Jeg har gode minner fra Ace Combat. De første spillene på Playstation var hektiske, realistiske  og utrolig appellerende til små karer som digget jagerfly. 

Tradisjonsrikt

Det er ikke vanskelig å forstå at noen kom opp med ideen om tøffe jagerflyspill ganske tidlig i 3D-spillenes livsløp, i likhet med andre åpenbare spillpåfunn som fotball, tennis og å skyte hverandre i fjeset med alskens våpen. Et annet fellestrekk er at det har skjedd rimelig lite fra utgivelse til utgivelse med de fleste av disse spesifikke sjangrene.

Inn kommer Ace Combat: Assault Hoizon, det tolvte spillet i serien, og gjør – tradisjonen tro – lite nytt. Det er vanskelig å finne opp kruttet når et spill handler om å styre et kjapt fly som skyter ned andre kjappe fly, så nyvinningene består stort sett av forutsigbare ting: en militærpolitisk fortelling med tidsriktige lokasjoner og deltakere, flere fly, et AC-130-oppdrag og en onlinedel. Heldigvis er dette langt på vei nok til å gjøre Ace Combat: Assault Horizon til en trivelig og spennende opplevelse.

Patos

 I større grad enn før prøver Namco Bandai å skape emosjonelle bånd mellom spilleren, den enorme firkantede haka med hjelm på, og de stereotype vennene hans. Via relativt velspilte mellomsekvenser stifter vi bekjentskap med den tøffe men pene bombeflydama, den kloke og sindige – men samtidig gatesmarte – afrikansk-amerikanske helikopterpiloten, og ikke minst den bråkjekke latin-amerikaneren med hjerte av gull. Det digre hakepartiet med kjekkaskløft bidrar med patriotisk voiceover og diverse annen interaksjon, som tung pusting inni hjelmen når noe dramatisk skjer, eller hardbarkede motivasjonstaler når det virkelig gjelder, komplett med macho senking av hjelmvisiret for å understreke alvoret.

Men jeg liker historiedelen, til tross for alle stereotyper og alle usannsynligheter. Utviklerne er japanske, og det synes. Patriotismen og de noble idealene er så overdrevet at de ikke kunne vært kokt i hop amerikanerne selv, og selv om det er enda vanskeligere å skimte selvironien her enn i H.A.W.X-spillene, er det helt greit fordi den konflikten Namco Bandai har kokt i hop (riktignok i samarbeid med en amerikansk forfatter) er dundrende usannsynlig. Ace Combat-spill har tradisjonelt utspilt seg i et fiktivt univers, og den friheten det medførte for manusforfatterne har blitt med over i dette kapittelet, som foregår på vår egen planet. 

Se trailer fra spillet her:

Lettstemt vås

Kort fortalt: Russland og Nato sysler med å bombe i stykker en opprørsstyrke i Afrika, da den russiske delegasjonen plutselig bedrar alle midt i et oppdrag, skyter ned noen fly, slenger fra seg noen spydigheter over intercomen og stikker av. De aktuelle pilotene viser seg å være frontlinjen av en russisk utbrytergruppe, som ved hjelp av noen mystiske monsterbomber plutselig har klart mesterstykket å ta over hele Russland samt invadere USA. Det hele blir personlig da opprørernes mesterpilot, Markov, setter seg fore å gjøre livet ekstra surt for helten vår ved å dukke opp i marerittene hans i forkant av konflikten, og deretter hjemsøke ham til stadighet for å gjøre oppdragene ekstra vanskelige for vår sanndrømte venn. Verdenssamfunnet ser imidlertid ikke ut til å bry seg noe videre med disse bagatellene, og det blir opp til firkant-hakens Warwolf-skvadron og den lille Nato-klikken med en fransk general i spissen å rydde opp i rotet.

Det artige er at manusforfatterne har klart å presentere alt dette med en ganske overbevisende tone, som nesten får deg til skrike “Clancy rip off!” før du blir sjarmert av alle de manga-verdige øyeblikkene vi får ta del i. Hvilket sterilt militærepos med respekt for seg selv ville for eksempel skildret et enslig Apache-helikopter som egenhendig rydder Den Røde Plass for hundrevis av tanks, jagerfly og Hind-helikoptre? Eller fortalt historien om da en søt pilotfrøken knuser halve Mogadishu med Spooky-kanonskipet sitt for tilslutt å redde en enslig forkommen soldat ved å slippe ned en luftballong knyttet til et tau? Disse fantasiscenarioene dukker opp uten så mye som et hint av ironi og dessuten innimellom helt alminnelige jagerflyoppdrag, så humringen over alt dette skjer egentlig først i skrivende stund. Og da først skjønner jeg hvor festlig det er at noen har sittet og skrevet alt dette, tilsynelatende i dypeste alvor, for å holde tritt med den hysteriske eksplosiviteten et moderne actionspill må ha for å få oppmerksomhet.

