For Castlevania fansen er 1997 et år som holder omtrent like stor betydning som år 0 har i bibelen. Det var året Koji Igarash og Toru Hagihara endret serien for all tid med Castlevania: Symphony of the Night. Et markant skille mellom gammel og ny, 8 og 16 bit mot Playstation og senere Nintendo DS. Symphony of the Night tok serien i en helt ny retning. en retning som raskt fikk navnet Metroidvania på grunn av sin likhet med Metroid serien fra Nintendo. Selv nå, 21 år etter Symphony of the Night har vi ennå ikke sett et fullverdig nytt Castlevania spill av den gamle sorten.

Og det er utrolig synd. For de klassiske nivå-baserte Castlevania spillene har en slags prøv-og-feil mentalitet bak seg som jeg ikke så igjen i spill før mange år senere. Klassisk Castlevania har en flow til seg som de nyere rett og slett ikke har klart eller ønsket å replisere. Det å ta seg igjennom et område, lære seg alle mønstrene som man må kunne for å komme frem til bossen med nok liv og magi til å kunne ta den, og så planlegge, forberede og så senere utføre det perfekte run som må til for å komme seg videre gir en helt utrolig mestringsfølelse som ikke er ulik den jeg føler når jeg spiller Dark Souls eller Bloodborne.

RETRO-INSPIRERT: Curse of the Moon kjører hardt på NES stilen, men slipper seg også tidvis løs for estetikkens skyld.

Men Castlevania sin tid er så og si forbi. Ensom og forlatt hos en utgiver som ikke kunne brydd seg mindre om spillindustrien lenger. Som jeg nevnte for noen måneder siden da jeg satt sammen en liste over kommende Metroidvania spill, gleder jeg meg noe voldsomt til Koji Igarashi kommer tilbake med et nytt Metroidvania spill i form av det Kickstarter finansierte Bloodstained: Ritual of the Night. Det jeg ikke kom på da jeg lagde den listen, og som jeg ikke ble minnet på før jeg så traileren nå nylig, var at en av stretch målene i Kickstarter kampanjen til Bloodstained var at hvis de fikk inn nok penger, så skulle de hyre inn et annet studio til å lage en 8-bit inspirert forløper til Ritual of the Night.

FOR SEG GJORT: På samme måte som i Sonic Mania er flere av sjefskurkene i Curse of the Moon mer konseptbaserte enn hva vi så i spillene fra  tidlig 90-tall.

Pengene fikk de inn, løftene ble holdt og nå har altså Inti Creates, utvikleren bak Blaster Master Zero og Mighty Gunvolt Burst, gitt ut Bloodstained: Curse of the Moon.

Allerede fra første sekund er det helt åpenbart at teamet hos Inti Creates vet hva de holder på med. Curse of the Moon både spilles, ser og føles ut som et Castlevania spill på NES som aldri ble sluppet på markedet. Det henter tydelig mest inspirasjon fra Castlevania III: Dracula’s Curse og Rondo of Blood i og med at det har et stort fokus på alternative ruter gjennom nivåene, muligheten til å bytte mellom fire forskjellige karakterer når man vil, og de større mer for seg gjorte boss kampene.

Castlevania klone?

Du spiller som  Zangetsu, en demonjeger, som har satt det som sitt mål å drive ut en demon som holder til i et stort slott. (høres det kjent ut?). På veien møter vi flere karakterer, deriblant Miriam, som er en av hovedrolle innehaverne av det kommende Ritual of the Night. Mens jeg på den ene siden liker at Inti Creates her har løse tøyler til å designe fiender og bosser slik de selv vil, selv om kanskje oppførselen deres må matche med det vi kjenner til fra Castlevania serien, merker jeg at jeg savner de klassiske horror monstrene fra de klassiske Castlevania spillene.

Mens man i Castlevania ofte møtte på bosser som Frankenstein, Døden, mumier, varulver og selvfølgelig selveste Dracula, følte jeg at bossene i Curse of the Moon kanskje manglet litt personlighet,. Jeg regner med at Ritual of the Night, et spill som er bedre tilpasset dialog og bygging av historie, kommer til å gi oss litt mer informasjon om hvem Zangetsu og Miriam er, hvorfor han er så higen på å utslette disse demonene, og hvem eller hva disse demonene i det hele tatt er. I Curse of the Moon følte jeg for første gang at jeg ordentlig savnet å ha en spillmanual slik vi fikk med spill i gamle dager.

TREFFER MERKET: Det er er smått utrolig hvor godt de har klart å gjenskape magien fra de tidligste Castlevania spillene

En ting jeg syntes var spesielt gøy å se var at Inti Creates vet at denne typen spill mest sannsynlig ikke er for gud og hvermann. De klassiske Castlevania spillene er notorisk vanskelige og ubarmhjertige. Det er mange som har forsøkt å knekke Nintendo kontrolleren i sinne etter å ha blitt truffet av et Medusa hode midt i et hopp, bare for å bli dyttet ned i en av spillets mange bunnløse hull. Derfor har Inti Creates delt Curse of the Moon opplevelsen i to moduser, hvor slike som meg kan pine seg selv så mye de vil med de gamle reglene, som foreksempel at man ikke kan endre rettingen av et hopp, mens de som bare vil komme i gjennom spillet, også kan få lov til det.

Nydelig design

Nivåene er nydelig designet og propp fulle av hemmeligheter mens  musikken er, om kanskje først ikke fult så ikonisk som Vampire Killer og Bloody Tears, mer enn fengenede nok til at jeg kommer til å nynne på dem i lang tid fremover. Curse of the Moon er akkurat passe langt, omtrent like langt som Dracula’s Curse var i sin tid, og spillet har mye mer å by på etter første gjennomspilling.

Jeg har vanskelig for å se hvordan Bloodstained: Curse of the Moon kunne blitt gjort noe bedre enn dette.

Inti Creates har laget et spill som så fullkomment fanger essensen av hva det var som gjorde de klassiske Castlevania spillene så gode til å begynne med. Som Sonic Mania gjorde i fjor, og som spill som Mega Man 9, Spelunky og Shovel Knight har gjort før, tok Curse of the Moon meg tilbake til barndommen, og nå vet jeg sannelig ikke om jeg vil være med tilbake til hverdagen igjen.