En interaktiv film. Eventyrspillenes hjertestarter. En eneste lang quick-time-sekvens. Heavy Rain fikk mange kallenavn når det ble lansert for tre år siden, og Quantic Dreams dystre krimfortelling ble lett et av de mest overraskende og omdiskuterte spillene fra 2010 på grunn av sitt sterke fokus på karakterer og en svært åpen og filmatisk historie. Nå er det franske studioet med David Cage som spydspiss omsider klare med sin neste storsatsing i form av Beyond: Two Souls, som på tross av likhetene er et ganske annet dyr enn Heavy Rain. Både på godt og vondt.

David Cages signatur

Allerede i løpet av spillets første minutter hersker det ingen tvil om at Cage igjen prøver å servere oss en spillopplevelse utenom det vanlige. Etter en rask introduksjon kastes jeg inn i handlingen in medias res, der det i en aldeles velregissert og filmatisk sekvens blir klart at hovedpersonen Jodie Holmes intenst jaktes på av store SWAT-styrker. Nøyaktig hvorfor vet jeg ikke helt ennå, men det har helt klart med å gjøre at Jodie siden fødselen har vært bundet til et slags spøkelse ved navn Aiden. En ånd som gir henne kontroll over overnaturlige krefter, og som er like skremmende som den er mystisk for menneskene rundt henne.

Å hyre inn velkjente skuespillere til å spille hovedrollene og overføre det til spillskjermen er nok noe av det mest oppsiktsvekkende Quantic Dream har gjort med Beyond: Two Souls. Jodie selv spilles av det unge stjerneskuddet Ellen Page, mest kjent fra filmene Juno og Inception, mens ingen ringere enn Oscar-nominerte Willem Dafoe spiller Nathan Dawkins – Jodies verge som åttpåtil forsker på hennes merkelige følgesvenn.

Framstillingen av denne duoen er noe som virkelig hever spillets filmatiske kvalitet til et nytt nivå; stemmeskuespillet virker overraskende naturtro, og ansiktsanimasjonene er det definitivt beste jeg har sett siden Rockstar slo oss i bakken med L.A. Noire-animasjonene for to år siden. Grafisk sett er Beyond: Two Souls nemlig ikke bare en ytterligere forbedring på Heavy Rains utrolige realisme, men også et av de desidert fineste konsollspillene jeg har sett maken til, både når det gjelder karakteranimasjoner og miljøer. Lys- og skyggesetting er lagt svært omhyggelig, og det er ikke lenger så lett å se hva som faktisk skiller grafikk fra fotorealisme.

Memento-effekten

I løpet av de drøye ti timene spillet varer følger vi Jodie fra hun er liten jente til hun er i overkant av 20 år gammel, og før du skriker ut at jeg nettopp avslørte historieforløpet, skal det sies at det er bygget opp svært ukronologisk. Historien er delt opp i en hel del kapitler som varierer fra å vare i et par minutter til over en time, og mens man i det ene kapitlet nærmer seg sluttfinalen, kan man i det neste være ved barneskolealder.

Etter den første timen fryktet jeg at det etter hvert ville stagnere. Jeg følte at de ulike hendelsene var ganske tilfeldig plassert, og at fortellerteknikken først og fremst var til for å tvinge fram variasjon. Det endret seg derimot raskt; sakte men sikkert merket jeg at brikker falt på plass i det jeg kom meg gjennom flere og flere kapitler, og spillet hadde plutselig fanget meg fullstendig.

Hvert eneste et hadde underbyggende detaljer å komme med, og nysgjerrigheten ble pirret mer og mer jo lengre jeg kom inn i handlingen. Det føltes litt som første gang jeg så Cristopher Nolans thriller Memento, der filmens mildt sagt uortodokse oppbygging etter hvert viste seg å være et genitrekk når det gjaldt å få meg til å glede meg til hva det neste minuttet hadde å by på.

Variert og mangfoldig

Det Beyond: Two Souls først og fremst bringer med seg er en enorm variasjon i lokasjoner og stemninger, og det skiller seg sterkt fra Heavy Rain som hele veien baserte seg på en mørk og regntung atmosfære. Her kan det i det ene øyeblikket sette deg i melankolsk romjulsstemning mens det sender deg assossiasjoner til Guillermo Del Toros El Orfanato, før det i det neste minner mest om Half-life og Area 51-scenen i Independence Day. Spillet kunne fort blitt en uheldig lapskaus kun bestående av masse hint til inspirasjonskildene, men i stedet står variasjonen igjen som en av spillets største styrker.

