Med mindre enn et år siden forrige Inazuma-spill på 3DS er det behagelige tider for de få av oss som begynner å føle seg som hardbarka fans. Inazuma Eleven-serien har gitt oss mange interessante og bisarre øyeblikk i overdrevent bombastiske fotballkamper og stadig mer utrolige plottlinjer. Man skal ganske langt unna FIFA for å møte eksplosive fotballer, driblinger som gir motstanderen et hjerteinfarkt i småskala og egenrådige kosebamser fra fremtida som ønsker å stoppe utslettelsen av fotball fra verdenshistorien.

Dette er kanskje den villeste historien serien har produsert hittil, og den er i hvert fall på nivå med det andre spillet i serien, hvor man måtte kjempe mot utenomjordiske inntrengere som forsøkte å ta over jorda gjennom fotball. Historien er blåst opp til samme skala nok en gang, og fremtidens fotballentusiaster behøver nå hjelp fra Arion Sherwinds fotballag for å forhindre den hemmelige organisasjonen El Dorado i å utslette fotball. Motivet deres er visstnok å stoppe en krig i framtiden mellom vanlige mennesker og en ny gruppe hyperutviklede mennesker som nedstammer fra dagens fotballspillere. En unggutt ved navn Fei og den blå teddybjørnen Clark von Wunderbar forsøker imidlertid å redde fotballen fra utslettelse, for det er jo så gøy å spille, argumenterer de.

Historien er nydelig i sine overdrivelser, og selv om tidsparadokser blir både forklart og bortforklart på ganske generisk vis, er det en fryd å se hvor langt de kan spinne ballen rundt en bagatell som fotball. I motsetning til enkelte andre spill i serien, starter dette fort, og man kommer rett til action etter få minutter. Selv om dette rent historiemessig er den beste delen av serien på en god stund, er det ikke helt lett for meg å anbefale toeren til nykommere helt uten videre. Spillet tar til tider for gitt at du forstår enkelte referanser, og bygger på allerede etablerte kjennskaper til karakterene man er blitt kjent med. Jeg sier ikke at nykommere ikke kan finne noe å like her, men jeg tror nok nye spillere vil oppleve en god del forvirring dersom de ikke leser seg opp på forhånd. Det beste er nok å starte med det forrige Inazuma Eleven GO-spillet som kom i fjor sommer.

Mekanikkene i spillet er stort sett de samme som før. Man kan bli utfordret av tilfeldige folk på gata til å spille fotballdueller, større kamper har to omganger og en del historiedrevet innhold, og erfaringspoeng utvikler ferdighetene til spillerne slik at de presterer bedre under din kommando på gressmatta. Man kan også leke talentspeider og samle på de beste fotballspillerne Japan har å by på, selv om man for det aller meste klarer seg med de man møter gjennom historien.

Til tross for at det aller meste er likt slik det var for ti måneder siden, er det åpenbart blitt gjort noe finpuss på gameplayet, og fotballkampene flyter mye bedre enn før. Man har nå mulighet til å unngå dueller fullt og helt ved å stikke av i motsatt retning av motstanderen når man kommer nær de med ballen, og det blir derfor mer tid til å presse på forsvaret og finne bedre løsninger (eller mer tid til å rote bort ballen). I tillegg har heltene våre fått evnen til å bære skytsenglene sine som rustning under kamp, noe som gjør dem hinsides mye sterkere i en kort tid, i bytte mot at de blir totalt utbrente etterpå. Dette kan være en god strategisk manøver i enkelte situasjoner (særlig i det som er et noe vanskeligere end-game), og det føles tøft å kunne sende en spiller stormende ned midtbanen, i et hardt race mot spillerens egen kondisjon, uten at noen av motspillerne kan unngå å bli totalt overkjørt.

Låtene i spillet er også bra tilpasset handlingen man møter, og selv om mye av musikken er slikt vi har hørt før, er det nok nytt til at lydbildet føles friskt. For gamle fans er det nesten lov å føle seg nostalgisk når man i løpet av historien får høre nyversjoner av tema fra det første spillet (uten at jeg skal røpe altfor mye om i hvilken sammenheng). Det blir med ett åpenbart at 3DS’en er kapabel til å produsere en god del bedre lyd enn hva DS’en noen gang kunne få til. Det eneste å bemerke er nok at stemmeskuespillet har falt litt i kvalitet siden den første trilogien, og dagens ensemble har litt mer slitsomme røster i lengden, samme hvor glade man blir i lagkameratene sine.

Dette gjelder også gamle områder man kanskje husker fra de første spillene som kan ha fått et nytt malingsstrøk, og selv om det fremdeles er den samme motoren som er i bruk her som i det første GO-spillet, holder grafikken fremdeles mål blant andre 3DS-spill. Ellers er presentasjonen ryddig og flott på alle andre måter. Stilrene menyer det er lett å finne fram i, et kart som er enkelt å forstå og lett tilgjengelig, samt et samtidig pseudo-Tokyo det er en glede å utforske. 

Med Inazuma Eleven GO: Chrono Stones beviser Level-5 at fotballserien deres ikke mister kruttet med årene, og dette bør ikke være et stort spørsmål på innkjøpslista til de som allerede er fans av serien. Nykommere kan dog vurdere det en ekstra gang, for jeg mistenker at det kan være mye å sette seg inn i, men jeg vil heller ikke skremme bort potensielle nye Inazuma-fans, for selv nye spillere finner nok mye å glede seg over her. Med en bedre historie og mer finpolert gameplay enn aldri før er dette blant Level-5s creme de la creme. Men kanskje er akkurat denne kremen litt som multekrem. En god distraksjon i dessertbuffeten for mange, men samtidig kanskje ikke en dessert for alle.