Den mye opphausede tittelen Split Fiction er endelig ute. Fra studioet som utviklet A way Out og It takes two, kommer enda en historie som avhenger av samspill mellom to parter for å løse oppgaver og drive historien fremover. En formel som tidligere har tjent utviklerne masse ros og positive omtaler, burde nærmest være garantert en suksess? Men etter å ha spilt mange timer av noe som oftest føles resirkulert og flatt, opplever jeg en større skuffelse enn jeg hadde ønsket.

Fortellingen handler om to forfattere som venter på sin første publiserings-deal, Zoe og Mio. Jentene blir invitert Raders Publishings kontor under troen av at dette er deres fot inn døra i litteraturverdenen. Mens vi lærer om utvinningsprosessen av historiene forfatterne har sendt inn, får Mio kalde føtter, og i en opphetet uenighet med Raders ansatte faller hun inn i Zoe sin simulering. Etter en lengre introduksjon, blir kontrollen overtatt av spillerne, og vi får utforske de ulike verdenene til våre karakterer. I bruddstykker blir vi dratt gjennom handlingene til historier, ideer og verdener både Zoe og Mio har skapt, samtidig som vi blir bedre kjent med forfatterne som forteller historien. 

Her er en av mine første irritasjonsmomenter: Zoe og Mio er begge mega-klisjé. Zoe er en typisk vimsete karakter med en stor, nervøs og naiv personlighet. Hun er din klassiske «loveable dork» -arketype og fungerer som en støtdemper for Mio sin dystre motpart. Mio derimot, er mørk, reservert og skal opptre som en «cool guy» einstøing-type. Litt etter litt får vi små hint kastet på oss om grunnlaget for Mios tilbaketrukne natur, og disse avsløringene var verken overraskende eller rystende. Hvordan skal jeg investere meg i og sympatisere med en karakter som ikke har gjort noe for at spilleren skal like dem engang?

Spill-flyten alene ligner veldig på de tidligere spillene, noe Hazelight får til veldig bra. Å fylle ellers tomme loops med samtaler mellom karakterene, for å bygge opp et sterkere bond mellom karakterer, uten at dette distraherer for mye fra oppgaven. Samtalene føles aldri rotete, informasjon blir gitt i perfekte mengder og fremdriften føles som den foregår i et bra tempo. Spillet er også tilgivende hele veien. Skulle du dø under en stressende sekvens, parkour segment eller boss fight, er det fullt av checkpoints så du havner aldri så langt bak at det frister å rage quitte. 

Mekanikken har Hazelight klart å perfeksjonere, og det stråler tydelig gjennom at utviklerne har en genuin kjærlighet for spill som et medium. Både deres tidligere tittel It Takes Two og Split Fiction, kommuniserer en sterk hyllest til videospill-historikken og direkte referer til tidløse klassikere. Hvor It Takes Two gjenskaper spill som Mortal Kombat eller Tekken, og Split Fiction takler Space Invaders. Jeg elsker også reintroduksjonen av split screen, som mainstreamen egentlig forlot litt etter PS3-eraen. Etter online flerspiller ble popularisert, har muligheten for lokal co-op redusert, og det er nesten et krav at begge spillere har en egen konsoll/tv/pc. (Man kan gjøre opp sin egen mening hva det sier om industrien.)

Der Split Fiction faller litt kort for meg, er hvordan disse arkade-referansene og sideaktivitetene implementeres i handlingsflyten. Der deres tidligere tittel inkorporer hyllestene sømløst i en allerede massiv og interaktiv verden, blir Split Fiction så tamt i forhold. Istedenfor en slåsskamp mot et ekorn i kampen for å frigjøre treet i hagen, blir innlevelsen oppbrutt av en valgfri «side story» du kan hive deg inn i for litt ekstra moro! … Bare at mesteparten av tiden merkes det fullstendige fraværet av intensjon, som ikke har noen reell effekt på den faktiske historien. Det ekstra innholdet føles mer som en distraksjon enn et meningsfullt tillegg, og det gir lite innsikt i karakterene, som jeg aldri helt klarte å engasjere meg i.

Nå ble denne anmeldelsen kanskje mer negativ enn jeg regnet med, så jeg vil gjerne dra frem noen flere positiver ved Split Fiction. 

Spillene er ekstremt vakre. Alle deres tidligere titler har truffet estetikken perfekt, og dette er ikke unntaket. Til tross for at verdenene i Fantasy og Sci-Fi-universene til Zoe og Mio er nogenlunde generiske og litt forutsigbare til tider, er grafikken uslåelig, lysene forførende og detaljene merkverdige. Det fins nok veldig få øyeblikk som ikke kan brukes som et markedsførende stillbilde i en reklamekampanje. De dystopiske elementene i den altfor utviklede cyberpunk-lignende sci-fi-byen er nådeløse. Naturen i Fantasy-fortellingene utstråler komfort og harmoni. Og sammen representerer de to av de største og kjæreste sjangerene i nerde-verdenen. 

Alt i alt vil jeg nok si at dette var et høyst middelmådig spill. Det er så klart mulig at jeg kjenner på en større skuffelse i og med at Split Fiction ble så opphauset som det ble, og jeg følte det ikke målte helt opp. Omtale kan være både redningen og dødsdommen for en tittel, alt utifra mengde, (u)realistiske forventninger og tonefall. Det spillet får til, underholdningsverdi, grafikk og rekultiveringen av split-screen, får det til utmerket! Men ellers føler jeg tittelen blekner i sammenligning tidligere utgivelser, dessverre. Et vakkert spill kompenserer ikke for en oppbrukt plotline. Selv om Split Fiction ikke helt klarte å leve opp til mine forventninger, kan det fortsatt være et fantastisk spill for de som er ute etter et visuelt imponerende eventyr med en lav terskel for nye spillere. Hvis du er fan av Hazelights tidligere spill, vil du trolig finne mye glede i de kreative, men noe overfladiske verdener som Split Fiction tilbyr.