Jeg husker godt da «Skate» ble lansert. Hvordan spillet totalparkerte «Tony Hawk»-serien, og fant opp skateboard-spill på nytt. Det var intet mindre enn en revolusjon. Et perfekt nytt leketøy for alle som er for gammel eller for feig til å prøve seg på et ordentlig brett.

Oppfølger?

Og jeg husker også at jeg håpet at spillet ikke ville ende opp som EAs andre sportstitler, og få en årlig utgivelse med minimale oppdateringer. Jeg mener, det er ikke noe galt med å gi ut «FIFA» hvert år. Ligaene endrer seg, spillere bytter lag, og det er mer tilfredsstillende å spille med autentiske lag med samme formkurve som i virkeligheten. Men «Skate» hadde ikke dette behovet. Det var en perfekt skateboard-simulator, med perfekt bruk av fysikk, og perfekte utfordringer. Uten en spillerstall som må oppdateres.

Men oppfølger ble det, og «Skate 2» tilførte en god del nytt. Og det gjør «Skate 3» også. Men det føles likevel ikke som en essensiell oppfølger.

Bretthandling

For de som ikke har spilt serien før, handler «Skate»-spillene naturlig nok om at du skal stå på rullebrett. I de to forrige spillene var vi i storbyen San Vanelona, denne gangen er handlingen flyttet til Port Carverton. Den nye byen er betraktelig mer vennlig innstilt ovenfor rullebrett som transportmiddel, faktisk virker hele byen designet for rullebrettbruk. Og der man lærte seg å hate sikkerhetsvaktene i «Skate 2» som stadig skulle jage skatere, er skating tillatt overalt i Port Carverton. Og det føles bra, det er lettere å konsentrere seg om det som er viktig, nemlig å rulle rundt og gjøre triks.

Men samtidig føles ikke Port Carverton like inspirert som San Vanelona. En del av moroa med å være skater er å gjøre om vanlige steder til skate-områder, å finne et gelender som kan grindes eller en avsats som det kan hoppes fra. I Port Carverton er det som all arkitektur er utformet for å skates på, og det er statuer, avsatser, kanter og ramper hvor enn man snur seg. Litt for mye av det gode, nesten.

Alt ved det gamle

De første timene i «Skate 3» minner veldig om «Skate 2», for fysikken og grunnmanøvrene er så og si uforandret. Man bruker fortsatt to frontknapper for å sparke fra med bena. Den høyre analoge spaken brukes for å utføre ollies og nollies (hopp), og diverse triks. Skulderknappene brukes til å holde brettet med høyre eller venstre hånd, og kombinasjoner av alle dise brukes for å utføre spektakulære triks. Det er like naturlig og intuitivt som i det første spillet, og like tilfredsstillende.

Nye triks har det også blitt plass til, mest markant er kanskje «darkside»-manøvrene, som lar deg grinde med brettet opp-ned!
Noe har blitt forbedret og, å gå av brettet og bruke beina føles hakket bedre, men animasjonene er fortsatt litt vel stive når man løper rundt. Nei, grunnspillet i «Skate 3» er så og si uforandret, helt til du tar spillet online.

Nett-action!

Det store fokuset i «Skate 3» er å spille online. Med ditt eget skate-team, mot andre teams. Spillet har en lang rekke utfordringer som går ut på å konkurrere for eksempel tre-mot-tre på nettet, og du blir oppfordret til å komme deg på nett og spille mot andre nesten umiddelbart. Dette kan føles litt intimiderende for nybegynnere, og er du av de som helst vil rulle rundt i fred og ro i Port Carverton alene, vil «Skate 3» skuffe deg. For enslige spillere er nemlig ikke Port Carverton like givende å utforske som San Vanelona. Du går rett og slett glipp av en stor del av spillet om du ikke kommer deg på nett.

EA Black Box har gjort en god jobb med nettintegrasjonen, og det er intenst å konkurrere mot andre om å få mest poeng eller vinne et kappløp. Men for meg handler mye av «Skate»-spillene bare om å rulle rundt i fred og ro og gjøre triks, lære seg områder, mestre sine egne hjemmelagde utfordringer, og rett og slett bare chille. Og det å teame opp med andre for å konkurrere hele tiden er mer masete enn givende for meg.

Grei variasjon

I tillegg til skating alene eller online, byr spillet også på andre moduser. Man kan kaste seg utfor bygninger og stup i noen svært smertefulle scener der det er om å gjøre å brekke flest mulig bein, og man kan bygge sine egne skate-parker. Sistnevnte er et ganske imponerende redigeringsverktøy, og du får også poeng hvis du laster opp parken din og andre leker seg med den.

Deling er rett og slett et av nøkkelordene i «Skate 3». Gjør du noen sinnsyke manøvre kan du som vanlig redigere et filmklipp av stuntet ditt, og dele med andre spillere. Blir klippet ditt populært får du belønninger.

«Skate 3» beveger seg fra å være en chill skateboard-simulator til å være et mer konkurransepreget onlinespill. For veteraner av serien vil dette føles som mer av det samme, og elsker du å spille online kommer du til å digge «Skate 3». Men samtidig begynner spillserien å trekke litt på årene. Grafikkbugs dukker opp her og der, og bakgrunner, biler og innbyggere begynner å virke utdatert rent grafisk. Det er vanskelig å forestille seg hva mer EA kan gjøre med serien i «Skate 4», bortsett fra en full overhaling av både fysikk, grafikk og spillmekanikker. Inntil da får «Skate 3» stå som en verdig avslutning på trilogien som revolusjonerte skateboardspill.

«Skate 3» er utviklet av EA Black Box og utgis av Electronic Arts. Spillet er lansert på Playstation 3 og Xbox 360. Vi har testet Xbox 360-utgaven av spillet.