Med rundt 20 spill på nakken kan man trygt si at WWE serien er populær. WWE Smackdown VS Raw, WWE/F Smakcdown, WWE og WWE2K er seriene wrestling showet har publisert spill gjennom siden år 2000. WWE2K18 er det femte spillet i 2K serien. For de som lurer, står WWE for World Wresteling Entertainment.

Jeg satte meg spent ned med WWE2K18 og var klar for en helaften med sprø wrestling bonaza. Jeg hadde spilt mange av spillene tidligere og forventingene var på topp. Men fy så skuffet jeg ble.  Først prøvde jeg ut enspiller modusen «MyCareer» hvor man får designe sin egen wrestler. Man får velge mange forskjellige typer kropp, hode, hår, vekt, høyde  og stil etc. Det første som slår meg er hvor stivt det hele er. Animasjonene i «karakterlageren» er træge, og det er masse lasting. Lastingen er forøvrig et problem gjennom hele spillet. Når jeg omsider setter igang med «MyCareer» blir jeg slått i trynet med et latterlig forsøk på RPG. Man skal manøvrere wrestleren sin gjennom ulike lokaler (Treningsrom, arena etc) og snakke med trenere, sponsorer og motsandere osv. Det er et fint konsept, men det er fryktelig dårlig gjennomført.

Animasjonen når man beveger seg rundt i det statiske landskapet er klein og de andre karakterene rundt står bare rundt å kikker ut i lufta eller snakker og gestikulerer til seg selv. Når man prater med karakterene, noe man må gjøre for å komme videre, er det med utrolig stive og repeterende annsiktsutrykk, og en haug med tilsynelatende vilkårlig gestikulering. Men det verste er mangelen på stemmeskuespill. Et spill, med så mye resurser bak seg, og som tilsynelatende satser veldig hardt på denne nye modusen, burde ta seg råd til skuespillere eller faktiske «wrestlere» som kan spille inn dialogen. All kommunikasjon med andre karakterer foregår via dårlig animasjon og TEKST. På toppen av det hele er alt som foregår bak scenen (og det er mye) så glitchete at man skulle tro det ikke hadde forlatt alpha-stadiet. Hver bidige gang jeg løp gjennom en gang og over noen kabler, ble bena til karakteren min hengende igjen og strukket utover, mens overkroppen fortsatte og kameraet gikk berserk.

Mellom hver kamp eller treningsøkt i «Mycareer» må man også forlate «området» og komme igjen dagen etter. På enkelte arenaer tar det et par minutter og komme seg «ut», og når man er ute venter 3-5 minutt med lasting. Det er også lagt mye fokus på valg og personlig utvikling av karakteren, danning av allianser og fiender etc.  Her er det også fullstendig skivebom. Historien spinner ut av kontroll, karakterer sier feil navn så ofte at fortellingen bare blir tull og man har tilsynelatende ingen valg som faktisk spiller noen rolle.

Det som kunne vert en fantastisk reise inn i WWE verden, hvor man kan møte store karakterer som John Cena og The Rock ender opp med å føles som et slit.  Man må utføre absurd spesifike og repetere oppgaver når man faktisk wrestler, og de forferdelige «backstage» sekvensene er så glitchete at det gjør vondt. Alt dette koker ned til en ting: Det er ikke gøy.

Heldigvis er ikke «MyCareer» hele spillet. Kampene i seg selv må også nevnes. Hvis man omsider får låst opp alle karakterene, har man faktisk hele 195 spennende wrestlere å boltre seg med. Karakterene er kjente og mindre kjente wrestlere fra WWE universet og alle har sin egen stil. Det som er synd forøvrig er seriens gjennomgående problem med dårlig gjennomført AI. Spiller man mot komputeren kan det hende at motstanderen din bare slutter å angripe, løfter deg opp og aldri hiver deg, eller bare vandrer meningsløst rundt i ring. Også under selve kampene er glitching et stort problem. Og hvis man velger å prøve den nye, herlig kaotiske 8 mot 8 modusen må man ihvertfall belage seg på at spillere forsvinner gjennom gulv eller lignende.  På en annen side er gameplayet morsomt og alle minispillene i en kamp er blitt betydelig forbedret fra foregående år. Når alt klaffer, selv om det skjer sjeldent, er det utrolig gøy. Å smelle en klappstol over hodet på motstanderen din (helst en venn) eller å kaste ham inn i armene på Big Show for å se ham bli pælmet ut av ringen er utrolig tilfredstillende.

Atmosfæren rundt kampene, de livlige kommentatorene og de brautende wrestlerne er veldig positivt og bidrar til en litt bedre helhetsopplevelse. Og selv om det er vanskelig å mestre, er selve styringen av karakterene og angrep bra gjennomført. Som sagt, ting er utrolig morsomt når det først klaffer.

Grafisk sett er WWE2K18 er forbedring fra forgjengerne, ting ser bra ut og lyskvaliteten er bra. Wrestling-spill har lenge slitt med dårlig grafikk, og heller ikke dette er imponerende, men det er som sagt bedre. Musikken man blir servert under de utallige lastetidene og smått rotete menyene passer bra med stemingen og er bra i mine ører, selv om jeg gjerne ville hørt litt flere sanger.

WWE2K18 har mange gode ideer, det prøver hardt, men feiler desverre. Det har blitt gjort enkelte forbedringer fra forgjengerne, men det henger fortsatt mange småfeil med i serien.  Det lille som trekker opp av bra kamper og atmosfære veier ikke opp for lange lastetider, utilgivelig mye glitching og en grusom historie modus.  Til en fullpris på hele 649,- kroner for orginalversjonen til PS4 føles spillet som en god gammel rip-off.