Marvel har bestandig vært glad i å surre seg inn i et spindelvev av alternative univers. Der kan manusforfatterne og tegnerne opptre fritt og slippe å bekymre seg over det tunge ansvaret de har når de lager kanoniske historier. Som nyfrelst fan da jeg var 11 var dette et forvirrende faktum som jeg helst så bort fra, men i dag ser jeg heller med interesse på dette fenomenet – særlig når det gir seg utslag i godtitler som dette.

Tavletrøbbel

Det er en helt vanlig dag på jobben for nabolagets vennlige vevskalle, idet han snubler over Mysterio på arkeologisk museum. Han har funnet en eldgammel steintavle med krefter som på ingen måte høver seg i et allment kulturbygg, og i det følgende basketaket klarer Spidey å knuse tavlen til småbiter. I samme øyeblikk skjer det en alvorlig kosmisk rift som forstyrrer balansen i fire dimensjoner, og som ansvarlig for røra må Spider Man rydde opp.

Før han vet ordet av det er han på visitt hos den mystiske spådamen Madam Webb, som forklarer at han – og bare han – har muligheten til å finne igjen alle bitene. Hun har underrettet de andre Edderkoppmennene i de andre dimensjonene, og alle har fått oppgradert evnene sine til å møte trusselen som venter. Det er nemlig mange andre som har interesse for tavlebitene.

Hvert brett foregår i hver sin dimensjon, og man velger selv rekkefølgen man gjennomfører dem i. Fortiden er representert ved Noir-universet, hvor fargene er nedtonet og handlingen er satt til 40-tallets New York. Spider Man i dette universet er en akrobatisk detektiv som jakter på kjente superskurker som nå har en mafiosorolle i Norman Osborn/Green Goblins kriminelle organisasjon. Fremtiden er i 2099-dimensjonen, hvor en futuristisk Spider Man kjemper mot et ondt ultrakonsern. ”Amazing Spider Man”-dimensjonen, som er den offisielle Spider Man-historien, er den tredje dimensjonen. Det alternative ”Ultimate”-universet, hvor Spider Man er litt yngre og har den svarte drakten, er den fjerde.

Hver av dimensjonene har hver sin spillestil. Noir-delen er snikebasert gangsteraction, Amazing- og Ultimate er mer standard plattformslåssing. I 2099 finner man litt mer ekstreme segmenter som iblant kan minne litt om Bayonettas stormannsgale krumspring.

Hvert brett er formet som en eneste lang boss-kamp der vi blir introdusert for den aktuelle superskurken med en gang og må jakte på ham gjennom brettet. Vi får møte mange av Spider Mans gamle erkefiender, og en gammel fan blir varm i brystet når man treffer på Kraven, Electro, Vulture, Sandman og mange fler. Stort sett er skurkene i besittelse av en tavlebit som gjør dem uendelig mye større og sterkere, og som gjør de allerede forskrudde personlighetene deres enda mer ekstreme. Det medfører en del kreative og spennende bosskamper, hvor Electro og Sandman for eksempel blir store som byer og Mysterios illusjonstriks plutselig blir ekte.

Deilig design

Cel-shade-grafikken tillater veldige mye aktivitet på skjermen samtidig, uten slowdowns. Designet på de forskjellige dimensjonene er lekre med unike særpreg, og den tegneserieaktige grafikken passer spillet veldig godt. Spesielt godt liker jeg hvordan mange av gameplayelementene er så stiliserte; spindelvevet etterlater seg en spiral av vev, slåssingen er litt ”hakkete” som i Wind Waker med den samme kraftfulle effekten, samt krydret med kul saktefilm (akkompagnert av den Matrix-aktige ”slowmotion-lyden”). Den svart-hvite verdenen i Noir ser også forbasket lekker ut med Spider Mans hvite øyne som lyser opp nattemørket. Småting som lyseffekter når man slåss og enkelte spesialtriks er øyesnadder, og banedesignet er bra om enn noe ensformig.

Og her er spillets kanskje største problem, for selv om man hele tiden får variasjon ved å hoppe mellom de alternative virkelighetene, er ikke brettene i seg selv så veldig varierte. Det samme mønsteret følges hele tiden, og det hele blir et spørsmål om man liker den beat-em-up-baserte spillbarheten eller ikke.

Heldigvis er det ikke vanskelig å trives med eventyret, selv om det blir mye gjentakelser. Kontrollen er veldig sensitiv, men det er en vanesak som kommer seg etter hvert. Når alt sitter som det skal føles det som en drøm å suse av gårde. Kombinert med et passe dypt kampsystem hvor man dukker unna slag og selv deler ut dødelige komboer, kan man få til noen skikkelig lekre kampsekvenser. Iblant må man helt opp i fjeset på en superskurk og spillet skifter snasent over til førstepersonvinkel for en rask og artig boksekamp. Faller man ned mot avgrunnen skifter vinkelen igjen, og man får sjansen til å redde seg inn. I det hele tatt flyter spillet lekkert av gårde etter hvert som man blir god nok, og det føles veldig tilfredsstillende.

Ikke overraskende er det snikebrettene som fungerer dårligst, og det er et sårt faktum at de fleste spill som bare har stealth som et sideelement stort sett ikke klarer det veldig bra. I dette tilfellet har fiendene en tendens til å oppdage deg altfor lett, og kontrollen er i overkant sensitiv til at presisjonssniking fungerer bra nok. Når det er sagt kommer man seg strengt tatt gjennom brettene uten særlig problemer, og de spilltekniske feilene blir veid opp av det gode designet og den spennende fortellerteknikken.

Spenstige spydigheter

Presentasjonen i spillet rett og slett superb, og jeg liker måten brettene er bygget opp som en lang jakt. Musikken er orkestralsk og spenningsbyggende, og stemmeskuespillet er knallbra. Mulig det skyldes min tørre sans for humor, men jeg måtte faktisk knegge høylytt over en del av de spydige morsomhetene Spider-Man lirer av seg. Selveste pappa Stan Lee bidrar som vanlig med noen pompøse linjer for sette oss i stemningen. Noen av lydeffektene, som den meget overdrevne slag-i-trynet-lyden, drar tankene tilbake til det aller første «Spider-man» på PS1, og er ellers gode og passende.

Vevslyngeren har en lang og stort sett god karriere i spillverdenen, og «Spider Man: Shattered Dimensions» er intet unntak. Jeg storkoste meg hvert fall med spillet, og det er en velprodusert sak uten noe snev av hastverksarbeid eller slurv. Eneste ankepunkt er som sagt tendensen til noe ensformighet, samt at snikingen ikke er i «Splinter Cell»-klassen. Men det kan vel knapt forventes av et spill som i bunn og grunn er et plattformeventyr med masse action. Da syns jeg egentlig bare det er fint at man har tenkt nytt. Say uncle!

Se flere bilder fra «Spider Man: Shattered Dimensions» på neste side!

«Spider Man: Shattered Dimensions» er utviklet av Beenox og utgis av Activision Blizzard. Spillet er lansert på Xbox 360, Playstation 3, PC, Wii og DS.