Jeg liker nemlig kapitlenes funksjon som små fortellinger i seg selv svært godt. Noen er selvsagt mer interessante enn andre, men mange har mye å fortelle om hvordan Jodie og hennes forhold til Aiden utvikler seg. De sterkeste byr nemlig på en helt særegen atmosfære som drar deg inn i en verden som egentlig kun handler om Jodie, hennes sinnsstemninger og problemer, og hennes kompliserte forhold til Aiden.

På denne måten knytter jeg kjennskap til henne, Aiden og også flere andre karakterer på et plan jeg svært sjelden når opp til i spill. Svært velutførte prestasjoner av skuespillerne og til dels imponerende manusarbeid setter toppen på kransekaka, og Quantic Dream beviser at de fortsatt klarer å få meg til å bry meg om karakterene på skjermen. Jodie er nemlig ingen Lara Croft eller Nathan Drake; hun er en superhelt som ikke vil være en superhelt, og en fange i et liv hun ikke har valgt selv. 

Velkjent spillsystem i identitetskrise

Spillmekanisk minner Beyond: Two Souls svært mye om Heavy Rain, og også her løses mange av sekvensene i spillet ved at man følger knappekommandoer som dukker opp på skjermen. Man kan få beskjed om å holde de inne, trykke så fort man kan, og om man står ovenfor et valg stilles det gjerne med et-to par knapper som fungerer som alternativer. Også i dette spillet er det nemlig mange valg som må tas stilling til i løpet av historiens gang, og mange av kapitlene kan utspille seg på flere ulike måter på grunn av dette. Incentivet til å spille gjennom spillet flere ganger styrkes ytterligere av dette, og jeg gleder meg allerede til å oppleve de mange småhistoriene på en annen måte i min neste gjennomspilling.

Beyond: Two Souls har imidlertid i store deler av spillet et helt annet fokus enn det Heavy Rain hadde, og spillets langt flere actionsekvenser har resultert i reaksjonsprøvelser der man må skyve høyre analoge spak i riktig retning i tillegg til et eget dekningssystem. Viktigst av alt er muligheten til å spille som Aiden, som blant annet kan støte bort store objekter som dører og dekninger, se en persons siste sekunder utifra dens lik, kvele mennesker til døde og til og med ta kontroll over dem.

Nyvinninger til tross – det er her det begynner å skurre. Fundamentet i Beyond: Two Souls’ spillsystem baserer seg på en formel som var skreddersydd for Heavy Rain, og når det begynner å presse inn sine egne preferanser er det noe som ikke stemmer. Der Heavy Rain fokuserte tungt på dødeligheten til de fire karakterene og valgene man tok i løpet av spillets gang, bærer nemlig Beyond: Two Souls preg av å være en mye mer regissert opplevelse.

Jodie kan nemlig ikke dø, noe som gjør spillet svært lite utfordrende, og konsekvensene av å trykke feil blir så godt som ikke-eksisterende. Aiden er på sin side som regel i humør til å bruke kun en eller to av alle egenskapene hans, og valgene man står ovenfor går sjelden utover noe annet enn det aktuelle kapitlet man spiller i. Det er kun på slutten jeg følte at jeg fikk litt kontroll over det større bildet, men det ble rett og slett litt for billig og påklistret til at jeg bet på kroken. Jeg fikk rett og slett inntrykk av at spillet ikke helt visste hvor det ville hen; forholdet mellom fortellerteknikken og spillsystemet føltes litt halvhjertet utført, og de virket tvunget sammen der de i lag med hverandre gikk på bekostning av andre kvaliteter. 

Spiller på andre styrker

Egentlig er det et ganske kritisk punkt, og du synes kanskje at jeg egentlig burde ha trukket enda en karakter for at spillet aldri fikk meg til å svette av beinharde valg og nær-døden-opplevelser. Jeg kunne også ha trukket for et kontrollsystem som ikke alltid spiller på lag, i tillegg til at spillet i sluttkapitlene beveger seg fra å være en engasjerende sjangerblanding til å rote seg bort i litt for velkjent Hollywood-terreng. 

Likevel så gjør jeg det ikke. Beyond: Two Souls vil kanskje ikke skape en like stor sjokkbølge som Heavy Rain gjorde for tre år siden, men likevel vil det stå igjen som noe svært spesielt hos meg selv. På sitt beste byr det nemlig på flere minneverdige øyeblikk, god karakterutvikling og flotte settinger, og atmosfæren mange av kapitlene tildekker seg med er til tider utrolig effektiv og involverende. Quantic Dreams ambisjonsnivå er åpenbart skyhøyt, og klarer å levere en fullpakket opplevelse der jeg ikke føler meg presset ned i baksetet som spiller – selv om den stramme regien kanskje kan få det til å se sånn ut.

Beyond: Two Souls er utviklet av Quantic Dream og utgitt av Sony Computer Entertainment. Spillet lanseres eksklusivt til PS3 i morgen.