Denne gangen er det temauke i iTouch-avdelingen. Her kommer anmeldelser av spill som gjør deg i stand til fritt å velge om du vil være viking, ninja, cowboy, gladiator eller eeh kapitalist? Skulle du velge det siste og laster ned alle spillene i vill kapitalrus, vil det koste deg litt over femtilappen.

The Horrible Vikings

Utvikler: Low Five Games/Benjamin Padget
Pris: 17,-

Har du en iPhone eller iPod Touch er sjansene store for at du har spilt «Angry Birds». Helt siden det ble utgitt på slutten av 2009 har det dominert salgslistene i Apple-butikken, og det har mottatt en rekke lovord fra alle kanter. I mine øyne er ikke «Angry Birds» noe dårlig spill, men jeg synes ikke det er spesielt gøy heller.

Etter å ha sett de forskjellige fuglene flakse seg gjennom en del brett blir det forbasket vanskelig. Ikke noe galt i seg selv. Problemet med sinnafuglene er at de gir deg minimal kontroll. Du slynger de avgårde fra katapulten og håper på det beste. Det er med andre ord litt for avhengig av blind prøving og feiling med en stor dose flaks.

Med «The Horrible Vikings» har «Low Five Games» byttet de sinte fuglene ut med lett overvektige vikinger. Stort sett fungerer det på samme måte: velg utgangshastighet og vinkel og observer prosjektilet ta av og fly av gårde.

Målet for flyturene er å invadere ninjaland. Stjele skattene deres, kapre prinsesser, svi ned husene deres, og redde katter. Vanlig viking-business, altså. Pengene du stikker av med omsettes i bedre båt, mer liv, og bedre hjelpemannskap.

Så snart du har en av vikingene i lufta viser det seg fort at det er langt mer givende å ha kontroll over en korpulent viking enn en sutrete fugl. Ved å tilte telefonen frem og tilbake kan du endre vinkelen på flyturen. Resten av mannskapet, som blir igjen på båten, er behjelpelig med oppdriften ved å kaste stein eller skyte piler i baken på vår flygende venn.

Ninjaer knertes på veien inn over land ved å stupdykke ned i fleisen på de, og kister, hus og andre byggverk knuses på samme elegante vis. Hver gang vikingen din torpederer noe spretter han som en ball opp igjen, videre inn i ninjaland. Ved å benytte seg av disse metodene spretter, tilter og skytes fleskeballen din seg lenger og lenger inn over land. For til slutt å forhåpentligvis lande i ninjaenes skattekiste.

Grafisk er spillet helt nydelig. Karakterene er søte og innehar en god dose personlighet. Dialogen mellom vikingene er underholdene. Forbedringer på båt og mannskap kjøpt i butikken utgjør en merkbar forskjell. Brettene er varierte, og etter hvert ganske så utfordrende. Kort sagt burde dette spillet ha noe for de fleste. Når grinete fugler gjør det så bra, burde de grusomme vikingene ha en strålende fremtid. Hjelmen av for «The Horrible Vikings».

Guns ’N Glory

Utvikler: HandyGames
Pris: 17,-
 

Så var det tid for «Tower Defence» igjen. Denne gangen i cowboy- og indianerdrakt. I den grad det er noe nyskapende her er det at cowboyene du kan kjøpe inn som «tårn» allerede sitter på kartet når brettet begynner. Klare til å aktiveres ved at du tapper på de og hoster opp noen slanter. Videre kan de flyttes fritt rundt på kartet, i motsetning til mer tradisjonelle tårn.

Dette andre punktet åpner for en del strategi ved at bandemedlemmene dine kan flyttes dit de trengs mest på kartet. Nivåene kan altså fluktuere en del mer enn i andre «tower defence»-spill. Det var lista over originalitet. Herfra og ut er det ting vi har sett før. Mange ganger før.

De kriminelle kompisene dine kan oppgraderes. Visse av bandemedlemmene gjør mer skade på vogntog, andre igjen gjør mer skade på folk til fots. Nybyggerne kommer på rekke og rad, klare for å subbe forbi mitraljøsene dine, og bite i gresset. Slipper femti eller flere nybyggere igjennom stillingene dine taper du. Og så videre, og så videre.

For så vidt ikke noe virkelig galt med «Guns ’N Glory», det er bare så imponerende lite inspirerende. Dette er gammel, trøtt spillmekanikk kledd opp i nye, riktignok ganske pene, klær. Personlig har jeg nå fått tårnforsvar nok herfra til evigheten.

Swords and Sandals

Utvikler: 3RDsense
Pris: 11,-

Gladiatorkamper burde være et strålende utgangspunkt for et spill, spesielt når det som her inkluderer lette rollespillelementer gjennom oppgraderinger av slåsskjempen din. Synd da at denne gladiatoren snubler i sandalene, og faller tungt på eget sverd.

Spillet starter med at du lager din egen gladiator. Ikke de helt store valgmulighetene, men ikke halvgærnt. Rent bortsett fra at alt ser ut som det er tegnet av en gjennomsnittlig ti-åring. Velvel, jeg velger en rød geitemann til å representere meg, og ut i arenaen bærer det.

