Rev» evner, deriblant «Rev Arts» som er forbedrede utgaver av karakterenes spesiall angrep, «Rev Arts» som lar spilleren raskt skape avstand mellom seg selv og motstanderen, «Rev Accel» som hjelper spilleren med å sy sammen kombinasjonsangrep, og «Rev Guard», en blokkeringsmanøver som dytter motstanderen vekk når angrepet deres treffer.

Etterhvert som spilleren bruker «Rev» teknikker så fylles gradvis et meter opp, og når det er fylt helt opp så blir karakteren overopphetet og spilleren vil ikke være i stand til å bruke noen av «Rev» teknikkene før det har gått ned igjen. Hvor raskt det går ned er knyttet til hvor aggresiv spilleren er.

Slåssingen i spillet føles veldig god. Det er relativt ukompliserte inputs til et slåssespill å være, det er ikke for lange strenger med kombinasjoner og blir dermed litt mer som Street Fighter enn eksempelvis Tekken. Det er litt mye å holde i hodet på en gang med SPG, Ignition Gear, Redline Gear, Hidden Gear, Alle de forskjellige REV evnene, Just Defense og Hyper Defense, men om man bare vil spille det som et tradisjonelt slåssespill med low mid high spark og slag så er det rom for det også. Du kommer bare til å få juling når du går online hvis du baserer deg på kun det.

Historien i arkade modusen til spillet er…. for komplisert til å i det hele begynne på, men fortsetter fra Garou: Mark of the Wolves og omhandler Geese Howard sitt ettermæle. Fatal Fury serien er en av de bedre når det kommer til å la avdøde karakterer være døde, det skal de ha. Men utover det syntes jeg ikke presentasjonen av historien er spesielt god. I all hovedsak består den av stemmer overlagt stillbilder som ikke ser spesielt bra ut.

Det finnes også en single player modus med veldig overfladiske rollespill elementer som heter «Episodes of South Town», hvor karakteren du spiller som går opp i level og du som spiller kan velge oppdragene/kampene i tur og orden eller etter hvilken utfordring du ønsker. Gjennom denne modusen låser du opp bonus innhold til spillet som nye kostymer, fargevariasjoner, musikk fra de eldre spillene i serien og så videre.

Online flerspilleren har kryssspilling og rollback netcode, noe man alltid liker å se i slåssespill som har lyst til å slå gjennom.

Jeg syntes i starten at den visuelle stilen kræsjet litt med forventningene mine til hva en oppfølger av Garou kom til å se ut, og jeg tror jeg hadde foretrekt en stilart mer i retningen av hva Arc System Works har fått til med Guilty Gear, men det de har fått til har virkelig vokst på meg. Jeg har sagt det ofte at spillindustrien er blitt god på å etterligne japanske tegneserier sin stil, men gjøre det sitt eget.

Det hører sjeldenheten til at jeg drar frem prislappen i anmeldelse som dette, men det føler jeg at jeg må denne gangen. Fatal Fury: City of the Wolves er den typen spill som man typisk ville sett sluppet for omtrent halvparten av prisen SNK krever, og når man sammenligner hva dette spillet byr på med spill som Guilty Gear: Strive, Street Fighter 6 og Dragon Ball FighterZ så føler jeg ikke at Fatal Fury klarer å lage et godt nok argument for hvorfor du skal velge det. Sett bort fra at du kanskje er en ihuga NeoGeo fan.

Vi lever nå i en verden hvor vi kan si at fullpris for et videospill, være det seg den nye prisen AAA spillene har lagt seg på, den mer tradisjonelle 599 eller 649 eller lavere, bør si noe om hvor mye man kan forvente rundt spillet man kjøper. Jeg sier ikke at Fatal Fury: City of the Wolves ikke kvalitativt er verdt pengene. eller at som har vært fan av serien og har ventet på en oppfølger i 26 år ikke kommer til å få valutta for pengnee sine. Jeg er en av dem. Men selv for meg syntes jeg det er litt i dyreste laget når spill som Street Fighter 6 og Guilty Gear Strive føles som om de tilbyr så mye mer, og det helt uten den forannevnte bitre ettersmaken.