Velprøvd spillbarhet 

Spillet som helhet kommer naturligvis svært godt ut av dette, Ace Combats velutprøvde og  forbedrede spillbarhet tatt i betraktning. Spillet er enda lenger ut på flyspillenes arkadefløy enn Tom Clancy’s H.A.W.X, selv om det gjøres flere forsøk på å kamuflere dette i en sky av realisme. Mange av disse tiltakene fungerer overbevisende, og det er lagt oppsiktsvekkende mye arbeid i detaljene. Flyene er mange og flott modellerte, og beveger seg naturtro og fint. Begrepet Heads Up-Display stammer jo også fra jagerflyenes verden, og er så vidt jeg kan skjønne ganske identisk med den virkelighetens pilot-ess glaner på når de flyr omkring. Plusspoeng for den svenske robotstemmen som gjør deg oppmerksom på innkommende “Missil. Missil.” og andre faremomenter i JAS Gripen-flyet.

Teknisk sett dreier jagerflyvingen seg i større grad enn før om dog-fighting, altså å ligge rett i eksosflammen til fienden for å pepre ham med minigunen som lager flatulenslyder.  Spillets svar på den pussige OFF-modusen i H.A.W.X 2 er Dog Fight Mode, som automatisk låser deg på halen til en fiende. Iblant fører dette til en heseblesende berg-og -dal-banetur gjennom Burj al Arab-hotellet i Dubai eller mellom kollapsende industribygg 10 meter over bakken. Dyktigere piloter, som de mange Ace Combat-savantene du vil møte på Xbox Live, vil kontre din planlagte leirdueskyting med en skriptet bevegelse som plasserer dem bak deg, noe du kan dobbelkontre hvis du er kjapp nok og ikke blir svimmel av all den roterende himmelen du må orientere deg i.

Simulatortendensene forsvinner fort i disse sekvensene, men det blir desto morsommere å se vingene på fiendeflyet bli gjennomhullet i en utrolig fart gjennom bygninger og tykke skyer. Selv i onlinekamper insisterer også spillet på å vise flyet du nettopp sprengte i detaljert saktefilm, noe som seriøst forvirrer tid/rom oppfatningen min, men ikke desto mindre er realt øyesnadder.

Skår i gleden

Når du ikke går i nærkamp i flere ganger lydens hastighet, sørger spillet for å la deg sabotere de bedragerske russerne på andre måter. Variasjonen her er et tveegget sverd. Mens det obligatoriske AC-130-oppdraget er det klart beste jeg har spilt hittil, er bombeflyoppdraget hvor du først må fly sikksakk mellom fancy grønne radarstråler, Mission Impossible-style, før du skal gjøre en flyplass til grus ved hjelp av historiens mest klønete siktesystem en gedigen nedtur. Spillet er ofte ganske nådeløst vanskelig, og det er mindre greit når magesåret ditt vokser unødvendig av hårreisende spilldesign. Helikopteroppdragene viser også Ace-utviklernes manglende kompetanse på å fremstille noe annet enn jagerfly, der vi nesten Gears of War-aktig suser frem og tilbake mellom bygninger for å skyte andre helikoptre med maskingeværet eller bomber utallige bakkeposisjoner som nevnt over. Innimellom får vi imidlertid sitte bak minigunen i helikoptret, og flere av disse oppdragene er ganske spennende, om enn kopiert rett fra Call of Duty og lignende spill.

Levetiden er en aldri så liten bekymring, fullpriskjøp tatt i betraktning, ettersom jeg la fra meg spillet ganske kjapt etter å ha gjennomført den riktignok ganske lange kampanjen. Spillet tilbyr egentlig en ganske kul og omfattende flerspillerdel, men den kompromissløse inkluderingen av absolutt alle finessene fra kampanjen gjør også at det føles som å spille mot datastyrte motstandere. Andre actionspill med konkurransefokus har en innebygd tilfredsstillelse ved det å sette et annet menneske ut av spill, men det abstrakte tankespranget ved det å se for seg andre folk inni de strømlinjeformede flyene gjør at den store dilla ikke satte seg hos meg. Det hjelper litt at man kan gå opp i nivå, kjøpe nye egenskaper a la Assassins Creed, samt farge flyet rosa, men til syvende og sist føles det mest som at man spiller en generisk kamp uten mål og mening mot tomme fly. Det er egentlig ikke Namco Bandais feil, men en sørgelig realitet likevel. 

Sjarmerende harry

Kampanjen kan også spilles med flere menneskelige deltakere, noe som optimalt sett sikkert kan være kult sammen med noen entusiastiske hobbypiloter bak spakene og mikrofonen. Sjansen for slike drømmescenarioer er vel i beste fall sjelden på Xbox Live, om man da ikke har gått til innkjøp av spillet sammen med flere.

Ace Combat: Assault Horizon er en moderne, sjarmerende harry Top Gun-fortelling med en del sinnssvake øyeblikk å glede seg over, pakket inn i godt teknisk håndverk med ett og annet kraftig irritasjonsmoment innimellom. Fartsfølelsen, den ganske lekre grafikken og gleden over å sprenge andre fly kan godt kvalifisere til et kjøp, men den manglende levetiden og de tidvis veldig svake nye elementene i kampanjen gjør at du også godt kan vente til prisen har sunket litt.

Se flere bilder fra Ace Combat: Assault Horizon på neste side!

Ace Combat: Assault: Horizon et utviklet og utgitt av Namco Bandai. Spillet er ute til Xbox 360 og Playstation 3.