Kampene er turbasert. Jeg gjør ett utfall, beveger meg, drikker en potion eller kaster magi mot motstanderen, hvorpå han svarer med samme mynt. Kampsystemet er lettfattelig og den simple strategien er greit underholdene. Problemet oppstår idet en del av gladiatorene jeg møter viser seg å være nær sagt umulige å kryste. De er rett og slett så mye bedre enn min egen lille geitemann at å tape er uunngåelig. Hvorpå jeg mister en fjerdedel av alle oppsparte penger. For så å bli vekket til live igjen av gudene, loffe inn i arenaen igjen, og håpe at den vilkårlige genererte motstanderen er lettere denne gangen.

Geitemannen min blir større og sterkere for hver kamp jeg vinner. Premiepengene brukes til å kjøpe nytt utstyr. Til ingen nytte. Selv om jeg har det beste utstyret for mitt nivå møter jeg til stadighet smådjevler, gnomer og magikere som kverker meg med ett eller to slag. Hadde spillet gitt meg mulighet til å trene opp gladiatoren utenfor arenaen, gå treningskamper, eller på annet vis gitt meg mulighet til å forbedre karakteren kunne det muligens fungert. Slik spillet fremstår i dag er eneste valgmulighet å marsjere inn i arenaen og håpe på det beste.

Det imponerer heller ikke at kampene ofte hakker i vei i lysbildehastighet, og at spillet kræsjer fullstendig med jevne mellomrom. Flerspillermuligheter kunne kanskje reddet stumpene, men de er det dessverre ingen av.

«Swords and Sandals» bærer preg av å ha blitt sluppet i uferdig stand. Mer balansering og spilltesting hadde kanskje gjort dette til et spennende duellspill. Som det fremstår i dag: Styr unna.

PS. Rett før denne anmeldelsen gikk i trykken kom en stor oppdatering til spillet. Den skal ifølge utvikler ha rettet opp noen av problemene.

Chop Chop Ninja

Utvikler: Gamerizon
Pris: 11,-
 

En ond fysakk har forvandlet prinsessen til stein. Kongerikets distre vismann vet akkurat hvilke ingredienser han trenger for reversere forsteiningen. Gjett hvem som får jobben som løpegutt?

Jepp; du. I rollen som ninjaen Iro skal du chopchopchoppe telefonen din i stykker med tomlene. Choppingen omdannes til slag og spark som deles ut til slemmingene som står i mellom deg og nippset du er sendt ut for å hente.

«Chop Chop Ninja» er et solid plattformspill med kung fu-moves. Det er bygd fra bunnen av med tanke på iPhone. Kontrollene er derfor herlig frie for styrekryss, knapper og annet rot på skjermen. Iro løper dit du trykker på skjermen. Tapper du bak en fiende langer Iro ut et spark eller slag. Ett trykk i luften resulterer i et hopp, og så videre. Intuitivt, og mindre fingre i veien for hva som skjer på skjermen.

Selvfølgelig er det ikke bare fryd og gammen. Spesielt nøyaktig er det ikke. En god del spastisk grafsing på skjermen blir det, og det er på ingen måte alltid Iro gjør det jeg hadde tenkt eller forestilt meg.

Ellers er spillet solid produsert, ser pent ut, og kan til og med skilte med en liten dose humor. Samtidig er det en smule kort, og blir aldri noen særlig utfordring.  Alt i alt ett av de bedre platformspillene i appstoren.

Coin Push Frenzy

Utvikler: Freeverse inc.
Pris: Gratis

La oss få det unna først som sist: Dette spillet er meningsløst, men samtidig fascinerende. Er det egentlig underholdene? Kanskje ikke, men det er ikke snakk om at jeg klarer slutte.

Dette er en elektronisk variant av de gamle ”kronedytterne”. Kronestykker som puttes på faller ned på en skuffe som dytter kronestykkene mot et stup. Eventuelle penger som faller utenfor stupet utbetales til spilleren. I det store og det hele er dette hele premisset for «Coin Push Frenzy». Rent bortsett fra at det her dreier seg om virtuelle kronestykker, så det er ikke en gang en reel gevinst å hente.

Gleden ligger i de grønne pakkene som etter hvert faller ned, og sakte men sikkert dyttes mot stupet. Som regel viser de seg å inneholde ekstra mynter som drysser over spillebrettet, men fra tid til annen belønnes man med trofeer. Noen av disse trofeene har ingen annen funksjon enn at de kan samles på, andre samles for å åpne andre myntkasser en kan spille på. Den siste gruppen gevinster er de mest spennende. De gir bonusmynter som når de faller over stupet utløser spesialeffekter.

Så lenge du spiller får du en ny mynt å stappe på kassa hvert trettiende sekund. Tar du deg en pause fra spillinga får du en mynt hvert tredje minutt. Denne akkumuleringen stopper på femti mynt. Ønsker du flere mynter utover dette frister spillet deg kontinuerlig med muligheten til å kjøpe spillmynter for faktiske norske kroner.

Slike kjøpte mynter kan spilles for på vanlig måte, eller brukes til å kjøpe noen av de tidligere nevnte trofeene. Et rart system etter min mening. I den grad det finnes et poeng her er det å samle gevinstene man mangler. Betaler du for de har du ingen ting igjen å spille for.

I skrivende stund mangler jeg fortsatt noen trofeer, så jeg fortsetter å spre mine virtuelle mynter utover spilleplanet. Akkurat like ensformig, og like blottet for utfordring som når jeg kastet ut den første mynten, men definitivt avslappende, på grensen til meditativt.